Aziziye Tabyası

Aziziye Festningen er en av de osmanske forsvarsverkene som ligger øst for Erzurum, på skråningene av Top Dağı. Den er den mest kjente festningen i byen. Ifølge turistguiden til provinsens kultur- og turistdirektorat, ligger hovedfestningen på sørsiden av Top Dağı, i en høyde på omtrent 2068 meter. Festningen ble bygget mellom 1867 og 1872, på ordre fra sultan Abdülaziz, og basert på tegninger av Fosfor Mustafa Paşa. Hensikten var å kontrollere Erzurum-Kars-veien, som førte til byen fra øst. I dag ligger festningen, sammen med nabofestningen Mecidiye, innenfor grensene til Nene Hatun Historiske Nasjonalpark. Festningslinjen som omgir Erzurum er mye mer omfattende enn bare én enkelt struktur. Kulturportalen nevner 21 festninger rundt byen, plassert på høye åser med god oversikt, og skriver at de første festningene stammer fra de osmansk-iranske krigene på 1700-tallet. En artikkel av Erman Aksoy fra Gazi Universitetet, nevner at 44 festninger eksisterte på 1700- og 1800-tallet. TDV Islamic Encyclopedia oppgir at flere festninger, inkludert Aziziye og Mecidiye, ble bygget før 1877, mens de andre ble bygget senere, nord, sør og øst for byen. Ifølge turistguiden ble det også brukt stein fra Erzurum-borgen, som delvis var i ruiner, i byggingen av denne festningen. Navnet Aziziye refererer egentlig til tre nærliggende strukturer. Den første festningen har en U-formet plan; den vestlige delen inneholder kommandosentraler, mens de andre delene består av hvelvede rom som nås gjennom runde buer. Øst- og nordveggene er bygget av tilhugget stein, mens de andre veggene er bygget av grovere stein. Den andre festningen ligger omtrent 200 meter nord for den første, og består av en halvmåneformet jordvoll og to steinbygninger i endene. Den tredje festningen har en regelmessig sekskantet plan, og ble bygget for å beskytte Vank-elven som kom fra Pasinler-sletten. Denne bygningen har brønner i gårdsplassen, og portene og vinduene har basalt, mørke stein i veggene og murstein i taket. Kulturportalen beskriver også den generelle strukturen til festningene. Rommene er plassert side om side, og er dekket av et tykt lag med jord. På den andre siden av disse rommene er det gårdsplasser, lagre og sykehus, som fungerte som samlingspunkter for forsvaret. Bredden på kasernene er mellom 3 og 4 meter, mens dybden er mellom 6 og 14,5 meter. Noen av rommene er delt i to etasjer med treplanker. I disse bygningene, hvor soliditet og funksjonalitet er viktigere enn dekorasjon, skaper den mørke fargen på basalten en tydelig kontrast til det tørre gresset i omgivelsene. Navnet på fest Aksoys artikkel beskriver hvordan folk fra byen løp til forsvarsverkene etter at de ble erobret, og deltok i kampen med steiner og pinner. Ifølge en turistguide ligger Aziziye-monumentet, som ble bygget i 1953, foran forsvarsverket. Nere Hatuns grav ligger også der, og hun ble et symbol på forsvaret. Nere Hatun ble i 1955 tildelt prisen "Årets mor", men døde samme år i Erzurum. Byen, som ikke kunne erobres gjennom krig, ble ifølge TDV Islam-leksikonet overgitt gjennom en våpenhvile i begynnelsen av 1878, og ble senere tømt igjen gjennom Berlin-traktaten som ble signert 13. juli 1878. Området, som i mange år var en militær sikkerhetssone, ble i 2009 erklært som en historisk nasjonalpark på 387 hektar. Hvert år i november arrangeres en minnemarkering til Aziziye og Mecidiye-forsvarsverkene. Ifølge Kulturportalen ligger forsvarsverkene omtrent tre kilometer fra byens sentrum, i øst, nord for militærleiren langs veien til Kars. Transport til området foregår med privatbil eller kommersielle kjøretøy. Siden området er åpent, anbefales det å bruke hatt om sommeren og varme klær om vinteren. Fra monumentet og utover mot vest, kan man se hele byen, og i sør kan man se fjellene ved Palandöken i et bredt panorama.