Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Fra Keban-bredden til Munzur-fjellene.
Ruter4 Stopp

Fra Keban-bredden til Munzur-fjellene.

Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Denne ruten utforsker Tunceli fra sør til nord, og følger vannets vei. Ifølge fylkets geografiside stiger fylkets territorium fra sør til nord og fra vest til øst; Keban-demningen i sør og Munzur-fjellene i nord og nordvest definerer fylkets naturlige grenser. Ruten knytter disse to endepunktene sammen. Det første stoppet er festningen og utsikten over innsjøen i Pertek. Ifølge Kulturportalen ligger Pertek-festningen, som ble bygget på en høyde ved elven Murat, i dag på en øy på grunn av området som ble oversvømmet av Keban-demningen. Byggeåret til festningen er ikke nøyaktig kjent, men det er kjent at den ble restaurert i osmansk tid. Informasjon om transport og besøksforhold til øya finnes ikke, så dette stoppet er basert på å observere fra kysten og bekrefte med fylkets administrasjon. Fylkets administrasjon skriver at Pertek var et levende kultursenter i seljukk- og osmansk tid, og at det besto av et kompleks med en festning, et karavanserai, et bad, en skole og et kjøkken. Det andre stoppet er Tunceli-museet i sentrum av fylket. Bygningen, som opprinnelig var en kaserne og senere ble brukt som boliger, er fra den tidlige republikanske perioden og er blitt restaurert og omgjort til et museum. Vi har plassert museet som det andre stoppet, før besøk til parken og fjellene, for å kunne lære om regionens arkeologi, etnografi og natur. De to timene inne i museet gir en pause uavhengig av været. Det tredje stoppet er Munzur Valley National Park. Fylkets administrasjon opplyser at parken starter 8 kilometer fra sentrum og strekker seg langs dalen til Munzur-fjellene. Her er det viktig å observere trærne, bekken og skråningene i dalbunnen, og å identifisere ulike plantearter og dyrearter. Det fjerde og siste stoppet er Munzur-fjellene. Denne teksten omhandler kun den delen av fjellkjeden som ligger i Tunceli. Det høyeste punktet i fylket er Akbaba-toppen, som er 3463 meter over havet. Fjellene er kilden til flere elver, inkludert Munzur, Pülümür og Tahar, som til slutt renner ut i Keban-demningen, som er det første stoppet på ruten. Dermed danner ruten en sirkel. Den største gleden med denne ruten er å observere hvordan høyden øker, været blir mer barskt og vannet endrer retning gjennom dagen. Ruten fullfører sin historiske del ved festningen og museet, og sin naturlige del i parken og fjellene. Praktiske notater: Avstandene mellom stoppene og reisetiden er ikke oppgitt i tall for denne ruten. Sjekk åpningstidene og prisene for museet på muze.gov.tr, og sjekk reglene og tillatelsene for nasjonalparken hos de relevante myndighetene. Undersøk tilstanden til veiene til fjellene og innsjøen før du re Kilder:

Pertek, Tunceli
Ruter
4 Stopp
~8 t 30 min på stedene
Reise ~92 km · 2 t 33 min
Totalt ~11 t 3 min
6. november 2026

Rutestopp

1
Pertek Kalesi

Pertek festning.

~1 t 30 min her
Pertek merkez

Ruten starter i Pertek, ved Tunceli-siden av Keban-demningen. Dette stoppestedet er ikke ment for å utforske festningen, men for å se den og få klarhet i besøksforholdene. Kulturportalen skriver at festningen ligger på en ås ved elven Murat, og at den i dag ligger på en øy på grunn av demningen. Derfor bør du ikke anta at du kan gå til festningen. Informasjon om transport til øya og besøksforhold finnes ikke på de offisielle sidene. Kontakt Tunceli Provincial Kultur- og Turismedirektorat før du reiser for å få oppdatert informasjon. Spør om det finnes steder langs kysten hvor du kan se festningen, om det er mulig å komme seg til øya, og om det finnes spesielle ordninger som varierer avhengig av sesongen. Etter å ha fått bekreftelse, reis til Pertek. Direktoratet opplyser at distriktet ligger 52 kilometer fra provinsens sentrum. Siden distriktet er omgitt av Keban-demningen på alle kanter unntatt én, ser Pertek ut som en halvøy. Å forstå dette landskapet er nøkkelen til å forstå festningen, siden dagens øy-utseende er et resultat av dannelsen av innsjøen. Når du står ved kysten, se først på den generelle linjen av vannet, og deretter på silhuetten av åsen. Kilder beskriver festningen som en struktur bestående av to murer. Det står også at det finnes bygningsrester mellom murene, men om du kan se dem fra der du står, avhenger av posisjonen din. Et kikkert eller zoomfunksjonen på telefonen kan være nyttig her. På sørsiden av festningen er det røde, harde murstein og blå fliser mellom steinblokkene. Dette er det første du bør se etter hvis du får muligheten til å se festningen på nært hold. Byggeåret er ikke nøyaktig kjent; kildene sier bare at den ble restaurert i osmansk tid. Hvis du ser et spesifikt år på et skilt eller i en beskrivelse, bør du undersøke kilden. Direktoratet skriver at de fleste historiske monumentene i distriktet bærer preg av Mengüçlü- og osmansk tid. På samme side nevnes også Sağman-festningen; du kan kontakte direktoratet for å finne ut om det er mulig å besøke den. Det finnes også en historie som forklarer navnet på distriktet. Ifølge direktoratet ble en fuglestatue, som symboliserer overflod og fruktbarhet, plassert på festningen, og dette ble kalt Pirtek. Navnet utviklet seg senere til Pertek. Direktoratet fremhever at innsjøens blå og grønne farger spesielt forskjønner distriktet om våren. For fotografering anbefales det å ta bilder i morgen- eller kveldslys, når refleksjonen på vannet er mindre. Ta med vann, hatt og solkrem, da forholdene for skygge og sitteplasser ved kysten kan variere. Siden det også er fergeforbindelse til Elazığ, nevnes dette på distriktets side. Sjekk oppdaterte fergetider og -vilkår hos relevant instans. På vei tilbake, reis til provinsens

Pertek festningen ligger sør i Tunceli, på en ås ved elven Murat. I dag står festningen på en øy, ettersom vannet fra Keban-demningen omgir åsen. Dette er det mest karakteristiske trekket som skiller festningen fra andre historiske bygninger i området. Ifølge Kultur- og Turismeministeriets nettsted ble festningen restaurert under osmansk tid. Nettstedet oppgir også at byggeåret ikke er nøyaktig kjent. Derfor er det mer korrekt å se på festningen som en struktur som har blitt brukt og restaurert over tid. Festningen består av to murer. Mellom de to murene finnes det rester av bygninger, noe som indikerer at det har vært bebyggelse inne i festningen. På sørsiden er det en bemerkelsesverdig blanding av materialer. Hugget stein er kombinert med røde, harde murstein, og mellom dem er det plassert blå fliser. For de som liker å ta bilder, er dette et vakkert detalje å lete etter på steinoverflatene. For å forstå festningen, må man også se på distriktet den ligger i. Pertek ligger sør for Tunceli, og øst- og sørsiden av distriktet er fullstendig omgitt av Keban-demningen. Kultur- og turistkontoret i Tunceli beskriver distriktet som et sted som ligner en halvøy. Ifølge samme side er arealet til distriktet 947 kvadratkilometer, og høyden over havet er 1050 meter. Kontoret skriver at Pertek ble et viktig kultursenter under Seljuk- og osmansk tid. Distriktet, som har en festning, et karavanserai, et bad, en moské, en medrese (koranskole) og et kjøkken, var også et viktig utdanningssenter. Pertek er det distriktet i provinsen som har nest flest historiske monumenter, etter Çemişgezek. Disse monumentene bærer i stor grad preg av Mengüçlü- og osmansk tid. I tillegg til festningen, inkluderer de viktigste monumentene Çelebi Ağa-moskeen, Sağman-moskeen, Baysungur-moskeen og Sağman-festningen. Kultur- og turistkontoret inkluderer også en lokal forklaring om opprinnelsen til distriktets navn. Ifølge denne forklaringen ble fuglefiguren som ble plassert på festningen kalt "Pirtek", og navnet utviklet seg over tid til "Pertek". Dette bør leses som en lokal forklaring om distriktets navn, og ikke som en historisk faktaopplysning. Når du planlegger et besøk, er transport det viktigste å tenke på. På nettstedet står det bare om hvordan man kommer seg til "Pertek sentrum", og det er ingen informasjon om hvordan man kommer seg til øya. Fordi det ikke er oppgitt i offisielle kilder om festningen er åpen for besøkende, og hvordan man kommer seg dit, bør du bekrefte denne informasjonen med Kultur- og turistkontoret i Tunceli. Du bør ikke anta at du kan gå til festningen, siden den nå er en øy omgitt av vann. Du kommer deg til distriktet fra provinsens sentrum via vei. Kultur- og turistkontoret oppgir at Pertek ligger 52 kilometer fra provinsens sentrum. Ifølge samme side er det Det er derfor lurt å planlegge besøket om våren for å kunne se festningen fra innsjøen. Elven Hozat (Singeç) i distriktet renner sørover og munner ut i reservoarvannet. Fisket i innsjøen er kjent for karpe, gjedde og abbor, og disse fiskene selges i Tunceli og Elazığ. Hvis du ønsker å se festningen fra kysten, velg tidspunkter hvor lyset er mykt. Vannoverflaten forsterker utsikten og viser hvor tydelig festningen står, sammen med murene på toppen av øya. Å kombinere turen med andre historiske steder i distriktet gir deg muligheten til å oppleve både Mengüçlü- og osmansk historie på samme dag. Sjekk alltid værforholdene og transportmulighetene før du reiser.
2
Tunceli Müzesi

Tunceli Museum.

~2 t her
Moğultay Mahallesi, Av. Ali Demir Caddesi No:5/1, Merkez/Tunceli

Det andre stoppet er Tunceli-museet, som ligger i byens sentrum. Dette er det stoppet på ruten som er minst avhengig av værforhold. Museet ligger i Moğultay-området, på Ali Demir-gaten. Ifølge offisiell informasjon har det vært åpent for besøkende siden 24. desember 2020. Sjekk åpningstidene og inngangsprisen på museets nettside (muze.gov.tr) og Tunceli-museets side før du drar. Før du går inn, ta en titt på bygningen utenfra. Bygningen har en rektangulær plan og er i tysk arkitekturstil. Nordfasaden har tre etasjer, mens de andre fasadene har to. Bygningen ble grunnlagt i 1935 og fullført i 1937. Den er et registrert byggverk fra den tidlige republikkens periode. Ifølge Kulturportalen var dette den første store bygningen som ble bygget da byens sentrum ble etablert. Bygningen ble opprinnelig brukt som en militærbarakk, deretter omgjort til boliger for offentlige ansatte. I 2015 ble den overført til departementet for å bli omgjort til et museum, og etter en restaurering ble den åpnet som museum. Husk denne historien når du ser på etasjene og gårdsplassen, siden museet er en gjenbruk av en tidligere militærbarakk. Gårdsplassen er 1800 kvadratmeter stor og er designet for arrangementer som konserter, teater og foredrag. Sjekk museets nettside for å se om det er noen arrangementer den dagen. Inne i museet er det seks sale, og utstillingen er bygget opp med informasjonstekster, bilder, dioramas og rekonstruksjoner, fra forhistorisk tid til i dag. Samlingen er delt inn i følgende seksjoner: arkeologi og mynter, etnografi, tradisjonelle metoder for landbruk og flora/fauna, troskultur, steinobjekter og objekter fra den tidlige republikkens periode. Start med arkeologi- og myntseksjonen, da dette gjør det lettere å følge fortellingen fra de eldste periodene. Myntene er små, så gå sakte forbi vitrinene og les etikettene. I etnografiseksjonen kan du se gjenstander fra det lokale dagliglivet, sammen med tekster som forklarer hvordan de ble brukt. Landbruks- og flora/fauna-salen fungerer som en forberedelse til neste stopp. Siden navnet på salongen også omfatter regionens plante- og dyreliv, er det lurt å se etter navnene på artene som vil bli nevnt ved parkstoppet. Troskultursalen er en navngitt seksjon av samlingen; det er nok å lese beskrivelsene av salongen fra museets egne tekster. I steingjenstandssalen bør du se på størrelsen, utførelsen og informasjonen om perioden på etikettene. Seksjonen for den tidlige republikkens periode gir en kontekst som er relevant for bygningens egen historie. Spør om museets regler for fotografering ved inngangen. Etter omvisningen kan du sette deg på gårdsplassen og skrive ned notatene dine. Når du forlater museet, ta et siste bl

Tunceli-museet ligger i sentrum av byen, i Moğultay-området, i den gamle militærleiren i Av. Ali Demir-gaten. Bygningen, som i dag er et museum, er en bygning fra den tidlige republikk-perioden, fra byens grunnleggelsesperiode. Ifølge tinglysningsdokumenter ble grunnarbeidet påbegynt i 1935, og bygget ble ferdigstilt i 1937. Kulturportalen opplyser at bygningen var den første store bygningen i byen da sentrumet ble etablert. Kilder er ikke enige om hvem som var arkitekten, så det står bare at den er bygget i tysk arkitektonisk stil. Planen er rektangulær; nordfasaden er tre etasjer høy, mens øst-, vest- og sørfasadene er to etasjer høye. Kultur- og turistministeriet oppgir at bygningen ligger på et område på omtrent 5500 kvadratmeter. Kulturportalen nevner et bebygd areal på 5800 kvadratmeter; begge tallene bør betraktes som omtrentlige. Innenfor bygningen er en gårdsplass på 1800 kvadratmeter. Gårdsplassen er designet for å egne seg for arrangementer som konserter, teater og taler. Bygningen ble brukt som militærleir frem til 1949. Det året ble den overført fra Forsvarsministeriet til Finansministeriet, og etter en mindre oppussing ble den omgjort til boliger for offentlige tjenestemenn. Denne bruken fortsatte frem til 1990-tallet. Frem til februar 2015, da arbeidet med å gjøre den om til et museum startet, bodde omtrent 65 familier i bygningen. Erzurum-regionens råd for bevaring av kultur- og naturarv registrerte bygningen som en administrativ bygning av gruppe II i 2005. I 2015 ble bygningen tildelt Direktoratet for kulturarv og museer for bruk som museum. Restaureringen, som pågikk fra 2015 til 2020, gjorde den gamle leiren om til et museum. Tunceli-museets ledelse ble opprettet i 2019, og utstillingsarbeidet ble fullført i 2019 og 2020. Museet ble åpnet for publikum 24. desember 2020. Utstillingen består av seks rom som forteller om menneskehetens liv gjennom tidene, fra forhistorisk tid til i dag. Den er satt sammen med informasjonstekster, bilder, dioramas og rekonstruksjoner. Den første seksjonen av samlingen er dedikert til arkeologi og mynter. Den andre seksjonen er etnografi, og inneholder gjenstander fra hverdagen i fortiden. Det tredje rommet omhandler landbruk og flora og fauna. Det fjerde rommet er kalt "Rom for troskultur". Det femte rommet er dedikert til steinobjekter. Den sjette seksjonen inneholder gjenstander fra den tidlige republikk-perioden. Kulturportalen beskriver museet som et aktivt kultursenter hvor funn og dokumenter fra Tuncelis eldste historie og frem til i dag er bevart. Antall gjenstand Når du går inn i gårdsområdet, kan du se forskjellen mellom den rektangulære planen og etasjene. Sett av nok tid til å utforske salongene i ro og mak; det er bare på den måten du kan se alle de seks seksjonene uten å stresse. Flora- og fauna-salongen er et godt sted å besøke før du drar ut i naturen rundt Munzur, da det gir en god forberedelse. Ifølge den nasjonale parkdirektøren ligger museet 8 kilometer fra byens sentrum, så det er lett å planlegge et besøk før en tur i naturen. Museet ligger i sentrum av byen, så det er enkelt å komme til med offentlig transport eller til fots. Bruk adressen "Av. Ali Demir Caddesi" i navigasjonssystemet. Kom på dagtid for å fotografere fasaden, og sørg for å få med hele fasaden i bildet.
3
Munzur Vadisi Milli Parkı

Munzur-dalen nasjonalpark.

~3 t her

Den tredje destinasjonen er Munzur-dalen nasjonalpark. Ifølge fylkesadministrasjonen starter parken 8 kilometer fra sentrum av Tunceli og strekker seg langs dalen opp til Munzur-fjellene. Området ble erklært som nasjonalpark i 1971, og omfatter et område på 42 000 hektar. På et så stort område vil du fokusere på dalens forløp, ikke bare ett bestemt punkt. Fylkesadministrasjonen anbefaler at den beste tiden for å besøke parken er fra juni til september, da området har et kontinentalt klima. Utenom disse månedene bør du sjekke veiforhold og værforhold på forhånd. For informasjon om inngangsregler, forskrifter og aktiviteter som krever tillatelse, bør du kontakte de relevante myndighetene. Dalen strekker seg gjennom et landskap som er delt opp av Mercan- og Munzur-elvene. Når du går langs elvebredden, legg merke til kontrasten mellom de nakne skråningene og den grønne stripen i bunnen av dalen. Ifølge kilden er fjellskråningene bratte og helt nakne. På toppene og skråningene dekkes de områdene som ikke er steinete av eikeskoger. I bunnen av dalen og langs elvebreddene finnes en blanding av arter som bøk, alm, lønn, or, plomme, valnøtt, poppel og selje. Bøken, et sjeldent tre, danner skog på begge sider av Munzur-elven, 1,5 kilometer nedenfor kildene i Ovacık. Parkens flora omfatter 1518 plantearter, hvorav 43 er knyttet til Munzur-fjellene, og 227 er endemiske for Tyrkia. Eksempler nevnt av fylkesadministrasjonen inkluderer klokkeblomst, Erzincan-kirsebær, en plante kalt "Bindebirdelik Otu" og "Munzur Düğün Çiçeği". Ikke plukk planter og hold deg til stiene. I dyrelivet er det to fjellgeitarter, "çengel boynuzlu keçi" og "bezuvar", samt fjellrype som er typiske for området. Det er en sjanse for å se disse dyrene, men det er best å observere dem på avstand med kikkert. Se også opp mot himmelen, da kilden nevner ørner, åtselspisende fugler, slanger, rovfugler og den sjeldne fjellørnen. Pattedyr som ulv, rev, bjørn, gaupe og oter lever også i parken. Ikke gå nær dyrene og ikke etterlat mat. I Munzur-elven og Mercan-bekken lever sjeldne laksearter som er typiske for området. Ifølge fylkesadministrasjonen strekker laksebestanden seg over et område på 80 kilometer fra kildene. For å fiske må du ha tillatelse, og det kan være restriksjoner. Camping, piknik, sportsfiske og dagsturer i naturen er tillatt. Parken har også mange naturlige skjønnheter, som fossefall og kløfter som renner nedover dalen. Når du forlater parken, ta med

Munzur-dalen nasjonalpark ligger i Munzur-dalen, mellom byene Tunceli og Ovacık. Området, som dekker 42 000 hektar, ble erklært nasjonalpark i 1971. Tunceli provinsens kultur- og turistkontor presenterer parken som en av Tyrkias største nasjonalparker. Parken starter åtte kilometer fra Tuncelis sentrum og strekker seg langs dalen opp til Munzur-fjellene. I nord stiger Munzur-fjellene opp til 3300 meter. Disse fjellene er delt av Mercan- og Munzur-elvene. De rike naturressursene i området, inkludert elvekilder og kilder, var avgjørende for at området ble erklært nasjonalpark. Endemiske plantearter og dyrearter som er unike for regionen, var også viktige faktorer i denne beslutningen. Ifølge kontorets nettside er det registrert 1518 forskjellige plantearter i parken. Av disse er 43 arter unike for Munzur-fjellene, og 227 arter er endemiske for Tyrkia. Blant plantene som ikke finnes noe annet sted enn i Munzur-fjellene, finner man klokkeblomst, Erzincan-kirsebær, en type gress, Munzur-brudeslør og fjellte. Den dominerende tresorten i parken er eik. På åser og skråninger er de ikke-steinete områdene dekket av eikeskog. I dalbunnen og langs elvebreddene finnes en blanding av trær som inkluderer lønn, alm, bøk, or, plomme, valnøtt, vill hasselnøtt, poppel og selje. Omtrent en og en halv kilometer nedstrøms fra Munzur-kildene, langs begge sider av Munzur-elven, finnes et stort område med alm, som er et karakteristisk tre i regionen. Alm er et sjeldent tre i Tyrkia, og her danner det vakre stammer langs vannet. I kontrast er fjellsidene bratte og helt nakne. Dyrelivet er også en viktig del av parkens identitet. To typer fjellgeit, kjent som "langhornet geit" og "bezuvar", samt urfugl, er blant de unike artene i regionen. I Munzur-elven og Mercan-bekken lever det sjeldne typer ørret som er unike for regionen. I parken finnes også ulv, rev, grevling, bjørn, gaupe, oter, mink, ekorn, kanin, villsvin og fjellgeit. Brunbjørn lever i grotter og fjellhuler og er et av de viktigste store pattedyrene i regionen. Fugler som ørn, åtselspist, kongeørn, falk, rovfugl og præriehauk kan observeres, og det finnes også sjeldne arter som fjellørn. Blant nattravner finnes ugle og flaggermus. Fugler som fasan, orrfugl, traner, duer og ryper lever også i parken. På toppen av Munzur-fjellene, mellom 2000 og 3000 meter, finnes kraterlaker. I Ovacık-slet Fra kildene og utover et område på 80 kilometer, er ørreten en viktig naturressurs, ikke bare for økonomien i Tunceli, men også for landet som helhet, ifølge direktoratet. Siden regionen har et kontinentalt klima, er den beste tiden for å besøke parken mellom juni og september. Direktoratet skriver at de naturlige forholdene er egnet for dagsturer som camping, piknik, sportsfiske og fotturer. Det fremheves også at området har potensial for vannsport og fjellklatring. Hvis du planlegger camping, fiske eller vannsport, bør du undersøke gjeldende regler og tillatelser hos den lokale kulturturismemyndigheten. Når du kjører fra bykjernen mot Ovacık, følger dalen deg langs hele veien. For å komme til Munzur-kildene, følg skiltene fra Ovacık sentrum langs en asfaltert vei. Hvis du ønsker å observere dyrelivet, velg tidlig morgen og ta med deg en kikkert. Dalen er også et flott område for fotografer, med et rikt lys og farger fra naturen. Hvis du skal på fjellturer, bør du sjekke værmeldingen på forhånd, da klimaet kan være strengt i høyere høyder.
4
Munzur Dağları

Munzurfjellene.

~2 t her

Siste stopp: Munzur-fjellene. Sıradağ strekker seg mellom Tunceli og Erzincan, men denne teksten omhandler kun området i Tunceli. Dette er ikke en klatretur, men et sted for å observere fjellene fra dalen og forstå landskapet. Ifølge fylkestyret utgjør Munzur- eller Mercan-fjellene, som er en forlengelse av Taurusfjellene, den nordvestlige, nordlige og nordøstlige delen av fylket. 70% av fylkets landområde er fjell, 25% er platå, og 5% er sletteland. Det høyeste punktet i fylket er Akbaba-toppen, som ligger 3463 meter over havet, og befinner seg i østlige del av Munzur-fjellene. De høyere delene av fjellene danner en naturlig grense i nord og nordvest. Du vil merke at høyden øker fra sør til nord når du reiser fra innsiden ved Pertek til dette punktet. Vær oppmerksom på at fjellene fungerer som en samler for vann. Karasu- og Murat-elvene samler vannet i fylket. Munzur-elven, som renner innenfor fylkets grenser, samt Pülümür-bekken og Tahar-bekken, renner også ut i Keban-demningsjøen i sør. Dermed er denne siste destinasjonen, sammen med den første destinasjonen som er innsjøen, to endepunkter i den samme vannhistorien. Rett blikket mot de høyere delene og les det barske utseendet på fjellsidene. Ifølge fylkestyret har regionen et kontinentalt klima, så besøk anbefales mellom juni og september. Været i fjellene kan endre seg raskt, så sjekk værmeldingen før du drar. Det finnes innsjøer i fjellene. Innsjøsiden beskriver at det finnes små isbre- og kraterinnsjøer i Munzur-fjellene og i de tilhørende fjellene Mercan, Avcı og Karasakal, dannet ved at isbrebassenger og sammenbruddssoner fylles med vann. Viktige steder for turisme er Karagöl, Koçgölü, Şer Gölü, Dilincik Gölü, Çimli Gölü, Mercan Gölleri og Katır Gölleri. Parkens side nevner at kraterinnsjøene ligger i høyder mellom 2000 og 3000 meter. Informasjon om hvordan man kommer seg til disse innsjøene, inkludert gangtid og vanskelighetsgrad, finnes ikke i kildene. Denne ruten inneholder ingen beskrivelse av klatreturer. Hvis du ønsker å besøke innsjøene, bør du kontakte fylkestyret og lokale myndigheter. For fotografering, se på fjellrekken fra bunnen av dalen og velg tidspunkter med sidelys. På kartet indikerer punktet som er merket for fjellene midten av fjellkjeden, og ikke en inngang eller et toppunkt. Ta hensyn til at det blir mørkt tidlig på kvelden, og planlegg returen på forhånd. Ruten slutter her.

Kilde: Tunceli Fyl

Munzurfjellene er en fjellkjede som strekker seg fra vest til øst, og er en forlengelse av de østlige Taurusfjellene. Fjellkjeden strekker seg mellom Tunceli og Erzincan, men denne teksten beskriver kun området i Tunceli. Ifølge Tunceli guvernement strekker fjellene seg 130 kilometer i nordvest, nord og nordøst i provinsen, og danner vanskelig tilgjengelige fjellområder. Grunnen fjellene står på er svært bred, med en bredde mellom 25 og 30 kilometer. Toppene når vanligvis en høyde over 3000 meter. Ifølge Tunceli provinsielle kultur- og turistdirektorat er det høyeste punktet i provinsen Akbaba-toppen, som ligger øst for Munzurfjellene, med en høyde på 3463 meter. 70% av provinsens landområde består av fjell, og Munzurfjellene danner den nordlige grensen av dette fjellområdet. De høye delene av fjellene danner en naturlig grense i nord og nordvest av provinsen. Ifølge guvernementet har ikke Tunceli kunnet integreres med det fruktbare lavlandsområdet som strekker seg fra Iğdır-sletten til Erzincan-sletten, fordi fjellkjeden er ugjennomtrengelig. Fjellkjeden synker bratt ned mot Ovacık-lavlandet, og dette området er kjent som Mercanfjellene. Ovacık ligger i en høyde på 1400 meter, og derfra starter svært bratte skråninger som strekker seg opp til 2800 til 3000 meter. Fra disse skråningene fører dalbunner oppover. Høye åser som skiller dalbunnen, danner beitemarker for lokalbefolkningen om sommeren. Fjellene er nesten helt nakne, bortsett fra noen få områder med eik og einer på sørsiden. Områder over 2700 meter er dekket av snø hele året. Om vinteren stenger de høye og bratte passene. De viktigste passene er Mercan- og Kemah-passene, som når en høyde på nesten 3000 meter. Provinsdirektoratet skriver at området har et kontinentalt klima, og at den beste tiden for å besøke nasjonalparken er fra juni til september. Derfor må alle planer for fjellområdet tilpasses sesongen. I de høyeste delene av Munzur- og Bağırpaşa-fjellene ligger platåer omgitt av høye åser. De mest kjente platåene er Merk Yaylası, som ligger i Mercanfjellene, og Kepir Yaylası, som ligger i den sentrale delen av Munzurfjellene. Disse platåene er svært kalde om vinteren, men brukes som beitemarker om sommeren. Provinsdirektoratet nevner Koyungölü, Burnak, Eğripınar, Paşadüzü og Mollaaliler som viktige beitemarker i Ovacık-distriktet. I de høyeste delene av Munzur-, Mercan-, Avcı- og Karasakal-fjellene, samt på toppen av Bağırpaşa-fjellet, finnes små isbre- og krater- Ifølge fylkestyret er dalene i regionen svært smale og bratte, og det har ikke dannet seg sletter i bunnen av dalene. Dalene er naturlige transportruter som forbinder regionen med andre områder, spesielt i de høyere og mer krevende områdene. Munzur, Mercan, Pülümür, Peri og Tahar-elvene er blant de viktigste dalene i regionen. Munzur-elven, Pülümür-elven og Tahar-elven renner sørover og munner ut i Keban-demningsjøen. Munzur-dalen nasjonalpark er et beskyttet område i disse fjellene; ifølge fylkestyret ble et område på 42 000 hektar erklært som nasjonalpark i 1971. Ifølge samme kilde er 43 arter av planter i parkens flora endemiske for Munzur-fjellene. Selv om fjellsidene er bratte og ofte nakne, gir dalbunnen og skråningene dekket av eikeskog et helt annet inntrykk. Ifølge fylkestyret er det to fjellgeitarter, nemlig fjellgeit med krokhorn og bezoar, samt fjellrype, som er interessante og sjeldne arter som er typiske for dette området. Fra Ovacık-sletten kan man se hvor bratt terrenget faller. Denne siden gir ikke informasjon om klatseruter, topper eller tidsestimater; hvis du planlegger en tur, bør du innhente informasjon fra fylkets avdeling for kultur og turisme og fra relevante myndigheter. Tilstanden til veiene til beitemarkene varierer avhengig av sesongen, så det er viktig å spørre lokale myndigheter om veiforhold før du reiser.

Kommentarer

0/1000

Laster...

Rutekart

Ruteinformasjon
ByPertek, Tunceli
TypeRuter
Stopp4
Dato6. november 2026
Radar TürkiyeForfatterRadar TürkiyeStart rute