Vannveien fra den første dammen i Republikken til Kurtboğazı.

Her finner du et område ved Samsun-veien, 12 kilometer fra sentrum, som er Ankaras lettest tilgjengelige demningsjø. Jorddemningen over Bayındır-elven ble bygget mellom 1962 og 1965 for å forsyne byen med drikkevann. Den er 30 meter høy og har en kapasitet på 6,97 millioner kubikmeter. Innsjøen dekker et område på 0,71 kvadratkilometer. Tallene virker kanskje små i dag; i 2011, da statusen ble endret, sa direktøren for ASKİ at selv om demningen var full, ville den bare kunne dekke Ankaras vannbehov i en uke. Etter at større vannkilder som Çamlıdere ble tatt i bruk, ble Bayındır fjernet fra listen over drikkevannskilder og omgjort til et flomvern. Ruten starter derfor her: her kan du se omfanget fra 1960-tallet, og senere sammenligne det med Kurtboğazı, som har en kapasitet på 101 millioner kubikmeter.

I 2005 omgjorde kommunen området rundt innsjøen til et rekreasjonsområde kalt "Mavi Göl" (Blå innsjø). Området er 1.138.081 kvadratmeter og er utformet for å kunne brukes hele dagen, med store trær, piknikplasser og turstier. Gå langs kysten og se utover det blå vannet fra toppen av demningen; navnet kommer derfra. Det er farlig og forbudt å bade i vannet, så følg skiltene langs kysten.

For de som reiser med offentlig transport, går EGO-bussene til området via Mamak. Sjekk det aktuelle bussnummeret hos EGO. Kom tidlig om morgenen; i helgene øker antall piknikgjester, og parkeringsplassen fylles opp. En time er nok: en tur langs kysten, et bilde fra toppen av demningen, og deretter videre mot nordøst, til Çubuk-1.

Kilde: Ankara Storbykommune, nyhet om statusendringen for Bayındır-demningen; Mamak distriktskontor, Mavi Göl; Wikipedia.

Byen ligger 11 kilometer nord for denne demningen, som er den første demningen i republikken, og som ligger i dalen til Çubuk-elven. Studier ble påbegynt i 1927, og i 1929 ble det besluttet å bygge en betongdemning. Mellom 1930 og 1936 ble den bygget av et tyrkisk firma, med tyrkiske ingeniører og arbeidere. Den 3. november 1936 ble anlegget åpnet av Atatürk. Det er en 25 meter høy betongbue-demning som kunne holde 12,5 millioner kubikmeter vann. Sammen med et tilhørende filteranlegg, utgjorde den Ankaras første moderne drikkevannssystem. Innsjøen ble raskt et populært rekreasjonsområde for byen, og kasinoen ved bredden var et populært sted for innbyggerne i Ankara i helgene.

Senere kom en nedgang: På grunn av forurensning av Çubuk-elven og opphopning av sedimenter i innsjøen, ble vannuttaket stanset i 1994. I 2016 ble kasinoen og anlegget revet, og området ble forlatt. I 2019 startet en oppgradering, hvor ASKİ-team fjernet 550 lastebillass med sediment. Området, som er på 413 000 kvadratmeter, ble gjenåpnet 29. oktober 2020, og ved slutten av 2021 begynte demningen igjen å fylles med vann etter 27 års pause.

Hva du kan gjøre: Gå opp til toppen av demningen og se på betongbuen for å få et inntrykk av omfanget fra 1936. Gå inn gjennom den monumentale porten og besøk Atatürk-huset og utsiktspunktet Bayrak Tepe. En 736 meter lang natursti og en 520 meter lang sykkelsti går rundt innsjøen. Det er et stort piknikområde på 219 000 kvadratmeter med bord og grillplasser, og en stor parkeringsplass med plass til 619 biler. For de som reiser med offentlig transport, går EGO-linjene i retning av Çubuk til området; sjekk det aktuelle linjenummeret hos EGO. Dette er det lengste stoppet på ruten; sett av en og en halv time, og ta lunsjpausen her.

Kilder: ASKİ, nyhet om Çubuk-1 demnings rekreasjonsområde; ASKİ, historien om Ankars vann; Polatoğlu 2019, Atatürk Yolu-tidsskriftet; Wikipedia.

Omtrent seks kilometer nord for Çubuk, med en kort avstikker fra distriktets sentrum. Her ved dette stedet at du observerer; grunnen til det er forklart nedenfor. Når Çubuk-1 ikke er tilstrekkelig, ble neste steg tatt oppstrøms i samme elv: Demningen, bygget mellom 1961 og 1964, er 61 meter høy og har et vannspeil på 1,2 kvadratkilometer, og lagrer 22-24 millioner kubikmeter vann. Den får tilførsel fra elvene Mendek, Kışla, Hacıkadın, Bağırcan, Çayır og Kırkpınar; vannet transporteres via en 34 kilometer lang rørledning til renseanlegget i Pursaklar, og fordeles deretter til både Ankara og Çubuk distrikt. Mens demningen fra 1936 er utdatert, er denne demningen fortsatt i drift.

Det faktum at den er i drift, setter grenser for besøket. ASKİ (Ankaras vann- og avløpsverk) har erklært området rundt demningen som et spesielt beskyttelsesområde, da det er kilden til drikkevannet til byen: Det er forbudt å bade, grille, kaste søppel eller på annen måte forurense området; i helgene patruljerer team området. Grunnen er klar: all forurensning i området påvirker direkte kostnadene for rensing og dermed prisen på vannet. Kommunens nettside for Çubuk nevner dette stedet som et rekreasjonsområde, men vi anbefaler å følge reglene fra ASKİ og unngå å gå ned til bredden eller legge ut et teppe.

Det som kan gjøres her er å observere demningen og innsjøen på avstand og fotografere forskjellen i skala mellom Çubuk-1 og denne demningen: 25 meter mot 61, to generasjoner av samme elv. Fortell barna om dette stedet: det er den beste måten å forklare hvorfor vannet i demningen ikke kan berøres i dag. Et ti minutters besøk er tilstrekkelig; deretter kan du returnere til Çubuk og følge skiltene mot Karagöl. Foran deg ligger en 28 kilometer lang, svingete stigning.

Kilder: ASKİ, Çubuk II Demning; ASKİ, advarsel om forbud mot adgang til demningene; Çubuk kommune; Wikipedia.

Etter 28 kilometer fra Çubuk, og 68 kilometer fra Ankara, stiger veien 1630 meter opp før den synker ned i et skogkledd område der Kavak Dağı og Yıldırım Dağı møtes. Karagöl er en liten kraterinnsjø dannet mellom vulkanske formasjoner; den er mye større enn den ser ut, med en overflate på 23,5 hektar og en dybde på opptil 70 meter. De omkringliggende andesittiske og dasittiske bergartene dateres til mellom 12 og 21 millioner år siden, og tilhører den samme miocene vulkanismen som finnes i Kızılcahamam geopark. Ifølge informasjon fra fylkeskommunen ble innsjøen dannet i en fordypning forårsaket av et jordskred som kom ned fra Işık Dağı i nord. Andre steder langs ruten er menneskeskapte vannkilder, men her finner du det naturlige.

Området har status som naturpark, og driften er overført til kommunen gjennom en anbudskonkurranse. Etter kunngjøringen er det bygget demninger langs kysten. Det er tillatt med piknik og fotturer. Ved inngangen finner du en restaurant, toaletter og parkeringsplass. Skogen består av en blanding av eik, einer, poppel og furu, og det er registrert 27 forskjellige typer moser i området. Fylkeskommunen beskriver området som en overgangssone mellom det kontinentale klimaet i Sentral-Anatolia og fuktigheten fra Svartehavet, og selv om sommeren kan det være kjølig midt på dagen, så det er lurt å ta med en jakke.

Gå langs hele kystveien, for det er først fra den andre siden av innsjøen at du virkelig forstår dens størrelse. Siden det er en lukket innsjø, har den ingen utløp, og det er forbudt å bade. Det er også viktig å ikke forurense vannet. Området besøkes av omtrent 100.000 mennesker hvert år, og det kan være mye folk i helgene. Sett av en time og en halv og ta turen til Kurtboğazı.

Kilde: Tarım ve Orman Bakanlığı (Landbruks- og skogdepartementet), 9. Bölge Müdürlüğü (9. distriktskontor), Çubuk Karagöl Tabiat Parkı (Çubuk Karagöl naturpark); Çubuk Kaymakamlığı (Çubuk fylkeskommune); Vikipedi, Karagöl (Çubuk).

Den siste destinasjonen for dagen er ved Kurtboğazı-demningen, kilometer 56 langs veien til Istanbul, i Ciğir-området i Kahramankazan. Demningen, som er en jordfyllingsdemning over Kurtboğazı-elven, ble bygget mellom 1963 og 1967. Den er 54 meter høy og har en kapasitet på 101,5 millioner kubikmeter vann ved normalt nivå. Sammenlign dette med de 7 millioner kubikmeter du så ved Mavi Göl om morgenen – det er omtrent femten etasjer. Demningen leverer 67 millioner kubikmeter drikke- og bruksvann årlig, og irrigere også 3780 hektar med jordbruksland. Den får vann fra elvene Bahtılı, Kınık, Pazar og Uzunöz, og fra Eğrekkaya-demningen, som ble bygget mellom 1985 og 1992, via en 15 kilometer lang rørledning. Vannet renner videre til renseanlegget i Zincir İvedik. Çamlıdere, som er Ankaras største vannkilde og ble satt i drift i 1985, er den viktigste, mens Kurtboğazı-systemet er den nest viktigste.

Det som skiller denne demningen fra andre drikkevannsdammer, er at den har et rekreasjonsområde langs bredden som har vært i drift i mange år. Kahramankazan kommunes nettside nevner muligheter for fotturer, piknik og fiske. Fiskesortene i innsjøen inkluderer speilkarpe, skinnkarpe og sølvfisk. Det finnes piknikbord og en restaurant. Ankara fylkeskommune nevner også muligheter for svømming og vannsport, men det er viktig å undersøke den aktuelle situasjonen på stedet. Det er forbudt å bade i vannet; reglene fra ASKİ gjelder også her, og rekreasjonsområdet opererer i henhold til disse reglene.

Om kvelden kan du se fra innsjøbredden til selve demningen. Den første demningen var 25 meter høy, mens denne er 54 meter. Veien tilbake til Ankara fra D750 er rett. Hvis du kommer i helgen, bør du dra tidlig, da området fylles opp utover ettermiddagen. Husk å ta med deg søppelet ditt.

Kilder: Kahramankazan kommune, Kurtboğazı-demningen; ASKİ, Vår vannressurser; Ankara fylkeskommune, Demninger; Wikipedia.