Moskeer med trekonstruksjoner ved foten av festningen.

Gå inn gjennom Hisarporten (porten hvor klokketårnet er), følg Kale Kapısı-gaten helt til Zindan Kapı; moskeen ligger til høyre på Alitaşı-gaten, rett etter porten. Dette er Ankaras eldste kjente moské; siden det ikke finnes noen inskripsjon som angir byggeåret, kan datoen leses fra prekestolen. Den arabiske inskripsjonen på prekestolens forside er slitt, og har blitt tolket på to måter: 574 etter den islamske kalenderen (1178) og 594 (1197-98). De fleste forskere foretrekker den andre tolkningen, og tilskriver prekestolen perioden til sønnen til II. Kılıçarslan, Ankara-herskeren Muhyiddin Mesud. Navnet på moskeen stammer sannsynligvis fra en restaurering som fant sted i perioden til I. Alaeddin Keykubad. I de to nisjene over inngangen til damene (harim), finnes det to restaureringsinskripsjoner: den ene fra begynnelsen av 1360-tallet, fra Ankara-administrator Lulu Paşa, og den andre fra 1433-34, fra Şerife Sümbül Hatun; derfor kalles den også Muradiye-moskeen i noen kilder.

Innvendig er den rektangulær, uten søyler, med et flatt, tretak. I midten av taket er det en sekskantet kuppel. Den seldsjukkiske mihraben, som ble avdekket i 1984, er dekorert med mukarnas-elementer, og har søyler med dekorative kapitler i hjørnene. Prekestolen er bevart i et glassskap; den er laget med en imitasjon av kündekari-teknikken, og har en inskripsjon fra kunstneren på venstre side. Ta også en titt på hagen: på østsiden, i bymuren, finnes en mursteinshandel. Dette er mihraben fra den første moskeen som ble bygget av Muhyiddin Mesud; sporene etter takbjelkene er fortsatt synlige i muren over. Moskeen ble restaurert i 2008 av Vakıflar Genel Müdürlüğü (Direktoratet for stiftelser). De antikke steinene i hagen er samlet fra omegnen. Kom tidlig om morgenen; gatene i den indre festningen blir folksomme utover formiddagen. Vent til bønnetiden, ta av deg skoene ved døren og vær stille inne.

Kilde: İşçen, Cami ve Mescitler i Cumhuriyet Öncesi Ankara; Ankara Valiliği, Ankara Vakıf Eserleri; Kültür Portalı; Vikipedi.

Ved veien som fører ned til Kaleden Samanpazarı, ved foten av festningen, ligger Ahi Şerafeddin-moskeen, som i folket er kjent som Aslanhane; navnet kommer fra en romersk løvefigur som er innebygd i veggen. Vi stopper kort her, da den er grundig beskrevet i ruten for moskeene i Ulus, men dette er det fremste eksemplet på tradisjonen som ruten omhandler, og det er umulig å fortsette uten å gå inn. Inskripsjonen på døren til prekestolen dateres til 1289-90, men ifølge TDV Islamic Encyclopedia kan bygningen være eldre, og navnet på grunnleggeren ved inngangen til den nordlige porten antyder begynnelsen av det 13. århundre. Prekestolen er laget av tre av snekker Mehmed bin Ebubekir.

Inne i moskeen er det fire rader med 24 trepilarer som bærer taket, og som har romerske søyler. Harem-området er delt inn i fem seksjoner som vender mot mihraben, hvorav den midterste er bredere og høyere. Mihraben er et sjeldent eksempel i Anatolia, da den kombinerer fliser og gips. Dekorative fliser og gipsdetaljer pryder omgivelsene til mukarnas-buen. Minareten har blå fliser på murverket. I 2023 ble moskeen, sammen med Beyşehir Eşrefoğlu, Sivrihisar Ulu, Kastamonu Mahmut Bey og Afyonkarahisar Ulu-moskeene, inkludert på UNESCOs verdensarvliste, og utgjør den første serielle kulturarvfilen for Tyrkia. Ruinene av et kloster og Ahi Şerafeddin-graven, som ligger overfor moskeen, er en del av komplekset og bør besøkes sammen med moskeen. Skoene må tas av ved inngangen; det er veldig folksomt her på fredagsbønnen, så unngå å besøke på det tidspunktet. Fra her må du gå omtrent 500 meter i retning Ulucanlar for å komme til Direkli-moskeen.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia, Ahi Şerafeddin-moskeen; Ankara Valiliği, Ankara Vakıf Eserleri; KTB pressemelding; Wikipedia.

Gå fra Aslanhane i retning Ulucanlar Caddesi; moskeen ligger i Kale Mahallesi, i hjørnet mellom Direkli Sokak og Ceylan Sokak. Den har ingen inskripsjon; eksperter daterer den til 1500-tallet, noen til første halvdel av 1500-tallet, basert på stilen til den historiske gipsnisjen. Ifølge stiftelsesdokumenter ble den restaurert på 1700-tallet. I Ankara's lovbøker fra 1588-1590 nevnes en person fra Direkli-moskeens menighet, noe som betyr at den har blitt kjent under dette navnet i minst fire hundre år.

Navnet forklares ved inngangen: det siste sitteområdet bæres opp av fem trepilarer, og moskeen har fått navnet sitt fra disse søylene. Dette området ble senere dekket med glass; det ble også brukt som et sommerlig bønneområde. Ved siden av inngangsdøren står det to halvt toppet marmorsøyler fra antikken. Veggene er bygget av adobrikker med en base av Ankara-stein, taket er dekket med takstein, og taket er av tre. Utvendig er den så enkel som mulig. Inne finner du et trepanel for kvinner i nord, og en gipsnisje som strekker seg opp til taket i sør: nisjen har et mukarnas-mønster, og på hver side er det et vindu med en inskripsjon i *nesih*-skrift og to geometriske bånd. Pulpiten er ny. Kuppelen på den trepanelkledde minareten i nordøst er dekket med sink. Det var en grav, antatt å tilhøre grunnleggeren, som lå ved den nordlige veggen og ble kalt "Direkli Baba"-graven; den er ikke der i dag. Under restaureringen i 2007 ble tilleggene i gårdsområdet fjernet, og et vaskerom ble lagt til. Det er en liten lokalmoské; den kan være stengt utenom bønnetider, så du kan se søylene og søylene utenfra og fortsette. Hvis den er åpen, gå inn stille, og hvis det er en menighet, stå bak. Neste stopp er Hacı Musa-moskeen, som ligger sørvest, i hjørnet av Hacettepe-campus som vender mot Altındağ kommune.

Kilde: Ankara Valiliği, Ankara Vakıf Eserleri; İşçen, Cumhuriyet Öncesi Ankara'da Cami ve Mescitler; Kültür Portalı.

Moskeen ligger i dag inne på Hacettepe Universitetets hovedcampus (Sıhhiye), sørøst for Altındağ kommune, og man kommer dit via en trapp fra Talatpaşa Boulevard. De gamle gatene (Eski Yol og Küçük Gelin) ble fjernet som en del av campusutviklingen, og området rundt ble gjort om til en park i 2006. Over inngangen er det to inskripsjoner: den ene, skrevet i sülus-skrift, forteller at moskeen ble bygget av Hacı Musa sin sønn, Seyfeddin, men forskjellige forskere har tolket datoen som 1422, 1432 og 1490; i en register fra 1522 er moskeen allerede registrert. Den andre inskripsjonen, skrevet i rika-skrift, beskriver restaureringen som ble utført i 1923. Semavi Eyice anser bygningen som en moské fra 1500-tallet; derimot er mihraben (bønneretningen) og dekorasjonene i stil fra slutten av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet, noe som indikerer at moskeen ble omfattende restaurert i den perioden.

Hva du bør se: Den midterste av de tre buene som støtter området for de siste i bønnen, bæres av to søyler av gjenbrukt marmor. De tre dørbladene i tre ved inngangen til damene er fra 1500-tallet; utskjæringene er av høy kvalitet, og øverst er det skrevet "Kelime-i Tevhid" (Islams trosbekjennelse). Inne er taket uten søyler, og er delt inn i kvadrater med lister; i hjørnene av kvadratene er det små plater med malte blomster, og i midten er det en sekskantet dekorasjon; vindusrammene har også blomsterdekorasjoner. Mihraben er omkranset av tre rader med border, nisjen er dekorert med mukarnas (ornamenter), og overdelen har to rader med tekst i sülus-skrift. Minuberen (predikepulten) er original fra sin tid, med geometriske speil og palmetter. Minareten i nordvest har en karakteristisk "kirpi" (taggete) kant under balkongen. Den ble restaurert av Vakıflar Genel Müdürlüğü (Direktoratet for stiftelser) i 1975. Fordi den ligger inne på campus, er området rundt rolig; gå inn stille, spesielt utenfor bønnetider, og ta av deg skoene. Fra her kan du gå nordover mot Anafartalar Caddesi; veien går langs den gamle jødiske bydelen, og der finner du den lille Örtmeli Mescidi, som er et annet eksempel på denne tradisjonen med to trestolper, men som ikke er et stopp på denne ruten. Zincirli Camii venter på deg langs gaten.

Kilder: TDV İslam Ansiklopedisi, Hacı Musa Camii; İşçen, Cumhuriyet Öncesi Ankara'da Cami ve Mescitler; Ankara Valiliği, Ankara Vakıf Eserleri.

Gå ut på Anafartalar Caddesi og følg veien i retning Ulus Meydanı. Zincirli-moskeen ligger på venstre side av veien, rett overfor Anafartalar-markedet, og inngangen er fra Mahmut Atalay Sokak i nord. Underveis passerer du den kuppelformede Kurşunlu-moskeen; den er et eksempel på den osmanske arkitekturen fra 1500-tallet med én kuppel, og gir et godt sammenligningsgrunnlag for denne ruten. Zincirli-moskeen har ingen inskripsjon eller stiftelsesdokument, men dokumenter viser at den ble bygget av Ankaravi Mehmed Emin Efendi (1619-1687), som var Anadolu Kazaskeri og senere Şeyhülislam. Derfor kalles den også Kazasker-moskeen. Ifølge Wikipedia er moskeen, en medresen (koranskole), en skole og tjuefem fontener knyttet sammen gjennom et stiftelsesdokument fra 1685. Gönül Öney antyder at detaljene i taket, prekestolen og nisjen stammer fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet.

Bygningen er et sent og stort eksempel på Ankara-typen: rektangulær plan, murvegger med trepaneler på en steinbase (fasaden er dekket med murstein etter den siste restaureringen), et bratt tak med takstein, og ingen kuppel. Foran er det et stort, halvsirkulært område med tre buer. Inne er det et tak med intrikate trepaneler, med to sekskantede sentrale elementer, omgitt av dekorative malerier. En femkantet nisje i gips strekker seg opp til taket, dekorert med karniser og palmetter. Prekestolen er laget av valnøtt, med intrikate treskjæringer og et åpent rekkverk. Inskripsjonen til høyre for prekestolen beskriver restaureringen utført av guvernør Hurşit Paşa i 1879, og restaureringen ved inngangsdøren i 1925; den ble også restaurert i 1937 og 2005. På grunn av sin beliggenhet i en av Ulus' mest trafikkerte gater, er den åpen hele dagen og brukes av mange. Gå inn stille og vent om det er bønnetid. Den siste destinasjonen er en bakke bak Hacı Bayram-moskeen, dedikert til Ahi Yakup.

Kilde: Ankara Valiliği, Ankara Vakıf Eserleri; İşçen, Cumhuriyet Öncesi Ankara'da Cami ve Mescitler; Kültür Portalı; Vikipedi.

Fra Zincirli, gå oppover bakken nordøstover til området bak Hacı Bayram-moskeen. Ahi Yakup-moskeen ligger i Hacı Bayram-området, i Selman-i Farisi-gaten, og nås via en trapp med elleve trinn. Arabisk tekst over inngangsdøren dateres til år 794 i den islamske kalender, altså 1392. Kulturportalen oppgir dette som byggeåret, mens boken "Ankara Vakıf Eserleri" utgitt av Ankara-guvernementet, anser teksten som en restaureringstekst og daterer bygningen til slutten av 1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet. Ahi Yakup var en av "ahi"-lederne som levde i Ankara under regjeringen til Yıldırım Bayezid; han var sønn av Ahi Sinan, sønn av Ahi Çelebi. Hans medrese (religiøs skole) og zaviyesi (mystisk senter) eksisterer ikke lenger i dag.

Bygningen er liten, uten minaret, med et teglsteinsteppe. Den har en steinbase, og overdelen er laget av gjenbrukte romerske marmorsteiner og pussede murstein. Et tretak dekker området for de siste bønnene. Den største verdien ligger i mihrabene (bønnesteder): ett i området for de siste bønnene, og ett i selve moskeen. Begge er laget av samme gipsform. I mihraben inne i moskeen, midt i den dekorative delen, er det en Milet-skål med et blått og marineblått mønster, med en diameter på 20 centimeter. Bekir Eskici anser dette som det eldste kjente eksemplet på tidlige gipsformede mihraber i Ankara, og bruker det som en referanse for å datere andre moskeer. Den samme formen ble også brukt i Ahi Tura-moskeen, noen gater unna. I kirkegården nordøst for moskeen ligger Ahi Yakups grav, uten inskripsjon. Ved hodet av graven står en knust marmorsøyle, malt i grønt. I 1984 ble den ved siden av liggende "Ahiler"-foreningen restaurert, og i 2009 ble den restaurert av "Vakıflar Genel Müdürlüğü" (Direktoratet for stiftelser). Ruten slutter her; du kan gå ned til Hacı Bayram-plassen og til Ulus-stasjonen på omtrent ti minutter. Dette er en lokalmoské, og den kan være stengt utenom bønnetider. Hvis den er åpen, ta av skoene og gå inn stille.

Kilde: İşçen, Cami ve Mescitler i Cumhuriyet Öncesi Ankara; Ankara Valiliği, Ankara Vakıf Eserleri; Kültür Portalı; TDV İslam Ansiklopedisi, Ankara.