Passasjene og kinoene i İstiklal Caddesi.

Fra Taksim, gå inn på İstiklal Caddesi fra begynnelsen, og gå de første hundre meter mens du kun ser opp mot de øvre etasjene. Selv om butikkvinduene i første etasje endrer seg, står fasadene, balkongene og vindusdekorasjonene fra slutten av 1800-tallet intakt. Dette utseendet på gaten er et resultat av omveltningene som skjedde etter Tanzimat-perioden, og spesielt under sultan Abdülaziz.

Når du kommer til Ağa Camii, stopp. Den store bygningen rett ved siden av moskeen er Rumeli Han. Denne handelsplassen ble bygget av Sarıcazade Ragıp Paşa, som var den øverste hofftjenestemannen under sultan II. Abdülhamid, og ble åpnet i 1894. Året for åpningen er skrevet med romertall over inngangen på İstiklal-siden. Arkitekten er ikke nøyaktig kjent, men det antas at den er designet av enten August Jasmund eller Konstantinos Pappas, som også bygde andre bygninger for Ragıp Paşa. Den generelle stilen er neoklassisk, men hovedinngangen som vender mot gaten er i en eklektisk stil, og barokk- og empiredekorasjoner er særlig fremtredende her. De tre handelsplassene som ble bygget av Ragıp Paşa, fikk navnene Rumeli, Anadolu og Afrika, som en referanse til kontinentene i imperiet.

I de første årene huser handelsplassen tekstilforhandlere, sykkelbutikker og teppeforhandlere. Etter 1990-tallet flyttet teater- og konsertsaler, samt kunstnerverksteder, hit. Bygningen ble stengt i 2012. Under restaureringsarbeidet ble det funnet en gang under bygningen, som angivelig koblet den til nabobygninger. Denne gangen er bevart som et registrert monument siden 1978. Basert på de siste oppdateringene pågår restaureringen fortsatt, så ikke forvent å kunne gå inn. Se på dekorasjonene på hovedinngangen og hele fasaden fra fortauet på motsatt side av gaten, og fortsett deretter å gå i retning Galatasaray.

Kilde: Smart Beyoğlu; Kulturinventar; TRT Haber; Wikipedia (İstiklal Caddesi).

Etter noen minutter kommer du til foran en av de største bygningene langs gaten. Ifølge kulturarven, ble denne bygningen designet av Alexandre Vallaury som en bolig for Abraham Paşa, og den ble åpnet i 1883. Kort tid etter ble den hjemsted for en av imperiets første sosiale klubber, Cercle d'Orient. På den tiden var den den største bygningen langs Istiklal-gaten.

Før den ble omgjort til kino, ble salen på bygningen, som vender mot Yeşilçam-gaten, brukt som treningssal, sirkusarena og skøytebane. Salen, som ble åpnet i slutten av 1924 under navnet Melek Kino, fikk navnet sitt fra Art Nouveau-engler som sto på hver side av lerretet; dagens driftseier knytter navnet til "Melek Apartmanı" (Engleleiligheten) ved inngangen. Salen har omtrent 875 sitteplasser og er dekorert med forgylte tak og barokk og rokokkostil. Kinoen ble senere kjent som Emek Kino og var en av kinoene langs Yeşilçam-gaten i de påfølgende tiårene.

Kinoen ble stengt i 2009. Bygningen ble revet og bygget på nytt i 2013, og salen ble åpnet igjen i mai 2016 i femte etasje under navnet Emek Sahnesi (Emek Scene). I den nye salen ble mange av de opprinnelige barokk- og rokokkostilselementene bevart. Sitteplasseringen er ikke lenger i rader, men i en mer vertikal konfigurasjon, og den har plass til omtrent 500 personer. I dag brukes den til filmvisninger, samt konserter, teaterforestillinger og gallafester.

Du kan kun komme inn i salen med billett til en forestilling. Hvis du ønsker å se en forestilling, bør du sjekke programmet på forhånd. Hvis det ikke er noen forestilling, kan du se fasaden fra fortauet og gå helt inn til enden av Yeşilçam-gaten. Neste stopp er Atlas Pasajı, som ligger bare noen få skritt unna.

Kilde: Kültür Envanteri; Grand Pera Emek Sahnesi; Vikipedi (Emek Sineması).

Atlas Passasjen er historien om hvordan en villa ble omgjort til en kino, og deretter til et museum. Bygningen ble opprinnelig bygget på 1870-tallet som en vinterresidens for Agop Köçeyan, en slektning av sultan Abdülaziz og hoffbankir. Kilder oppgir enten 1870 eller 1877 som byggeår. Ifølge AKM ble bygningen, som har neoklassiske elementer, brukt som domstol av britiske okkupasjonstropper mellom 1918 og 1922, deretter overført til Postvesenet, og i 1932 ble den omgjort til et underholdningssted. Atlas Kino, som åpnet i 1948, var en av de største kinoene i Beyoğlu-distriktet på den tiden, med en kapasitet på 1860 seter.

I 1992 ble bygningen overført til Kultur- og Turismeministeriet. I 2019 ble den gjennomgått en omfattende restaurering, og Istanbul Filmuseum åpnet i 2021. Museet består av tre etasjer, og man kan besøke hele museet med én billett. De to første etasjene er dedikert til permanente utstillinger, mens den tredje etasjen er for midlertidige utstillinger. Her finner du voksfigurer av skuespillere fra Yeşilçam, gjenstander fra berømte regissører, filmplakater og en interaktiv seksjon kalt "digitalt minnebibliotek". I den restaurerte villa-delen kan du også se på tak- og veggmaleriene; kildene tilskriver disse dekorasjonene den franske maleren Hippolyte Berteaux.

Atlas Kino viser filmer igjen, og programmet inkluderer både klassiske filmer og nyere produksjoner. Å se en film etter besøket på museet er en fin måte å avslutte opplevelsen på. Passasjen på gate-siden er fortsatt en gang med butikker. Sjekk de offisielle nettsidene for oppdatert informasjon om åpningstider, visninger og billetter før du drar.

Kilder: AKM Istanbul; Atlas 1948 (offisiell nettside); Wikipedia (Atlas Pasajı).

Når du går mot Galatasaray og kommer til hjørnet av Sahne Sokak, vil du se en tre etasjer høy fasade. Dette er det som opprinnelig ble kalt Cité de Péra, og som i dag er kjent som Çiçek Pasajı. Den greske bankmannen Hristaki Zografos kjøpte tomten til Naum-teateret, som ble sterkt skadet i brannen i 1870, og fikk arkitekten Kleanthis Zannos til å designe bygningen. Bygningen ble åpnet i 1876 og besto av et kompleks med 24 butikker i arkadene og leiligheter i de øvre etasjene. I de første årene ble den også kjent som Hristaki Pasajı.

Navnet "Çiçek" (blomster) kommer fra blomsterhandlerne som åpnet butikker i passasjen. Kilder gir forskjellige forklaringer på dette; noen nevner de russiske immigranter som kom til Istanbul etter revolusjonen i 1917, mens andre peker på perioden da Sadrazam Küçük Said Paşa eide passasjen i 1908. Gjennom det 20. århundre var passasjen et populært møtested for forfattere og kunstnere.

Skjebnen til bygningen ble forandret den 10. mai 1978, da den kollapset. Bygningen, som var blitt forsømt, kollapset den natten og sto der i ti år. Den ble gjenoppbygd og åpnet igjen i 1988, og ble modernisert en gang til i 2005. Den nåværende passasjen er i betong; gårdsplassen i midten av de tre etasjene er dekket av et glass tak og en glass kuppel.

Det viktigste å se på dette stedet er fasaden. Legg merke til skulpturdekorasjonene, de bærende søylene og det romerske klokken over inngangen, som ikke fungerer. Gå deretter under det glassdekkede taket og gå ut gjennom en sideinngang til fiskemarkedet; inngangen til Avrupa Pasajı ligger bare noen få skritt unna.

Kilde: Bellek Mekanları; Wikipedia (Çiçek Pasajı).

Etter noen få skritt fra fiskemarkedet kommer du inn i Europa-passasjen, som forbinder Sahne-gaten med Meşrutiyet-avenyen. Dette området ble også bygget på tomten til bygninger som ble ødelagt i brannen i 1870; ifølge kilder lå det tidligere et hotell kalt "Jardin des Fleurs" på dette området. Passasjen, bygget av den armenske handelsmannen Onnik Düz og designet av arkitekten Domenico Pulgher, ble ferdigstilt i 1874.

Passasjen er omtrent 56 meter lang, har tre etasjer og 22 butikker, og er en neoklassisk gang. Fasaden er laget av stein fra Malta, mens gulvet er laget av stein fra Trieste, importert fra Italia. Se opp; i de øvre delene av veggene står store kvinnestatuer, og en del av taket er dekket av glass. Ifølge kilder representerer disse statuene forskjellige håndverk, mens noen er figurer fra gresk mytologi. I de første årene ble passasjen opplyst av gasslamper plassert foran berømte speil, og den ble derfor også kjent som "Speilpassasjen".

I begynnelsen av passasjens historie var det butikker som solgte sko, barberingsartikler, klær, dagligvarer, tekstiler, såpe og tepper; senere kom også urmakere, pianoprodusenter og motebutikker. I 1929 ble passasjen overført til staten, og i 1936 ble den solgt til Emlak ve Eytam Bankası. I dag selges det postkort, keramikk og suvenirer, samt tepper og antikviteter i butikkene.

Den neoklassiske stilen er best å se ved å stå midt i passasjen og se begge endene samtidig. Når du tar bilder, pass på å ikke blokkere butikkfasadene. Hvis du går til venstre fra utgangen mot Meşrutiyet-avenyen og fortsetter i retning av Tünel, kommer du til bakinngangen til Hazzopulo-passasjen.

Kilde: Wikipedia (Europa Pasajı; tr og en).

Hazzopulo-passasjen er en gårdsplass som forbinder Meşrutiyet-gaten med İstiklal-gaten, og når du går inn, forsvinner støyen fra gatene umiddelbart. Passasjen, som ble bygget av den greske handelsmannen Hacopulo, ble åpnet 15. april 1871; ulike kilder nevner forskjellige navn fra familien som grunnleggere. Den kalles også "Rådgiverpassasjen" eller "Handelspassasjen".

Den er en bygning i neoklassisk stil, bygget av murstein. Bygningene, som delvis er to og delvis fire etasjer høye, er samlet rundt en gårdsplass. Inngangen fra İstiklal-siden er en smal korridor dekket av seks kryssvoltbuer, mens det på Meşrutiyet-siden er tre volter. Se på steinene under føttene dine; gulvet er dekket med stein fra Yalıköy, som tidligere het Podima.

En av de mest interessante detaljene i passasjens historie er knyttet til pressen. Her lå trykkeriet til Ahmet Mithat Efendi, og avisen "Namık Kemal İbret" ble utgitt i dette trykkeriet. I passasjen fantes også frisører, skreddere og teppehandlere; den var en gang et populært møtested for de "unge tyrkerne".

I dag er de nederste etasjene fylt med tehus og små butikker. Ifølge kildene er de øvre etasjene lenge forsømt, og passasjen venter på restaurering på grunn av eiendomsproblemer. Vær forsiktig så du ikke blokkerer veien når bordene fyller gårdsplassen, da dette fortsatt er en passasje som brukes til å komme seg mellom de to gatene. Å sitte i gårdsplassen og nyte en te, samtidig som du ser på vinduene og etasjene, er en av de enkleste måtene å oppleve 1800-tallet som ligger skjult bak butikkvinduene langs İstiklal. Fra her kan du gå ut i den smale korridoren mot İstiklal og fortsette å gå i retning av Tünel.

Kilde: Kulturinventar; Wikipedia (Hazzopulo Pasajı).

Ruten ender ved Botter-bygningen, som ligger på nummer 235 i İstiklal Caddesi. Bygningen er kjent som den første Art Nouveau-bygningen i Istanbul. Bygningen ble designet av den italienske arkitekten Raimondo D'Aronco i årene 1900-1901, og ble bygget for den nederlandske Jean Botter, som var hoffskredder og motedesigner under Abdülhamid II. Ifølge nettsiden til Istanbul kommune (İBB) var dette den første bygningen i Det osmanske riket som ble brukt som et motedesignstudio. Botters verksted sydde klær til hoffet og den osmanske eliten frem til etter første verdenskrig. I første etasje var det en butikk, i andre etasje et verksted og et lager, og i de øvre etasjene var det leiligheter.

Se på bygningen fra fortauet. De buede linjene, de botaniske motivene, blomsterkantene og de utskårne menneskelige hodene dekorert med blomster, avslører D'Arancos stil. Ifølge Wikipedia tolkes de utskårne kvinnelige hodene med bølgende hår og smil på fasaden som representasjoner av Demeter. Bygningen er en av de første leilighetsbygningene som brukte stålkonstruksjon, og det sies at den var den andre bygningen i Istanbul etter Pera Palas som hadde heis.

Etter at Balkankrigene og første verdenskrig forstyrret virksomheten, solgte Botter-familien bygningen i 1917 og flyttet til Paris. Etter mange år ble bygningen restaurert av Istanbul kommunes (İBB) avdeling for kulturarv, og i april 2023 ble den gjenåpnet som Casa Botter Kunst- og Designsentrum. I salene i første etasje arrangeres det skiftende utstillinger. Ifølge nettsiden til İBB er senteret stengt på mandager, så sjekk den aktuelle utstillingen og åpningstidene før du drar.

Det tar bare noen få minutter å gå til Tünel-plassen fra her. På vei tilbake kan du ta F2-trikkebanen ned til Karaköy, eller ta T2-trikken tilbake til begynnelsen av gaten.

Kilde: İBB Atatürk Library, Casa Botter-siden; Wikipedia (Botter Apartmanı).