Fra Konak med båt til Karşıyaka, solnedgang i Bostanlı.

Start ved Güne Konak fergeterminal; den første terminalen der ble bygget i 1884, og forbindelsen mellom Karşıyaka har siden den gang gått mellom de samme to punktene. Når du går om bord på fergen, gå ut på dekk i stedet for inn i salongen, for det er selve reisen som er attraksjonen. Etter hvert som du forlater Konak og Kordon, vil Karşıyaka-kysten, som ligger ved foten av Yamanlar-fjellet, gradvis komme nærmere. Denne korte overfarten i bukten kan betraktes som byens eldste kollektivtransportrute. Driften ble startet av Hamidiye Fergeselskap, grunnlagt av Yahya Hayati Efendi, som fikk en 30-årig konsesjon i 1883; ifølge kilder ble rutene åpnet i februar 1884. Selskapet opererte ikke bare til Karşıyaka, men også til Urla, Foça og Çeşme Ilıcası; fergen "Müsavat" kunne ta opptil 500 passasjerer.

Fergen slipper deg av ved en terminal langs Cemal Gürsel Caddesi, der Kemalpaşa Caddesi møter havet. Den nåværende terminalbygningen er ny, men stedet har en lang historie. Den første terminalen var laget av tre og ble opplyst med gass fra 1906. Den 30. september 1908 sank skipet "İstanbul" i bukten etter å ha kollidert med skipet "Kassandra"; bare 30 av de 170 passasjerene kunne reddes, og de sinte innbyggerne i Karşıyaka satte fyr på terminalene den natten. Den neste terminalen ble bygget på nytt i tre, på trepilarer. İzmir's første betongterminal ble fullført her i mars 1935 og utvidet i 1962. Ifølge kilder ble en omfattende oppussing gjennomført på 1980-tallet og fullført mellom 1990 og 1992; øverste etasje ble åpnet som bokhandel og kafé, og driften ble overtatt av IZDENIZ.

Når du går av, ta deg litt tid til å utforske bygningen. Gå opp til øverste etasje og se utover bukten; her har du den beste utsikten over fergene som ankommer og avgår til Konak. Fra terminalen går det også ferger til Pasaport, Alsancak, Göztepe og Üçkuyular, så du kan komme deg til nesten alle punkter på sørsiden av byen. Utenfor strekker kystveien seg i begge retninger; gå noen få skritt vestover og se terminalbygningen fra havet. Om morgenen kommer sollyset fra øst og lyser opp bygningen forfra; om ettermiddagen er utsikten mot Konak bedre. Det beste tidspunktet for å ta bilder er når en ferge ankommer.

På torget finner du stoppestedet for trikklinjen T1 (Karşıyaka İskele) og bussstoppene til ESHOT; det er også en sykkelsti og tilgjengelighet for funksjonshemmede. Husk dette, for du kommer tilbake hit når du skal til Bostanlı om kvelden. Rett for

Karşıyaka Çarşı, som kalles, er egentlig bare én gate; Kemalpaşa Caddesi. Den starter ved brygga og strekker seg 450 meter rett innover, mot togstasjonen. Du vil gå langs denne gaten ikke for å handle, men for å oppleve områdets særpreg. Det fantes to forbindelser som bandt Karşıyaka til byen; jernbanen, som ble åpnet i 1865, og dampskipene, som startet i 1884. Den ene stoppet ved den ene enden av gaten, den andre ved den andre, og markedet vokste frem akkurat mellom disse to. I folketellingen i 1891 bodde det 832 husstander og 1080 faste innbyggere i området; det som opprinnelig var et sommersommersted, utviklet seg til en permanent by langs denne gaten. Europeiske kilder refererte til området som "Kordelio" på den tiden; det er en omstridt historie som knytter navnet til Richard Løvehjerte fra det tredje korstoget. Transporten i området startet med trikk i 1906, men ble senere erstattet av busser og minibusser; den nåværende trikken ble satt i drift langs kysten i 2017. Gå inn på gaten fra brygga og senk tempoet. Se ned på bakken; de grå og svarte steinene under føttene dine er granitt fra Kozak-høyden i Bergama. İzmir kommune la om gass- og drikkevannledninger i 2008, og erstattet den skadede overflaten med 800 tonn naturlig stein; arbeidet dekket et område på seks tusen kvadratmeter. Samtidig ble også gatelysene reparert og malt. Gaten er fortau, så du kan gå midt på den og se deg rundt. Prøv å se opp, over skiltene; områdets karakter ligger ikke i butikkvinduene, men i etasjene over. Ta av til sidegatene omtrent hvert hundre meter; de på høyre side fører til kysten, mens de på venstre side fører inn i nabolaget, og det er lett å finne tilbake. Gaten har en unik bokhandelstradisjon; å gå inn i en av dem og tilbringe noen minutter vil fortelle deg hvorfor folk i Karşıyaka ikke bare ser på denne gaten som et sted for shopping. Tidlig om morgenen er gaten rolig, og steinene ser tomme ut; om ettermiddagen fylles gaten av folk som kommer fra brygga. Hvis du velger å gå denne ruten om morgenen, vil du oppleve øyeblikket da butikkene åpner og eierne feier foran dem. Underveis kan du stoppe ved en benk eller langs fortauet og observere folk i ti minutter. Ikke let etter de elegante villaene fra sommerstid langs denne gaten; de finnes i sidegatene, som Çamlık Caddesi, og Alliotti-familiens villa, bygget i 1914, er et eksempel. Ved enden av gaten, ved brygga, finner du trikke- og minibusstoppesteder; de som ønsker å forkorte ruten, kan ta bussen direkte til Bostanlı fra der. Ved enden av gaten ligger İZBAN Kilde: İzmir kommune (artikkel om Karşıyaka torget); Visit İzmir (Karşıyaka-markedet); Wikipedia (Karşıyaka); İzmir kultur- og turistkontor (Karşıyaka); 1912 Karşıyaka forening.

Villaen ved siden av stasjonen, med hage, er et sted som berører Karşıyakas historie. Denne villaen, som var sommerhuset til Uşakizade-familien, ble bygget på 1860-tallet. Latife Hanım, datteren til den kjente Uşakizade Muammer Bey fra İzmir, ble født i İzmir i 1898, og hun møtte Atatürk i familiens villa i Göztepe i september 1922. Atatürk bodde i villaen i tjue dager, og de to fortsatte å korrespondere etterpå. Villaen i Göztepe er i dag et museum, og restaureringen som ble fullført i 2001, ble tildelt en bevaringspris i 2003. Da Zübeyde Hanım ble syk den høsten, anbefalte legene luften i İzmir. Atatürk sendte sin assistent Salih Bozok for å finne et passende hus, og han insisterte på at det ikke skulle være et forlatt gresk hus. Latife Hanım foreslo familiens hus i Karşıyaka. Huset lå nært stasjonen, noe som var viktig for en syk kvinne. Zübeyde Hanım ankom med tog 18. desember 1922, og dørtersklene ble fjernet slik at hun kunne komme seg rundt med rullestol. Hun bodde der i 28 dager og døde 14. januar 1923, 66 år gammel. Etter morens død kom Atatürk til İzmir og giftet seg med Latife Hanım 29. januar 1923.

Villaens andre liv begynte i 2005, da Karşıyaka kommune eksproprierte tomten på 2958 kvadratmeter det året. Restaureringen startet 11. oktober 1907, og huset ble åpnet for publikum som et minne-sted 19. mai 1908, med en offisiell åpning 9. juli 1908. I 2016 ble det registrert som et privat museum. Under restaureringen ble de originale detaljene bevart, både innvendig med treverk og utvendig med marmor og trær. Noen av møblene ble donert av villaens arvinger, mens andre ble kjøpt.

Start besøket i hagen. Den kremfargede fasaden og de brune persiennene beskriver et enkelt sommerhus med to etasjer. I hagen var det furutrær, palmer, en fontene og en vindmølle. Inne i huset er det tre rom i første etasje, tre rom og et bad i andre etasje. Rommene er møblert med møbler fra den tiden, og gjenstander som en grammofon og en radio gir et innblikk i livet hjemme på 1920-tallet. Voksfigurer av Atatürk, Latife Hanım og Zübeyde Hanım, laget av professor Dr. Yılmaz Büyükerşen, er plassert i rommene. Zübeyde Hanıms soverom er innredet som et minnerom, og det er her du bør tilbringe mest tid. Legg merke til dørene uten terskler. Utstillingsområdene i hagen og te-hagen er et godt sted for en pause for å oppleve

Zübeyde Hanım Caddesi fører deg fra stasjonen i retning Soğukkuyu. Soğukkuyu var en kystlandsby der nomader bosatte seg på 1800-tallet, og minnesmerket ligger i en park langs denne gaten. Før du går inn i parken, husk hvor du kommer fra. Zübeyde Hanım ble født i Thessaloniki i 1857. Hun var datter av Feyzullah Ağa, som tilhørte en nomadefamilie som ble flyttet fra Sentral-Anatolia til Vest-Thessaloniki. Hun giftet seg med Ali Rıza Efendi og fikk fem barn. I 1888 døde mannen hennes, og Mustafa var fortsatt i barneskolealderen. Etter Balkankrigen flyttet hun sammen med datteren Makbule til Istanbul og bosatte seg i Akaretler. Hun døde 14. januar 1923 i Izmir, hvor hun var kommet for behandling, og ble begravet på gårdsplassen til Ferik Osman Paşa-moskeen. Graven ligger i dag i parken som omgir denne gårdsplassen.

Formen på minnesmerket var resultatet av en diskusjon. I 1938 presenterte Izmir kommunes ordfører Behçet Uz et forseggjort design for minnesmerket, men Atatürk avviste det og ønsket at det bare skulle være en stor stein over graven, omgitt av en lekeplass. Minnesmerket ble bygget i 1940 av Izmir kommune i henhold til dette ønsket. Steinen du ser er rosa granitt fra Yamanlar-fjellet. Den er fire meter høy og veier ti tonn. På den er det en utskåret byste av Zübeyde Hanım, og under den er det en kort tekst som sier at dette er gravstedet til Atatürks mor, som døde i 1923. Den originale gravsteinen som ble fjernet under byggingen, har vært utstilt på Izmir arkeologiske museum siden 2005.

I parken, stå først foran seremoniområdet, og gå deretter bort til minnesmerket. Les utskjæringen i lyset fra siden; midtdagssolen flater ut granitten, mens morgen- og kveldssolen er bedre. Gå rundt steinen og se på teksturen; fraværet av dekorasjoner var et bevisst valg. Lekeplassen, som Atatürk ønsket, ligger fortsatt ved siden av minnesmerket. Parken er et område med høy bevaringsverdi. Vegetasjonen, belysningen og seremoniområdet er blitt omorganisert, og det er blitt bygget en tekafé over dammen. Området er overvåket døgnet rundt. Sett deg på en benk i ti minutter og observer hverdagen i parken; dette stedet er både et minnesmerke og en park for nabolaget.

Hvert år, den 14. januar og på morsdagen, holdes det seremonier her. Det legges ned kranser, det holdes et minutt stillhet, og Tyrkias nasjonalsang spilles. Studenter leser poesi. I tillegg til representanter fra fylket og kommunen, deltar også organisasjoner som Tyrkiske Mødreforening og Tyrkiske Kvinneforening. I disse periodene er

For den siste destinasjonen, ta trikklinjen T1 fra Karşıyaka brygge. Etter å ha passert Nikah Sarayı og Yunuslar stasjonene, er den tredje stasjonen Bostanlı brygge. Linjen ble åpnet 11. april 2017 og følger kysten langs en strekning på 8,8 kilometer. Hvis du foretrekker å gå, følg kystveien vestover; det er en flat og lett spasertur på under to kilometer, og du vil alltid ha havet på din venstre side. Navnet Bostanlı forteller sin egen historie: I 1890 ble dette stedet registrert som Menemen brygge, og i 1900 ble det kalt "Papaskala", som betyr "prestens brygge" på gresk. Utlasting av vannmeloner og andre frukter fra Menemen-sletten ved denne bryggen ga området sitt nåværende navn. Altså, bryggen har ikke bare vært for ferger, men har i over hundre år vært en viktig del av denne kystens eksistens. Den nåværende Bostanlı fergekaien ble bygget av Türkiye Denizcilik İşletmeleri mellom 1989 og 1993. Den dekker et område på omtrent 20 000 kvadratmeter og har en driftsbygning på 2500 kvadratmeter. Herfra går det passasjerferger til Konak, Alsancak, Üçkuyular og Karşıyaka, og det er også en bilferge som opererer fra denne kaien. Kaien drives i dag av İZDENİZ, et sjøfartsselskap som ble opprettet av İzmir kommune i 1992. Trikkestoppet for Bostanlı brygge ligger rett foran. Det er tilrettelagt for funksjonshemmede, og det er en sykkelsti. Gå over kaien og fortsett langs kysten. Balıkçı Baba Park er et av de mange fine stedene å slappe av langs denne kysten, og på onsdager er det marked her. Målet er stedet der Bostanlı-elven renner ut i bukten. Her ble det bygget to nye bygninger som ble åpnet i 2016, og som har endret karakteren av kysten: Bostanlı gangbro og solnedgangsterrassen. Disse bygningene er designet av arkitekt Evren Başbuğ og teamet hans for İzmir kommune. Designarbeidet ble utført mellom 2014 og 2015, byggingen startet i 2015 og ble fullført i 2016, og bygningene ble åpnet i august 2016. Det totale byggearealet er 8800 kvadratmeter. Begge bygningene er den første implementeringen av İzmirDeniz-planen, som er en del av İzmir kommunes plan for å redesigne kysten. Designteamet beskriver begge bygningene som "hverdags møteplasser" som bringer innbyggerne tilbake til kysten, og de knytter dette til en visjon om et avslappet liv i İzmir. Broen forbinder de to sidene av elven med en asymmetrisk, lett buet form. Båter kan passere under buen og komme seg til en flytende brygge ved elvemunningen. Strukturen er laget av stål, og overfl Om kvelden fylles terrassen opp, men i løpet av uken er det roligere. Om høsten kan vinden som kommer fra vest være sterk, så kle deg litt varmere. Når mørket faller på, gå tilbake til Bostanlı brygge. Det går direkte ferger til Konak, og du kan sjekke den oppdaterte prislisten på IZDENIZ' sin nettside. La dagen slutte slik den begynte.

Kilder: Wikipedia (Bostanlı, Karşıyaka; Bostanlı fergekai); Wikipedia (Karşıyaka; Tram İzmir); Arkiv og Arkitera (Bostanlı gangbro og solnedgangsterrasse); İzmir kommune (IZDENIZ ruter).