Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye
En dag i Çatalhöyük, en by som er ni tusen år gammel.
Historiske steder

En dag i Çatalhöyük, en by som er ni tusen år gammel.

Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Veien som går fra Konya sørover, ender etter en stund opp i et perfekt flatt landskap. Kornåkerne, vanningskanalene og de spredte radene med poppeltrær strekker seg så langt øyet kan se; fjellene forblir en svak linje i det fjerne.

Çumra, Konya
Historiske steder
Radar Editör
19. oktober 2026

Om turen

Fra Konya går veien sørover, og etter en stund kommer den til et perfekt flatt område. Kornåkre, vanningskanaler og spredte rekker av poppeltrær strekker seg så langt øyet kan se; fjellene forblir en svak linje i det fjerne. Midt i denne sletten, noen få kilometer nord for Çumra, ser man ved første øyekast ingenting annet enn to åser som stikker litt høyere opp fra åkrene. Men disse to åsene er Çatalhöyük, en av de mest diskuterte neolittiske bosetningene i verden, hvor mennesker bodde i opptil åtte etasjer over hverandre. Denne turen er dedikert til disse to åsene og det omkringliggende landskapet; målet er ikke bare å se utgravningsområdet, men også å forstå hvorfor dette stedet ble valgt, hvordan det ble etablert, og hvor funnene befinner seg i dag. Åsene i sletten

Çumra er en by som ligger i hjertet av Konya-sletten, i en høyde som er litt over tusen meter over havet. Ifølge den engelske Wikipedia ligger byen i sentrum av det store Çumra-vanningsområdet, som ble etablert i 1912, og den var en viktig stasjon på den historiske jernbanelinjen mellom Istanbul og Bagdad. Det ordnede landbrukslandskapet man ser i dag er i stor grad et resultat av dette vanningssystemet. Landskapet for ni tusen år siden var imidlertid svært forskjellig. Ifølge nettsiden til Çatalhöyük Research Project, var området hvor de første bosetterne slo seg ned et fuktig og regnfullt område, en del av et våtmarksområde; fisk, vannfugler og egg var lett tilgjengelig, og det var åkre på tørrere jord, med flokker av ville dyr som beveget seg i sletten. Navnet på bosetningen kommer også fra dette utseendet. Ifølge introduksjonen på museets nettside, består åsen av to platåer i forskjellige høyder, og navnet "Çatal" (gaffel) kommer fra dette. Ifølge Culture Portal består den store åsen i øst av atten lag av neolittiske bosetninger, datert fra rundt 7400 til 6200 f.Kr., mens den lavere åsen i vest bærer spor fra den kalkolittiske perioden. Nettsiden til prosjektet nevner at det antas at Çarşamba-elven en gang rant gjennom området som i dag er åkrer mellom de to åsene, og at elvens endring av løp kan ha ført til at folk flyttet til åsen i vest. Ifølge den tyrkiske Wikipedia, stiger den østlige åsen opp til tjue meter over sletten i sitt siste stadium; det vil si at nesten hele åsen man ser i dag er en opphopning av rester fra hus som ble revet ned og bygget opp igjen. Området rundt Çumra består ikke bare av Çatalhöyük. Den tyrkiske Wikipedia nevner dusinvis av åser i distriktet, som Sırçalıhöyük, Seyithan Höyüğü, Karahöyük og Dedemoğlu Höyüğü. Den engelske Wikipedia forteller at en bonde i nærheten Det er mulig å reise til Çumra fra Konya med intercitybuss og tog, men de siste kilometerne til distriktets sentrum og utgravningsområdet krever bil eller taxi. Siden kollektivtransportforbindelsene kan endre seg, bør du sjekke oppdatert informasjon på de relevante institusjonenes nettsider før du reiser. Ifølge den tyrkiske Wikipedia-artikkelen ligger området nær landsbyen Küçükköy, og veiskiltene peker også til denne landsbyen.

**Utgravningens historie**

Ifølge Çatalhöyük-forskningsprosjektet ble stedet oppdaget i 1958 av et britisk team bestående av David French, Alan Hall og James Mellaart. Mellaart planla utgravningen med støtte fra sin kone, Arlette. Den første sesongen varte i 39 dager i 1961, og teamet fant førti hus, samt figurer, keramikk og veggmalerier. Arbeidet fortsatte hver sommer frem til 1965, og deretter var området stille i omtrent tretti år. Den engelske Wikipedia-artikkelen påpeker at Mellaart gravde ut nesten to hundre bygninger i løpet av fire sesonger, mens hans student, Ian Hodder, som senere gjenopptok utgravningen, brukte en hel sesong på å undersøke bare én bygning. Denne sammenligningen illustrerer godt forskjellen i metoder mellom de to periodene. Hodders team startet med overflateundersøkelser på midten av 60-tallet, og ifølge kilder begynte den faktiske utgravningen i 1995 eller 1996. Ifølge prosjektets nettside har tyrkiske og internasjonale team samarbeidet hver sommer siden den gang. Et mer omfattende arbeid på den vestlige høyden begynte på slutten av 60-tallet og ble videreført av to nye team etter 2006. Siden utgravningsområdene er utsatt for tøffe værforhold, ble to store takkonstruksjoner bygget, en i sør i 2002-2003 og en i nord i 2007-2008. Bygningene som besøkende ser i dag er disse. Prosjektet, ledet av Hodder, ble avsluttet i 2018. Prosjektets nettside opplyser at utgravningene nå ledes av Ali Ozan fra Pamukkale Universitet, og at den fysiske arkivet for det tjuefem år lange prosjektet er lagret i Stanford University Library. Området ble oppført på UNESCOs foreløpige verdensarvliste i 2009 og ble inkludert på hovedlisten i 2012.

**Hva du kan se på stedet**

Hovedattraksjonen er murveggene i adobete (mud brick) under de sentrale takkonstruksjonene. Prosjektets beskrivelse av arkitekturen forteller at husene ble bygget tett inntil hverandre uten mellomrom, at folk beveget seg på takene og at de kom inn i husene sine via en åpning i taket med en tretrapp. I hovedrommet var det en ovn under trappen, hevede plattformer for å sove og utføre daglige gjøremål, og rom En tilsynelatende liten endring i materialbruk gir et innblikk i hvordan en samfunn utnyttet omgivelsene sine for ni tusen år siden. Prosjektets nettside beskriver også hvordan mer effektive matlagingskar dukket opp rundt 6500 f.Kr., hvordan husdyrhold og melkeproduksjon ble mer utbredt, og hvordan befolkningstettheten og boligområdene økte. Antall mennesker som bodde der er omdiskutert: prosjektets nettside nevner en befolkning på mellom 3500 og 8000 i den mest folkerike perioden, mens den engelske Wikipediaen refererer til nyere beregninger som antyder 600 til 800 personer i midtperioden. Utgravningsteamet har også rekonstruert et hus på stedet over flere år; bildene på prosjektets nettside viser eksperimenter med ovner og forberedelser til utstillinger. Spør ved inngangen om denne bygningen er åpen under besøket. Deretter går du mot den vestlige høyden: ifølge prosjektets nettside finner du ingen graver under husene, veggmalerier eller fylte boliger her, men derimot nøye malte serveringskar. Denne overgangen mellom de to toppene gir deg muligheten til å se endringene fra neolitikum til kalkolitikum i samme område. Besøkssenteret

Den tyrkiske Wikipediaen skriver at besøkssenteret, som ble bygget av Konya kommune med støtte fra Kultur- og turistdepartementet, åpnet i 2023, er plassert mellom de to høyene og er bygget med et bæresystem av tre. Ifølge den engelske Wikipediaen presenteres omgivelsene, arkitekturen og hverdagen til bosetningen gjennom interaktive utstillinger på både tyrkisk og engelsk. Å tilbringe tid i dette senteret før du besøker utgravningsområdet er den enkleste måten å forstå de delvis åpne veggene du vil se under taket.

**Funnet i Konya og Ankara**

Det du ser i Çatalhöyük er vegger og utsnitt; de flyttbare gjenstandene er plassert andre steder. Nettstedet for museene opplyser at funnene fra utgravningene er funnet i Konya arkeologiske museum, hvor noen er utstilt, mens andre er lagret i arkiver. Ifølge informasjonen fra Konya fylkeskommune inneholder museet, som åpnet i 1962, også gjenstander fra utgravningene i Canhasan, Erbaba, Sızma og Karahöyük, i tillegg til Çatalhöyük. Den tyrkiske Wikipediaen skriver at et bilde, som er omtrent tre meter langt og ble funnet på en vegg under utgravningene i 1963, og som tolkes som en plan over bosetningen, er utstilt i Anadolu Civilizations Museum i Ankara. Denne tolkningen er ikke uten omstridthet; den engelske Wikipediaen nevner at noen arkeologer tolker bildet som en leopardpels og et geometrisk mønster i stedet for et kart.

Hvis du avslutter dagen i Konya med et besøk i det arkeologiske museet etter å ha sett Çatalhöyük, vil du se gjenstandene som f Når du utforsker utstillingene, se etter etiketter som viser hvilket lag hvert objekt stammer fra. Sesong og tidspunkt:

Sletten er varm og tørr om sommeren, og kald og ofte snørik om vinteren. Selv om takene gir skygge, ligger utgravningsområdet i et åpent område. Vår og høst er de mest behagelige tidene for å besøke, både for å nyte utsikten over sletten og for å gå tur. Tidlig om morgenen gir lyset fra sletten et mykt skinn over åsene, og det er god tid til å besøke velkomstsenteret og de to takene uten å stresse. Praktiske tips:

Museenes nettside opplyser om at "Müzekart" er gyldig på området, men at den nordlige delen av taket er midlertidig stengt for besøkende. Slike begrensninger og åpningstider kan endres, så sjekk den oppdaterte informasjonen på museenes nettside før du reiser. Ikke gå utenfor sperringene rundt utgravningene; murveggene er skjøre. Det er lite skygge på sletten, så ta med hatt og vann. Husk også å sjekke om Konya arkeologiske museum er stengt når du planlegger returen; guvernørens nettside opplyser om at museet er åpent alle dager unntatt mandag, men sjekk likevel den oppdaterte informasjonen. Kilder:

-

Beliggenhet - En dag i Çatalhöyük, en by som er ni tusen år gammel.

Turinformasjon
ByÇumra, Konya
TypeHistoriske steder
Dato19. oktober 2026
KildeRadar Editör
Radar TürkiyeForfatterRadar TürkiyeBesøk kildeVeibeskrivelse