Çatalhöyük

Çatalhöyük er en neolittisk bosetning som ligger 52 kilometer sørøst for Konya, omtrent 10 kilometer fra Çumra. Den ligger midt i Konya-sletten, omgitt av hveteåkre. Byen dekker et område på omtrent 14 hektar og består av 18 bebyggelseslag som dateres fra rundt 7400 til 6200 f.Kr. Den ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 2012 fordi den vitner om overgangen til et stillesittende liv, begynnelsen av jordbruk og overgangen fra landsby til by. Navnet kommer fra de to åsene som ligger ved siden av hverandre. "Çatal" betyr "gaffel" på tyrkisk, og refererer til de to åsene med ulik høyde. Den østlige åsen, som var bebodd i neolittisk tid, utgjør selve hjertet av bosetningen, med et areal på omtrent 12,5 hektar og en høyde på opptil 20 meter over sletten. Den vestlige åsen, som er lavere, ble brukt fra rundt 5600 f.Kr., i den tidlige kalkolittiske perioden. En gang rant en sidearm av Çarşamba-elven mellom de to åsene. Bosetningen ble oppdaget i 1958 av den britiske arkeologen James Mellaart, som utførte overflateundersøkelser i området. Mellarts team gjennomførte fire utgravningssesonger mellom 1961 og 1965, og avdekket at Anatolia var et viktig kultursenter i neolittisk tid. Utgravningene ble gjenopptatt i 1993 under ledelse av Ian Hodder fra Cambridge University, og fortsatte med et internasjonalt team frem til 2018. Etter at Hodders prosjekt ble avsluttet, ble det kunngjort at utgravningene ville fortsette med team fra tyrkiske universiteter. Det som gjør Çatalhöyük unik er bystrukturen. Husene er bygget tett inntil hverandre, og det finnes ingen gater mellom dem. Folk beveget seg på takene, og kom ned i husene via en luke i taket, med en tretrapp. Husene var bygget av leire, med trekonstruksjoner som støttet taket, som var dekket med et lag av leire presset ned på strå. Hvert hus besto vanligvis av et hovedrom og et lagerrom. I hovedrommet var det en ildsted, en ovn og opphøyde sitteplasser. Innvendig var veggene dekket med flere lag av et hvitt puss, med omtrent 160 lag i et lag som var omtrent 3 centimeter tykt. Etter omtrent 80 år ble et hus ryddet og fylt med fyllmateriale, og et nytt hus ble bygget på samme plan. Det er denne syklusen av fornyelse som er hovedårsaken til at åsen har vokst seg så stor. Under utgravningene ble det funnet at innsiden av husene var svært rene, mens søppel og aske ble samlet utenfor husene i store hauger. Veggmalerier og relieffer er blant de mest kjente funnene fra Çatalhöyük. Kvinnelige figurer laget av brent leire, som antas å symbolisere overflod, er blant de mest kjente eksemplene på neolittisk kunst. Utgravningene fant sted, og funnene er utstilt på Konya arkeologiske museum; en del er utstilt, mens andre oppbevares i arkiver. Det berømte kartet er utstilt på Anatolian Civilizations Museum i Ankara. Utgravningsområdene på stedet er dekket av store beskyttende tak, og besøkende kan se de utgravde husene fra under disse takene. Østlige høyde ble forlatt etter den neolittiske perioden, og ble senere gjenbrukt i frygisk, hellenistisk, romersk og bysantinsk tid. På museets nettside står det at den nordlige delen av taket er midlertidig stengt for besøkende, så sjekk om dette har endret seg før du reiser. Arkeologisk område drives av Kultur- og turistdepartementet, og Museumskortet (MüzeKart) er gyldig for tyrkiske statsborgere. Du kan finne oppdaterte åpningstider på muze.gov.tr. Den mest praktiske måten å komme seg til Çatalhöyük er med privatbil fra Konya i retning Çumra. Det er lurt å først besøke funnene på Konya arkeologiske museum, og deretter dra til det arkeologiske området, da dette vil hjelpe deg med å forstå hva du ser i utgravningsområdene. Det er ingen skygge i sletten, så det er viktig å komme tidlig om sommeren og ta med vann.