I Elmalı finner du et kompleks, et museum og Avlan-sjøen.

Området ligger 110 kilometer vest for Antalyas kystlinje, og når du kommer inn i fjellene, opplever du en helt annen side av Antalya. Elmalı er en fjellandsby som ligger på en platå over 1000 meter over havet, vest for Beydağ-fjellene. Nord for byen reiser Elmalı-fjellet seg til 2503 meter, mens en stor slette dekket av eplehager strekker seg sørover. Vintrene er kalde, mens somrene er milde; det er ikke uten grunn at folk fra kystdistriktene søker tilflukt her om sommeren. Navnet på distriktet er synonymt med epler, og omtrent tolv prosent av Tyrkias epler kommer fra denne sletten. Men det som gjør Elmalı verdt et dagsbesøk, er ikke bare klimaet, men også et kompleks fra tidlig på 1600-tallet som ligger i sentrum av byen, et museum som er etablert i den gamle regjeringsbygningen, gatene med sine trehus med balkonger, og innsjøen og sedertrærne sør for sletten.

For å komme til Elmalı, kan du kjøre fra Antalya sentrum. Veien kommer inn i distriktet fra vest via Korkuteli. Fra Antalya busstasjon går det busser og minibusser i retning Elmalı. De som kjører bil, følger skiltene mot Elmalı langs veien mellom Antalya og Korkuteli. For de som kommer fra Finike, finnes det en vei til Elmalı-Finike. Denne veien går forbi Avlan-sjøen, og det er avstikkere til sedertrærne langs denne ruten. Veien går gjennom fjellpass, så det er lurt å starte turen tidlig om morgenen for å unngå å bli fanget i mørket på veien tilbake. Byens sentrum kan utforskes til fots, men for å komme til innsjøen og skogen, er det nødvendig med bil.

Ketencizade Ömer Paşa-komplekset:

Moskeen og medresen (religiøs skole) som ligger midt i byen, bygget av stein og plassert på en skråning, er symboler på Elmalı. Ifølge artikkelen om Semavi Eyice i TDV Islamic Encyclopedia, ble komplekset bygget av Ketencizade Ömer Paşa fra Manavgat. Inskripsjonen på porten består av seks linjer og dateres til 1019, altså 1610. Evliya Çelebi oppgir derimot dateringen til 1016, altså 1607. Denne lille forskjellen mellom de to kildene er fortsatt uforklart. Grunnleggeren var en osmansk administrator som steg i grad fra portvakt til kavalerkaptein og deretter til guvernør. Han var guvernør i Diyarbakır i 1603-1604 og guvernør i Tripoli i 1623. Bygningen bør betraktes fra et arkitektonisk perspektiv. Moskeen har en kvadratisk plan og er dekket av en enkelt kuppel med blytak. Kuppelen hviler på fire buer, og overgangene i hjørnene er sikret med tromper. På tre av fasadene er det tre støtte Moskeen, som ligger overfor, har en U-form; tretten like celler er plassert bakken en smal arkade med spisse buer. Bygningen brukes i dag som bibliotek. Fordi moskeen ligger i en skråning, vil gårdsplassen og taket på madrasen ligge under når man ser fra fortauet. Det beste stedet for å ta bilder er ikke fra gaten, men ved å gå ned til gårdsplassen og se opp mot kuppelen fra under arkaden. I byen ligger også Bey Hamamı, som Evliya Çelebi nevner. Eyice påpeker at det ikke finnes sikre bevis for at dette badet tilhørte madrasen. Moskeen er åpen for besøkende, men unngå å besøke den under bønnetider. Vær stille inne og spør om tillatelse til å ta bilder.

Elmalı Museum

I nærheten av madrasen ligger Elmalı Museum, som siden 2011 har vært lokalisert i den gamle regjeringsbygningen på Hükümet Caddesi. Bygningen, som har to etasjer og en sentral plan, er delt inn i elleve utstillingsrom; tre er i første etasje, og åtte er i andre etasje. Den åpne bakgården er innredet som et utendørs galleri. I det første rommet i første etasje vises funn fra den sene kalkolittiske perioden i Bağbaşı, samt gjenstander fra tidlig bronsealder fra Karataş-Semahöyük, presentert i åtte vitrineskap. Det mest imponerende rommet i museet er det tredje: Her vises tre kistegraver fra Semahöyük-gravplassen, med skjelettene og gravgodset intakt, akkurat som de ble funnet. Måten en kropp er krøket sammen inne i kisten viser en begravelsespraksis som har pågått i tusenvis av år, noe som ingen etikett i et vitrineskap kan formidle. I andre etasje finnes gjenstander fra utgravningene i Hacımusalar Höyük og Karaçakır, samt funn fra tumuliene i Karaburun, Kızılbel og Bayındır. Det tredje rommet er dedikert til mynter; her kan man se mynter fra lykiske byer og mynter fra det romerske imperiet. Det femte rommet forteller historien om Elmalı-myntene, som kalles "århundrets funn". Omtrent 1900 sølvmynter ble funnet ved en ulovlig utgravning i Bayındır-landsbyen i 1984 og smuglet ut av landet. Etter en lang juridisk kamp ble de returnert til Tyrkia på slutten av 1990-tallet. De 14 dekadrammene i funnet doblet antall kjente dekadrammer i verden. Det er viktig å vite at, ifølge kildene, originalene av funnet er bevart i Antalya Museum, mens Elmalı Museum viser kopier og forteller historien om funnet. I bakgården står gravsteler, søyler og arkitektoniske elementer fra hellenistisk, romersk og bysantinsk tid. I et hjørne står en bikube som forteller om den tradisjonelle birkeproduksjonen i regionen. Sjekk Området rundt kulliyen (et kompleks av bygninger) inkluderer İplik Pazarı-området, som er preget av mange gamle hus. Vær oppmerksom når du går her: siden byen ligger i en skråning, er gatene bratte, og balkongene stikker ut over murveggene, mens man alltid ser utover sletten og fjellene i enden av gaten. Morgenlyset kommer fra øst, så fasadene med balkonger er best å fotografere før middag. De fleste husene er bebodd, så det er viktig å ikke se inn i hager og forstyrre beboerne. Byens historie kan også leses i disse gatene: Elmalı var i de tidlige årene av Det osmanske riket et senter for Teke-distriktet, og distriktsherrene tilbrakte sommeren her. Ved slutten av 1800-tallet fantes det tyve moskeer, fem bad og over fem hundre butikker i byen. Etter en stor brann i 1940 ble byen gjenoppbygd, og de trehusene som står i dag er enten fra før brannen eller har blitt restaurert etterpå.

Avlan-sjøen

Fra byen, kjør sørover mot Finike. Avlan er en kalksteinsjø som ligger 1030 meter over havet, ved den sørlige enden av Elmalı-sletten. I sin naturlige tilstand dekket den et område på omtrent 850 hektar. Den nyere historien til innsjøen må fortelles med forsiktighet, da kildene er motstridende: Ifølge Wikipedia ble det i 1970 besluttet å tømme innsjøen, og mellom 1975 og 1980 ble den dreneres via en kanal og omgjort til et jordbruksområde. En nyhetsartikkel fra 2022 plasserer tømmingen i perioden 1977-78, og tilbakeføringen av vannet i perioden 1997-98. Det som er sikkert er at etter tømmingen ble klimaet i området tørrere, og antall vannfugler reduserte seg. På grunn av krav fra lokalbefolkningen ble innsjøen fylt opp igjen tidlig på 2000-tallet. Veien som gikk gjennom midten av innsjøen ble i 2012 flyttet til den østlige kanten. De siste årene har innsjøen trukket seg tilbake i tørre somre, og fylt seg opp igjen i regnfulle vintre, så landskapet du ser vil variere avhengig av årstid og år. Vinteren og tidlig vår er de beste tidene å besøke, da innsjøen er mest full. Du bør ikke forvente å finne fasiliteter her, annet enn muligheter for fotturer langs kysten og fugletitting.

Çığlıkara sedertre-skogen

Sør for innsjøen, stiger fjellene og huser en av Tyrkiets viktigste sedertre-skoger. Çığlıkara ble erklært som et naturreservat 5. juli 1991, ifølge listen til Ministeriet for Landbruk og Skogbruk. Det er et av de 32 naturreservatene i landet, og er under Her kommune har et kulturtidsskrift som beskriver veien til sedrerskogområdet og Elmalı Sedir forskningsskogen, som starter ved den 20. kilometeren av veien mellom Elmalı og Finike, nord for Avlan-sjøen. Samme vei er også utgangspunktet for de som ønsker å bestige Kızlar Sivrisi, det høyeste punktet i Beydağ-fjellene, som er 3080 meter høyt. Skogsveien kan være stengt i vintermånedene. Dette er et naturreservat, så følg reglene for området og hold deg til de merkede stiene.

**Forslag til dagsprogram:**

* Morgen: Besøk byen.
* Ettermiddag: Sjøen og skogen.

Start tidlig om morgenen for å se komplekset når byen våkner. Når museet åpner, gå inn og bruk en time der. Om ettermiddagen kan du utforske gatene, og hvis det er markedsdag, ta en titt på oster, "tarhana" (en type buljong) og vevstoler i markedet. Om ettermiddagen kan du kjøre ned til Finike, stoppe ved sjøen, og deretter ta av til skogsveien. Sørg for å være tilbake på asfalten før solnedgang.

Den beste tiden å besøke Elmalı er fra slutten av mai til juni, og fra september til begynnelsen av oktober. I oktober høstes epler i dalen, og veiene langs veien fylles med kasser. Byen er kjøligere enn kysten, spesielt i juli og august. I løpet av den første uken i september fylles byen med den århundregamle Yeşilyayla-oljebrytningsfestivalen, og det kan være vanskelig å finne overnatting den uken. Om vinteren er platået snødekt, og skogsveien kan være stengt.

**Praktiske tips:**

* Høyden er over 1000 meter, så ta med et ekstra lag med klær, selv om sommeren.
* Det er ingen fasiliteter ved sjøen eller i skogen, så ta med vann og mat fra byen.
* Selv om museet er stengt, kan du fortsatt utforske gatene og komplekset.
* Det kan være dårlig mobildekning i sederskogen, så ikke la noen vente på deg i bilen. Gå sammen.
* Veien fra Elmalı til Finike kan være en del av reisen din. Du kan kjøre ned til kysten og bade, noe som er den raskeste måten å forstå hvor bratt provinsen Antalya er sett fra dette platået.

**Kilder:**

* TDV Islamic Encyclopedia, Ömer Paşa Complex (Semavi Eyice), https://islamansiklopedisi.org.tr/omer-pasa-kulliyesi
* Kulturportal, Elmalı Museum, https://www.kulturportali.gov.tr/turkiye/antalya/gezilecekyer/elmali-muzesi
* Antalya Provincial Directorate of Culture and Tourism, From Yesterday to Today, Antalya, Elmalı section, https://antalya.ktb.gov.tr/Eklenti/8684,66-dundenbuguneantalya-1cilt