Vedat og Kemaleddin, to arkitekter, og deres Istanbul.

Ruten starter ved Tayyare Şehitleri-minnesmerket, som står i Fatih-parken i Saraçhanebaşı. Minnesmerket ble reist til minne om Fethi, Sadık og Nuri Bey, som regnes som de første flygerne som mistet livet i den tyrkiske luftfartshistorien. Disse flygerne gjennomførte en flyvning på omtrent 2500 kilometer fra Istanbul til Kairo like før første verdenskrig, men mistet livet underveis. De ble begravet i Damaskus, ved siden av gravstedet til Saladin Ayubide i Umayyad-moskeen. Minnesmerket, designet av arkitekten Vedat Tek, ble grunnlagt 2. april 1914, og ferdigstilt i 1916. Det ble plassert rett overfor den gamle Fatih kommuneadministrasjonsbygningen; denne bygningen har siden 2010 blitt brukt som administrasjonsbygning for et universitet.

For å lese minnesmerket, gå sakte rundt det. Den søylen som reiser seg fra marmorsokkelen er bevisst brutt; dette symboliserer den avbrutte flyvningen. På toppen av søylen er det en bronsekrans. På hver side av sokkelen er det forstørrede kopier av medaljen som ville blitt tildelt flygerne hvis de hadde nådd Kairo. Medaljen viser et fly, Beyazıt-tårnet og et bilde av Istanbul. Minnesmerket er omtrent 7,5 meter høyt.

Dette lille stoppestedet er en god introduksjon til de neste destinasjonene for dagen. Vedat Tek hadde allerede fullført Post- og Telegrafdepartementets bygning da han designet dette minnesmerket; den storslåtte fasaden du snart vil se i Sirkeci, og den enkle, brutte søylen her, er begge verk av samme arkitekt. Fra minnesmerket går du omtrent ti minutter til Laleli, det neste stoppestedet.

Kilde: Wikipedia.

Denne store bygningen, som ligger i Laleli, langs Ordu Caddesi, ved siden av Laleli-moskeen fra 1700-tallet, var det første store boligprosjektet som ble bygget innenfor bymurene. Etter en stor brann i 1918 som ødela store områder rundt Cibali, Altımermer og Fatih, ble en bygning bestående av fire blokker bestilt av arkitekt Kemaleddin for å gi husly for noen av de som mistet hjemmene sine. Bygget ble plassert på tomten der Koska-medresen hadde stått, en del av Laleli-komplekset, som ble delvis ødelagt i et jordskjelv i 1894 og brant ned i 1911. Byggingen startet i 1919 med midler fra folkets donasjoner og ble fullført i 1922. Bygningens opprinnelige navn var "Harikzedegan," som betyr "boliger for brannofre."

Ifølge Wikipedia-artikkelen på engelsk, er disse leilighetene blant de første moderne bygningene i Istanbul som ble bygget med armert betong. De fire symmetriske og like store blokkene danner en helhet med de indre gårdsplassene mellom dem. Bygningen hadde totalt 124 leiligheter, 25 butikker, et felles vaskerom og et kullrom for hver leilighet. Fordi byggingen ble fullført like før imperiets fall, ble ikke brannofrene flyttet hit. I de første årene av republikken ble bygningen overført til det tyrkiske flyselskapet, og den ble da kjent som "Tayyare Apartmanları" og brukt som boliger frem til 1985, da den ble omgjort til et hotell.

Gå over til den andre siden av veien og se på bygningen som helhet: Her kan man tydelig se hvordan Kemaleddins klassiske osmanske dekorasjon møter det nye materialet armert betong, og hvordan det brukes i et moderne boligkompleks. For å komme inn, må du få tillatelse fra hotellet. Fra her kan du gå til Laleli-Universitet trikkeholdeplass og reise videre til Sirkeci.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Wikipedia; Wikipedia.

Det fjerde Vakıf Han er det mest kjente av de veldedige bygningene som ble bygget av Evkaf Nezareti for å generere inntekter. Ifølge TDV Islam Encyclopedia utarbeidet Kemaleddin planene for moskeer og skoler som tilsynet planla å bygge i perioden 1910-1911, og de fem veldedige bygningene i Istanbul ble bygget i perioden 1911-1926. Denne bygningen ble bygget på stedet til Hamidiye-komplekset, som tilhørte Abdülhamid I. Byggingen startet på 1910-tallet, men på grunn av Balkankrigene og første verdenskrig kunne den først fullføres i 1926. I okkupasjonstiden ble den uferdige bygningen brukt som kaserne av franske soldater i perioden 1920-1923.

Fasaden som vender mot Hamidiye Caddesi er omtrent 79 meter lang og 27 meter høy, med hjørnetårn i hver ende. Vest-, sør- og østsiden er kledd med stein og marmor. Bygningen er bygget med en stålkonstruksjon, og inneholder 24 butikker i første etasje, samt totalt 148 kontorer av lik størrelse fordelt på de fire etasjene over. De to hovedtrappene er plassert 30 meter fra hverandre, i henhold til brannforskriftene fra den tiden, og er supplert med heiser. Med andre ord, fasaden har et klassisk osmansk dekorativt språk, mens interiøret har et moderne kontorbygg.

På slutten av 1900-tallet lå også Istanbul-børsen i denne bygningen. Etter å ha blitt fraflyttet i år 2000, har bygningen blitt restaurert og har blitt brukt som hotell siden 2006. Den beste måten å se fasaden på er fra fortauet. Se på hjørnetårnene og steinverket mellom vinduene, og gå deretter noen skritt videre til den store postkontoret.

Kilde: TDV Islam Encyclopedia; Kulturinventar; Wikipedia.

Det store posthuset er et av Vedat Tek's viktigste prosjekter, og et av de første eksemplene på den første nasjonale arkitekturbevegelsen. Vedat Bey ble utnevnt som arkitekt ved Post- og Telegrafministeriet i 1905, og bygningen ble konstruert som ministeriets hovedkontor. Byggingen startet i 1905 og ble fullført i 1909. Posttjenestene hadde tidligere blitt utført fra gårdsplassen til Yeni Camii siden 1840, og i 1890 ble de flyttet til bygningen i Eminönü, og i 1909 til dette bygget. Bygningen ble først kalt "Yeni Postane" (det nye posthuset) på 1930-tallet, og senere "Büyük Postane" (det store posthuset). Fra 1927 til 1936 ble også Istanbul-radioen sendt fra dette stedet.

Se først på utsiden. Bygningen, som har fire etasjer, har en inngang som er hevet med trapper. De to hjørnene på fasaden er fremhevet og hevet, og dekket med en kuppel. Fasaden er laget av hugget stein og marmor, og dekorasjonene er preget av osmansk stil fra 1600-tallet. På en flispanel over inngangen står det med gammel skrift "Posta Telgraf Nezareti" (Post- og Telegrafministeriet). Legg merke til det tofargede steinverket, de geometriske flisene, kufi-skriften og de buede kornisene; det antas også at mursteinene er spesielt designet av Vedat Tek.

Inne åpner hovedinngangen seg til en rektangulær sentralhall som strekker seg over tre etasjer. Taket i denne hallen er dekket med glass i hovedsakelig oransje og blå nyanser. I første etasje finner du fortsatt en fungerende postkontor, og en del av bygningen huser PTT Istanbul-museet, som har fortalt historien om kommunikasjon siden 2000. Bygningen er inkludert i kulturarvskatalogen og er under restaurering. Sjekk om postkontoret og museet er åpne før du besøker. Siden det er en offentlig bygning, bør du spørre en ansatt før du tar bilder inne.

Kilde: Vikipedi; Wikipedia; Kulturarvskatalogen.

Denne lille moskeen, som ligger i Kamer Hatun-området i Beyoğlu, på Tarlabaşı-siden, er et verk fra Kemaleddins tid som overarkitekt for "Evkaf" (stiftelser). Ifølge TDV Islam-leksikonet var Kemaleddin overarkitekt for "Evkaf"-departementet etter 1909, og han ledet restaureringen av mange moskeer og bedesteder gjennom det nyopprettede "Bygg- og Reparasjonskontoret". Ifølge Wikipedia ble den første moskeen bygget i 1514 av Yavuz Sultan Selim for hans pleiemor, Kamer Hatun, men den var forfallent på 1800-tallet. Stiftelsene fikk Kemaleddin til å bygge den opp igjen, og TDV daterer denne ombyggingen til 1911. Kilder som beskriver den første nasjonale arkitekturbevegelsen, regner Kamer Hatun-moskeen som et viktig eksempel på denne bevegelsen.

Moskeen ligger på en tomt på 565 kvadratmeter, men selve bygningen dekker kun 223 kvadratmeter, noe som gir en liten gårdsplass rundt. Veggene er bygget av stein, taket er et tresystem dekket med bly, og den har ett minaret som reiser seg til venstre for mihraben (bønnestanden). Etter å ha besøkt de store moskeene i Selatin eller de imponerende fasadene i Sirkeci, gir dette et godt sammenligningspunkt: du kan se hvordan det samme arkitektoniske språket brukes i en mindre skala, i en lokal moské.

Moskeen er en åpen moské for bruk av lokalsamfunnet. Unngå å besøke under bønnetider, ta av skoene, og kle deg passende med klær som dekker skuldre og knær. Kvinner bør dekke hodet. Vær stille inne i moskeen. Du kommer dit ved å gå omtrent ti minutter fra Tünel-plassen, langs Meşrutiyet Caddesi. Herfra kan du ta en buss som går til Taksim (siste stopp er Bebek) og følge kystveien.

Kilde: TDV Islam-leksikon; Wikipedia.

Moskeen ligger ved Bosporos, i Bebekbukten, rett ved siden av Bebek brygge. Den offisielle navnet er Hümayun-u Abad-moskeen, og bygningen ble konstruert i 1913 av arkitekten Kemaleddin, og erstattet en tidligere moské bygget av Nevşehirli Damat İbrahim Paşa. TDV Islamic Encyclopedia nevner også Bebek-moskeen blant verkene til Kemaleddin, og den er datert til 1913. Samtidig jobbet han med Kuloğlu-moskeen i Bostancı og Amine Hatun-moskeen i Bakırköy, mens Mecidiye-moskeen i Yeşilköy var ferdig i 1909. Dermed er Bebek-moskeen et av mange mosképrosjekter som arkitekten gjennomførte i hele Istanbul. Wikipedia beskriver bygningen som et eksempel på nyklassisk stil.

Planen for moskeen følger en klassisk struktur i liten skala: kuppelen hviler på en åttekantet base og støttes av fire halvkubber på sidene. For å få det beste inntrykket, bør du se på den fra bryggen eller stranden, litt unna og i en vinkel. Fra denne vinkelen kan du tydelig se den gradvise stigningen fra kuppelen til halvkubbene. Tenk på denne lille moskeen ved Bosporos sammen med den stålskrudde kontorbygningen du så i Sirkeci tidligere på dagen: Kemaleddin brukte det samme arkitektoniske språket både i et forretningssenter og i en lokal moské.

Moskeen er åpen for besøkende. Unngå å besøke den under bønnetider, spesielt på fredager. Ta av deg skoene, bruk passende klær som dekker skuldre og knær, og kvinner bør dekke håret. Vær stille inne i moskeen. Etter besøket kan du avslutte dagen med en spasertur langs Bebek-stranden, med utsikt over Bosporos. Bebek-stranden er også inkludert i andre av våre ruter.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Wikipedia.