To dager fra Ankara til Hettittriket.

I Ulus, ved foten av Ankara-borgen, finner vi to osmanske bygninger: Mahmut Paşa Bedesteni (et marked) og Kurşunlu Han (et handelssted). Museet ble først åpnet i 1921, i Akkale-tårnet i borgen, under navnet "Eti Müzesi" (Hitittisk Museum), etter Atatürk's ønske om et museum for hitittiske gjenstander. Etter at samlingen ble flyttet til Bedesteni i 1938, ble den sentrale delen av markedet åpnet for publikum i 1943, og arbeidet ble fullført i 1968. I 1997 ble museet kåret til "Årets museum" i Europa, og det var det første tyrkiske museet som mottok denne prisen.

For å få mest mulig ut av besøket, bør du fokusere på de hitittiske utstillingene. Start med den kronologiske rekkefølgen, fra paleolitikum og frem til den hitittiske delen: Se solskivene og bronsefigurene fra Alacahöyük-kongenes graver, relieffene fra Alacahöyük Sphinx-porten, som viser kongen og dronningen foran et alter, akrobater som svelger sverd og klatrer i trapper, musikere, jaktscener, det originale relieffet av en kriger fra Hattuşa-porten, og et brev fra den egyptiske dronningen til den hitittiske kongen, funnet i Boğazköy. I morgen vil du se kopier eller tomme plasser der disse gjenstandene pleide å være, så ta deg tid til å studere detaljene nå: se på detaljene i bronsearbeidet, figurenes bevegelsesretning i relieffene, og krigerens holdning.

Praktisk informasjon: Adressen er Gözcü Sokak No 2, like over veien som fører opp til borgen, og det er gåavstand fra Ulus. Museet er åpent hver dag, og det er tilgjengelig lydguide. "Müzekart" (et museumskort) er gyldig her. Noen av salene kan være stengt for vedlikehold fra tid til annen, så sjekk kunngjøringer på den offisielle nettsiden. Sett av to timer, og dediker minst en halvtime til den hitittiske delen. Hvis du kommer like etter åpning, vil du unngå gruppeturene. Deretter kan du ta bilen og kjøre mot Haymana.

Kilder: Müzeler Genel Müdürlüğü (muze.gov.tr); Vikipedi, Anadolu Medeniyetleri Müzesi; Hittite Monuments, Alacahöyük.

Omkring seksti kilometer sørvest for Ankara, tolv kilometer fra Haymana og to kilometer nordvest for Dereköy, ligger en fjelltopp som stiger seksti meter over den smale dalen til Babayakup-bekken. Lokalt kalles den "Gavur Kalesi". På fjelltoppens sørlige side er det utskårne figurer i fjellet: to store mannlige guder som går mot venstre, og foran dem en mindre gudinne som sitter med et spisst hode. Gudenes hornprydede hoder, korte skjørt, sko med opprullede tupper og sverdene på beltene er typisk for hittittisk stil. En av gudene er skjeggkledd, den andre ikke. Gudinnenes figur er vanskelig å se i dag; se den i lyset fra siden.

Over relieffene er det en massiv mur bygget av store steiner, og bak den er et rom med steinvegger, hvis funksjon fortsatt er omdiskutert. Det har blitt foreslått at det kan være en kongelig grav, et hellig sted eller et utkikkspunkt, men det finnes ingen skriftlige bevis. Fjellet ble brukt i både hittittisk og frigisk tid. Det ble observert av reisende på 1860-tallet, og i 1930 ble det gravd ut av H. H. von der Osten fra University of Chicago, på Atatürks ordre. Mellom 1993 og 1998 ble det undersøkt av Bilkent University. Artikkelen av Ali Özcan, publisert i "Belleten" i 2014, er en aktuell kilde som sammenligner relieffene med hittittiske tekster.

Praktisk informasjon: Fjellet ligger langs veien fra Haymana til Dereköy, på høyre side, i retning av Mandıra-området. Det finnes ingen informasjon om inngangsbillett eller åpningstider. Klatringen er kort, men steinete, så solide sko er nødvendig. Kommunen kunngjorde et prosjekt i 2021 som inkluderer asfaltering av veien, gjerde, gangvei og belysning; kontakt kommunen for å finne ut hvor mye av prosjektet som er fullført. Ikke berør relieffene, og ikke klatre på dem. Du kan gå ned på førtifem minutter og begynne kjøreturen til Boğazkale; veien er lang.

Kilder: Belleten, Ali Özcan (2014); Hittite Monuments; Haymana Belediyesi; Vikipedi, Gavur Kalesi.

Boğazkale ligger like ovenfor, 190 kilometer fra Ankara. Byen, som ble gjort til hovedstad av Hattušili I rundt 1650 f.Kr., var sentrum for det hittittiske riket frem til rundt 1180 f.Kr., da den ble ødelagt og forlatt. Charles Texier identifiserte ruinene i 1834, og Hugo Winckler startet utgravningene i 1906, hvor han fant et arkiv med kileskrift. Kurt Bittel tok over arbeidet i 1931 på vegne av det tyske arkeologiske instituttet, og arbeidet fortsettes av Peter Neve, Jürgen Seeher og siden 2006 av Andreas Schachner. Arkivet inneholder rundt tretti tusen tavler, og tavlen som inneholder Kadesh-traktaten ble også funnet her, og den befinner seg i dag i Istanbul Arkeologiske Museer. Byen ble i 1986 oppført på UNESCOs verdensarvliste, og arkivet ble i 2001 erklært som en del av verdensminneprogrammet.

En anbefalt reiserute er som følger: Start ved det store tempelet i Nedre by, og fortsett deretter langs muren, som strekker seg over seks kilometer, og se portene. Løvene ved Løveporten er på plass. Gå gjennom den 70 meter lange steintunnelen ved Yerkapı, og gå opp rampen. Øverst finner du plattformen ved Sfinxporten, mens de originale sfinxene befinner seg i Boğazköy-museet. Kopien av krigeren ved Kongens port er en kopi; originalen ble sett i Ankara i går. Büyükkale er det kongelige slottet og stedet hvor arkivet befinner seg. I Nişantaş finnes en hieroglyfisk inskripsjon hugget inn i fjellet. I 2005 ble en 65 meter lang del av en mur av adobete gjenreist ved hjelp av originale teknikker; det er der du virkelig forstår hvordan den hittittiske muren så ut i full størrelse.

Praktisk informasjon: Området er stort nok til å utforskes med bil, og du kan kjøre mellom portene. Men det er viktig med gode sko, spesielt for å gå gjennom Yerkapı-tunnelen og opp til Büyükkale. Det er lite skygge, så ta med vann. Museumskortet er gyldig. Sjekk den offisielle nettsiden for åpningstidene. Sett av tre timer, og deretter kan du reise to kilometer videre til Yazılıkaya.

Kilder: Det tyske arkeologiske instituttet (DAI); KVMGM, Hattuşa UNESCO-side; Wikipedia, Hattuşa; Wikipedia, Hattusa.

Omtrent to kilometer nordøst for Hattusa ligger Yazılıkaya, byens hellige område. De to åpne steinkamrene er hugget inn i naturlig stein, og foran dem står bare restene av fundamentene til tempelbygningene som en gang voktet inngangen. Mange av relieffene ble laget på slutten av 1300-tallet f.Kr., under regjeringstiden til Tuthaliya IV og Šuppiluliuma II, men området var i bruk mye tidligere.

Kammmer A er en stor galleri: mer enn seksti guder marsjerer i prosesjon, med mannlige guder på den venstre veggen og gudinner på høyre side. De to prosesjonene møtes ved den bakerste veggen: Stormguden Tešup, som står over fjellgudene, og solgudinnen Hepat, som står over en panter, med sønnene Šarruma og døtrene deres bak seg. De tolv underjordiske gudene og fjellgudene er også representert i dette rommet. Man kommer inn i kammer B gjennom en smal korridor, og rommet er mer intimt: ved inngangen står vakter med dyrehoder og vinger; inne i rommet står tolv underjordiske guder i rekke, sammen med Krigsguden. Det mest kjente relieffet viser Šarruma som omfavner Tuthaliya IV, med armen rundt kongens skulder. Det antas at dette rommet var et minnested eller et gravkammer bygget av sønnen til Tuthaliya, til minne om ham. Generelt antas det at området ble brukt under vårfestivalen, og en studie publisert i 2021 hevdet at relieffene skildret himmel, jord og underverden, altså hele universet.

Praktisk informasjon: Skrått lys fremhever relieffene, mens figurene flater ut i middagssolen; det er best å besøke om morgenen eller ettermiddagen. Ikke berør steinen; gå ned til kneet for å se forskjellen i høyde på figurene. En time er tilstrekkelig. Se den offisielle nettsiden for informasjon om billetter; fra Boğazkale er det bare noen få minutter til museet.

Kilder: Hittite Monuments, Yazılıkaya; Wikipedia, Yazılıkaya.

Museet ligger i sentrum av Boğazkale, i Çarşı-området, og er 82 kilometer fra Çorum. Det ble åpnet 12. september 1966, og ble totalrenovert i 2011, da det endelig fikk sin opprinnelige utforming. I 1907 ble to sfinkser funnet i Yerkapı, men de ble ødelagt i en brann som rammet byen. Fragmentene ble sendt til Berlin i 1915-1917 for restaurering. Den ene ble returnert til Istanbul i 1924, mens den andre ble værende i Berlin. Forhandlingene om å få den sistnevnte returnert fortsatte frem til 1938, men ble avbrutt på grunn av krigen og Berlin-murens oppføring. De ble gjenopptatt i 1974, og i 1987 ble det søkt til UNESCO. I 2011 ble det inngått en avtale mellom de to landene. Sfinksen ble hentet fra Berlin, og den tilhørende sfinksen fra Istanbul ble også brakt dit. Siden 26. november 2011 har de stått side om side her. De er laget av kalkstein og ble hugget rundt 1300 f.Kr. De har en løvekropp, vinger og et menneskelig ansikt.

I tillegg til sfinksalen, forteller museet om alle lagene i byen, fra den neolittiske perioden til bysantinsk tid: en dør med et oksehode, som antas å symbolisere en stormgud, kileskrift-tavler og hieroglyfiske inskripsjoner, modeller av Hattuşa og det store tempelet, og gravsteler fra romersk og bysantinsk tid. Modellene gir deg et overblikk over området i Hattuşa, og det er derfor lurt å besøke museet rett etter å ha besøkt utgravningsstedet. Utstillingene er støttet av informasjonsplakater og rekonstruksjoner.

Praktisk informasjon: Museet er åpent hver dag, og Museumskortet er gyldig. Sjekk den offisielle nettsiden for nøyaktige åpningstider. Det er et lite museum, og en time er tilstrekkelig. Ta en lunsjpause i Boğazkale og kjør i retning Alaca. Veien til Alacahöyük skiller fra Çorum.

Kilder: Müzeler Genel Müdürlüğü (muze.gov.tr); Wikipedia, Boğazköy Müzesi; Wikipedia, Boğazköy Sfenksi.

Alacahöyük ligger femten kilometer nordvest for distriktet Alaca, og femti kilometer fra Çorum. Høyden (tell) inneholder syv tusen år med lagdelte funn: femten lag med konstruksjoner, fra kalkolittisk tid til osmansk tid. To ting gjør stedet berømt. For det første er det gravplasser fra den tidlige bronsealderen (3000-f.Kr.), hvor de døde er begravd med ansiktet vendt mot vest, med bøyde knær. Ved siden av dem finner man gullkroner, spenner, bronsefigurer og bronseobjekter, hvis formål fortsatt diskuteres, som for eksempel solkalendere, hjorter og okser. Gravplassene er restaurert og kan besøkes; originalene av gjenstandene finnes i Ankara. For det andre er det Sfinksdøren, den sørlige inngangen til den hittittiske byen. Mellom to tårn står to monolitter på fire meter, hvor de nederste to meter er utskåret som sfinkser, og disse sfinksene står fortsatt på plass. Relieffene på sidene av døren viser en scene med kongen og dronningen som ofrer, samt akrobater, musikere og en jaktscene. Disse er kopier; sammenlign dem med originalene du kanskje har sett på et museum. Dagens generelle oppfatning er at stedet stammer fra rundt 1300-f.Kr.

Utgravningshistorien er også knyttet til republikkens historie: Utgravningene startet i 1907 under ledelse av Makridi Bey. I 1935, på Atatürks ordre, ble utgravningene utført av Det tyrkiske historiske institutt, først under ledelse av Remzi Oğuz Arık, og deretter av Hamit Zübeyr Koşay fra 1936 til 1970. Fra 1997 til 2018 fortsatte Ankara Universitet utgravningene. I nærheten av høyden ligger Gölpınar, hvor det hittittiske demningen, bygget rundt 1240-f.Kr. under Tuthaliya IV, ble restaurert og satt i drift igjen på 2000-tallet. Under restaureringen ble en hieroglyfisk basaltstein funnet, som bar navnet på gudinnen Hepat.

Praktisk informasjon: Museet ble grunnlagt i 1940 og flyttet til en ny bygning i 1982. Det ble renovert i 2011 og er åpent hver dag. "Müzekart" (et museumskort) er gyldig. Sett av halvannen time; start med museet, og besøk deretter døren og gravplassene. Det er en lang vei tilbake til Ankara, så dra før ettermiddagen.

Kilder: Müzeler Genel Müdürlüğü (muze.gov.tr); Hittite Monuments, Alacahöyük; Vikipedi, Alacahöyük; Wikipedia, Alaca Höyük.