Annemin Odası

To søsken, som har hatt et distansert forhold i mange år, møtes når de får beskjed om at moren deres blir tvangsutskrevet fra sykehuset og skal tilbringe sine siste dager hos Zeynep. De forbereder et rom i huset til moren. Denne forberedelsen, som varer i fire dager, blir i realiteten en arena for å konfrontere fortiden.
Dette rommet er ikke lenger bare et pasientrom; det er et sted hvor man utforsker det som har vært usagt i årevis, det som har blitt undertrykt, og det som har blitt ufullført.
En jente, som har brukt livet på å unnslippe moren, og en gutt som ser morens kjærlighet som det viktigste han har, blir fanget i samme hjem, i samme situasjon, og de deler både morsomme og nostalgiske barndoms- og ungdomsminner. Samtidig opplever de også intense konfrontasjoner preget av følelser som frihet og egoisme, tro og vantro, tilhørighet og forlatthet.

Zeynep reflekterer over den kjærligheten hun ikke opplevde fra moren, og spør seg om hvordan dette har påvirket livet hennes. Samtidig bærer Hasan på en dyp sorg over at moren tilsynelatende har valgt datteren, som han ikke har sett på mange år, fremfor ham.
To søsken, som forsøker å gjenskape sin egen barndom mens de renoverer et rom, ender til slutt opp med å finne et felles punkt i ett enkelt spørsmål:

Hvorfor valgte moren min akkurat "dette rommet" for å vente på døden?