Fra Suluhan til Hamamönü: Levende håndverk.

Gå av metrostasjonen Ulus og gå til Anafartalar Caddesi. "Suluhan" er en historisk bygning som ligger i Hacı Doğan-området, mellom gatene Tekneciler Sokak og Suluhan Sokak. Dette er det første stoppet på ruten. Bygningen ble oppført mellom 1508 og 1511, under perioden til Bayezid II, av statsmannen Hasan Paşa. Den ble lenge kjent som "Hasanpaşa Han," men navnet "Suluhan" ble offisielt registrert fra 1688. Navnet er passende: ifølge kilder var dette den eneste bygningen av sitt slag på den tiden, med en egen ovn og vannforsyning i hvert rom.

Bygningen er to etasjer høy og har to gårdsrom. Det første gårdsrommet er kvadratisk, med 30 rom i første etasje og 32 rom i andre etasje. I midten står en fontene og en liten moské. Det andre gårdsrommet var opprinnelig brukt som stall, og der finner man også et bad.

I osmansk tid ble det drevet handel med kaffe og garn her. I Ankara refererer "garn" spesifikt til ullgarn, så råmaterialet som ble brukt av spinnere som man ser langs veien, kom sannsynligvis herfra. Etter en brann på 1920-tallet ble bygningen skadet, og den ble brukt som et marked for frukt og grønnsaker frem til 1950-tallet. I 1937 ble det bygget et nytt marked, "Ankara Hali," rett overfor. På 1940-tallet var det en butikk for selgere av varmeovner langs veggen. På 1980-tallet ble bygningen restaurert i tråd med sin opprinnelige stil av Vakıflar Genel Müdürlüğü (Direktoratet for stiftelser).

I dag er Suluhan et marked for feiringer: her finner man blomsterbutikker, dekorasjonsbutikker, butikker som selger babyutstyr og gaver, samt håndverk og suvenirbutikker. Her kan man kjøpe kunstige blomster, bryllupsgaver og henna-produkter for forlovelser, henna-fester og bryllup. Dette er starten på håndverksruten, fordi denne fem hundre år gamle bygningen fortsatt er et sted hvor håndlagde produkter selges. Gå rundt i begge gårdsrommene, se ned fra balkongene i andre etasje, og stå ved siden av moskeen. Deretter kan du gå opp til Anafartalar og gå noen hundre meter nedover Çıkrıkçılar Yokuşu.

Kilder: Vikipedi, Suluhan; Anadolu Ajansı 2018; Güven Dinçer, İdealkent 2014.

Denne 200 meter lange stigningen starter fra Anafartalar Caddesi og fører oppover mot Kale. Den ender ved krysset mellom Saraçlar og Salman gater. Navnet beskriver et håndverk: I osmansk tid ble ull fra Ankara-geiter spunnet her ved hjelp av en spinnrokken, og deretter ble det vevd til et stoff kalt "sof". Stigningen var en del av Uzun Çarşı, som forbinder Ulus og Samanpazarı. I 1916 ble området rammet av en brann som ødela 1745-moskeen og 1732-moskeen. Etterpå ble markedet gjenoppbygd, og siden 1982 har det blitt forsøkt bevart gjennom restaureringsprosjekter. I dag jobber over tusen håndverkere i stigningen og de omkringliggende gatene Saraçlar, Salman, Mazi og Atpazarı. Hovedproduktene er tekstiler, garn, bryllupsutstyr, henna og bryllupsklær. Blant håndverkerne blir stigningen ofte sammenlignet med Mahmutpaşa i Istanbul og Kemeraltı i Izmir.

På stigningen finner du også butikker og verksteder for kobbersmeder. Lyden av hammeren avslører hvor du finner dem. Opprinnelsen til kobbersmedfaget i Ankara er ukjent, men den karakteristiske metoden har alltid vært å forme metallet: Ved hjelp av hammer og meisler formes metallet på en ambolt, og overflaten dekoreres med gravering og stansing. Etter kobber er messing det mest brukte materialet. Produktene inkluderer kanner, tekanner, serveringsfat, boller, gryter, mortere og tekanner. Innvendig i beholderne som skal brukes på kjøkkenet er ofte tinnbelagt, mens dekorative gjenstander vanligvis ikke er det. Det er viktig å være oppmerksom på dette når du kjøper. Mange håndverkere lærte faget som lærlinger fra rundt femten til nittene år, og det tok vanligvis tre til fire år. I dag er det mange besøkende som kjøper, og det er vanskelig å finne unge mennesker som vil overta faget.

Kom tidlig om morgenen for å se håndverkerne ordne varene sine. Det er lov å observere arbeidet fra døråpningen, men spør om lov før du går inn og tar bilder. En liten, håndsmidd tekanne er en ekte suvenir fra Ankara som får plass i kofferten. Ilhan Berk skrev et dikt om denne stigningen, og Metin İpek skrev en fortelling.

Kilde: Vikipedi; Güven Dinçer, İdealkent 2014; Asena Ertaş, folklor/edebiyat 2014; Sabah; Hürriyet.

Ta når du kommer til krysset der bakken slutter, sving inn i Salman Sokak. Gaten fører mot Koyunpazarı, og Pirinç Han ligger mellom disse to gatene, i Pirinç Sokak, under Atpazarı. Området er kjernen i Ankaras antikvitetsbutikker: På 1940-tallet lå byens eldste antikvitetsbutikk i begynnelsen av Çıkrıkçılar Yokuşu, og i dag fortsetter antikvitetsbutikker og håndverksverksteder den samme virksomheten i de trange gatene i Koyunpazarı.

Selv om det er en interessant historie knyttet til stedet, er det to versjoner av den. Når det gjelder den gamle Pirinç Han, er det uenighet om hvorvidt den stammer fra 17. århundre eller fra et dokument fra 1739. Denne bygningen, som huser små karavaner, ble revet ned på 1930-tallet sammen med moskeen, og en grunnskole ble bygget i stedet. Pirinç Han som besøkes i dag, er en restaurert versjon av en gammel trebygning fra 1985. Den er tre etasjer høy, har en gårdsplass, en trekonstruksjon og murvegger. Den regnes som byens første trebygning av denne typen. På inngangsmuren er diktet "Han Duvarları" av Faruk Nafiz Çamlıbel skrevet. Les diktet etter at du har sett på selve bygningen, og legg merke til de tre etasjene rundt gårdsplassen, som er et lite eksempel på en tradisjonell "han"-plan.

Butikkene selger antikviteter og håndlagde smykker. Når du handler her, er det to regler: spør om prisen, og vær forberedt på å prute. Hvis du kjøper gamle gjenstander, bør du også spørre om deres alder og om de er blitt reparert. Gårdsplassen er også et godt sted å sitte og observere folk som kommer og går i de omkringliggende gatene. Herfra kan du gå inn i Koyunpazarı Sokak og begynne å klatre opp bakken.

Kilde: Vikipedi, Pirinç Han (Ankara); Güven Dinçer, İdealkent 2014; Yeni Ankara.

Koyunpazarı-gaten er en brosteinsbelagt, bratt og enveiskjørt; den går fra Samanpazarı opp til hovedporten til festningen. Navnet, som navnet på plassen den ender ved, stammer fra markedsstrukturen i det osmanske Ankara. Det var rundt tretti markeder og torg i byen, og Atpazarı var et av de mest kjente. Selv i de første årene av republikken lå markedene i en rekke opp mot festningen: Arabapazarı, Odunpazarı, Samanpazarı, Koyunpazarı, Atpazarı og Ekinpazarı foran festningen. I Koyunpazarı lå markedene for lærere og skomakere; i dag finner man antikvitetsbutikker og håndverksverksteder der.

På toppen av bakken, i Koyunpazarı, står Ahi Elvan-moskeen, en moské med tolv trekolonner, bygget på slutten av 1300-tallet av en Ahi-familie. Ruten beskriver ikke innsiden, men når man passerer foran den, minner den om forbindelsen mellom håndverksorganisasjonen og disse gatene: Ahiler var organisasjonen som ga håndverksmoral, mester-lærling-systemet og profesjonell etikk til håndverkerne her. I nærheten, i Samanpazarı-området, ligger også Aslanhane-moskeen fra 1200-tallet.

Enden av bakken åpner seg til Atpazarı, det lille torget foran festningsporten. Foran deg ligger to caravansarai fra 1600- og 1700-tallet, Çengelhan og Çukurhan; den ene er et museum, den andre et overnattingssted. De er en del av en annen rute; her står du på torget og ser på tre ting: steinmassen til porten, portene til caravsaraene og gatene som renner ned fra torget. Gå tilbake før du går inn i festningen, denne ruten handler ikke om festningen. Når du går ned bakken, ta en titt på verkstedene med åpne dører på begge sider av gaten; de beste butikkene ligger ofte ikke i hovedgaten, men i sidegatene.

Kilde: Güven Dinçer, İdealkent 2014; TDV İslam Ansiklopedisi; Yeni Ankara.

Fra Atpazarı, gå til Koyunpazarı og kryss Samanpazarı-plassen; Hamamönü ligger omtrent en kilometer unna. Stoppestedet er ikke hele nabolaget, men "Kunstgaten" som Altındağ kommune har etablert i Tanış-gaten. Tjue to tradisjonelle hus i Ankara er blitt restaurert på en autentisk måte og har blitt brukt som et kunstsenter siden 2010; hvert hus har et verksted i øvre etasje og et galleri i nedre etasje. Husene er reservert for kunstnere som arbeider med både tradisjonelle og moderne kunstformer. Når du ser inn gjennom dørene, vil du se verksteder for blant annet ebru (skyemaling), kalligrafi, keramikk, glasskunst, lær, filt, sølv og smykker, samt malerverksteder. Kunstnerne produserer, selger og underviser i teknikker som er i ferd med å forsvinne.

Logikken her er annerledes enn i markedene på Ulus-siden, hvor håndverksproduktene var ment for salg. Her fortsetter det samme håndverket som et kunstnerisk og pedagogisk arbeid. Ikke nøl med å snakke med noen som jobber i verkstedet; de er ofte villige til å forklare teknikkene. Hvis du er interessert i kurs, se på kommunens nettside for det aktuelle programmet. Hvis du ønsker å kjøpe produkter, spør etter verkene som er laget av selve kunstneren.

Resten av Hamamönü, med sine restaurerte gater fra det 19. århundre med osmansk sivilarkitektur, er ikke inkludert i denne ruten; en egen rute fokuserer på mat og fotografering. Kunstgaten er folksom på helgene, da butikkene og verkstedene er mest aktive. Hvis du ønsker en roligere opplevelse, besøk den på en ukedag. Turen slutter her; fra Hamamönü går EGO-busser i retning Ulus og Kızılay, og etter en kort spasertur finner du forbindelser til Ankaray og metroen.

Kilde: Altındağ kommune, Hamamönü Kunstgate.