Holzmeister, Egli, Taut og Jansens Ankara.

Komplekset ligger ved den vestlige enden av Turgut Baştuğ Caddesi; som Goethe-Instituttet beskriver, er hele området organisert rundt en sentral gangvei. Denne gangveien stiger oppover med monumentale trapper, passerer et åpent område under den gamle rektorbygningen, og åpner seg opp til et område med fire bygninger, hver med tre etasjer, som er symmetrisk plassert på hver side. Den opprinnelige planen og flere av bygningene ble utformet av den tyske arkitekten Baurat Naht. Etter en uenighet om honorar, returnerte Naht til Tyskland, og hele designet og gjennomføringen ble overført til Egli, som fullførte arbeidet i 1933. Samme år ble institusjonen grunnlagt: Ankara Høyere Landbruksskole, som ble åpnet i 1930, ble den 30. oktober 1933 omgjort til Institutt for Høyere Landbruk, og startet med fem fakulteter: landbruk, skogbruk, veterinærmedisin, naturvitenskap og landbrukskunst. I 1948 ble landbruks- og veterinærfakultetene knyttet til Universitetet i Ankara; frem til 1955 var dette landets eneste landbruksfakultet.

Eglis bidrag er best synlig i den gamle rektorbygningen: en rektangulær bygning med to etasjer over en halv kjeller, uten noen form for dekorasjon. Den vestlige fasaden er dominert av en bred, toetasjers portiko, og symmetriske trapper på hver side fører deg opp til det hevede første etasjen. Fasaden er kledd med en type puss kalt "edelputz"; innvendig finner du parkettgulv, trepanel og en tretrapp med tre armer. Konferansesalen i nordenden av første etasje viser hvor viktig høyere utdanning var på den tiden. Patologibygningen er også et eksempel på den nøye planleggingen av komplekset. Dette er et åpent universitetsområde; ifølge Kulturinventaret er det tilgjengelig for publikum, men følg instruksjonene fra vakten ved inngangen og vær stille under forelesningstider.

Kilde: Goethe-Institut; Fakultetet for Landbruk ved Universitetet i Ankara; Kulturinventaret.

Fra Ulus Meydanı, gå sørover og ta til høyre inn på Atatürk Bulvarı, mot Operaen. Bygningen med fem etasjer i stein, som ligger på nummer 13 langs boulevarden, er designet av Holzmeister for Eiendom- og Forsørgingsbanken. Ifølge kilder ble designet ferdig i 1933-34, og bygget ble fullført i 1934-35. Du vil se en neoklassisk stil, marmorfasade og bruk av Ankara-stein ved inngangen. Bygningen, som sto tom i lang tid, ble restaurert av PTT og åpnet i oktober 2013 som et frimerkemuseum. Her vises frimerker fra det osmanske riket og republikken, tematiske samlinger, postkort og gjenstander fra kommunikasjonens historie. Museet har 4404 tyrkiske frimerker og 1500 utenlandske frimerker. Sjekk PTTs museumsider for oppdaterte åpningstider og inngangsregler. Dette er den eneste bygningen hvor du kan se Holzmeisters interiør, trapp og etasjehøyder; husk å se opp mens du ser på frimerkene.

Forlat museet og gå langs Istiklal Caddesi. Bygningen i nummer 10, Türkiye Cumhuriyet Merkez Bankası (Den sentrale banken i Tyrkiet), er også et verk av Holzmeister, bygget i perioden 1931-33. Banken ble opprettet ved en lov i 1930, og startet sin virksomhet 3. oktober 1931. Hovedkontoret er fortsatt i denne bygningen, men du kan ikke gå inn; du kan bare se den utenfra. Som beskrevet i Kulturinventaret: symmetrisk design, en inngang med tre akser som er trukket tilbake, og en bred karnapp, steinbekledde overflater, regelmessige vindusrekker og en diskret taklinje. Dette er en av bygningene som er inkludert i dokumentet som ble nominert til UNESCOs foreløpige liste i 2025. Mens du går tilbake mot plassen, ta også en titt på Sümerbank-bygningen. Den blir ofte tilskrevet Holzmeister, men den ble designet av den tyske arkitekten Martin Elsaesser i 1937-38, åpnet 29. oktober 1938, og brukes i dag av Ankara Sosyal Bilimler Üniversitesi (Ankaras universitet for samfunnsvitenskap).

Kilder: PTT, Arkiv, Kulturinventar, TCMB historie, Wikipedia.

Gå sørover langs Atatürk-boulevarden fra Pul-museet. Etter å ha passert Operaen, finner du på boulevarden en lang, rektangulær bygning med flatt tak. Dette er Ismet Paşa Jentelinje, bygget av Egli i perioden 1930-34: en fire etasjers hovedbygning med horisontale linjer, vertikale blokker med vinduer på sidene, saler i hjørnene som ble lagt til i 1934, og avrundede hjørner som minner om Mendelsohn. Goethe-Institut anser den som et av de tidligste og mest konsekvente eksemplene på internasjonale stilarter i Ankara; den er synlig fra utsiden, siden den er en skole. Herfra kan du gå til Sezenler-gaten og komme til Tauts videregående skole.

Ankara Atatürk videregående skole ble grunnlagt i 1886 som en videregående skole, og fikk sitt nåværende navn i 1938. Skolen ble flyttet til denne bygningen, designet av Bruno Taut og Franz Hillinger i 1937, den 10. oktober 1940. Taut kom til Tyrkia i 1936 og ledet arkitektavdelingen i Ministeriet for Utdanning. Han tegnet også Fakultetet for språk og historie, samt denne skolen, og kort tid etter at han hadde designet Atatürk-mausoleet, døde han i Istanbul i desember 1938. Den østlige fasaden er lett synlig fra Sezenler-gaten: ved inngangen til A-blokken er det to rader med søyler med en bred overkant, plassert på en hevet plattform dekket med Ankara-stein. Ved den sørlige enden er det en søyleport med ti søyler som dekker inngangen til C-blokken, med lavere korridorer mellom dem. Taut unngikk symmetri; klasserommene er plassert i de øst-vestgående delene, mens konferanserom, kantine og idrettshaller er plassert i de kortere delene. Bygningen er bygget med stein i bunnen, med en overflate av puss, og takene er dekket med teglstein. Den gamle rektorboligen i det sørvestlige hjørnet er i dag skolens museum. Bygningen er en fungerende videregående skole; ikke gå inn i hagen, men observer fasaden fra fortauet.

Kilde: Goethe-Institut; Leyla Alpagut (DergiPark, Mimarlık 351); MEB; Wikipedia.

Kom til Cebeci med Ankaray, og gå derfra nordover i omtrent ti minutter for å komme til Mamak Kulturcenter. Denne bygningen er en av Eglis første prosjekter i Ankara: Musikkutdanningsskolen. Skolen ble grunnlagt 1. september 1924 for å utdanne musikklærere for ungdomsskolene, og den startet i leirbygninger i Cebeci. Den nye bygningen som Egli konstruerte mellom 1927 og 1929, ga landets første musikkskole et permanent hjem. Sett fra luften ligner anlegget et omvendt piano; klasserom, sal, kantine, sovesaler og arbeidsrom var samlet i samme bygning. På midten av 1930-tallet ble skolen omgjort til en akademisk institusjon, og deretter til Ankara Statskonservatorium. I 1938 ble den utvidet med nye lokaler. Da konservatoriet flyttet til en ny bygning i 1985, ble denne bygningen brukt som administrasjonsbygg for Mamak kommune. Etter 2005 ble den restaurert og omgjort til et kulturcenter.

I dag finner du teatersaler, utstillingsrom og konsertsaler, et bibliotek, kommunens musikkonservatorium og kurslokaler her. Det er altså den eneste skolen hvor du kan vandre fritt i korridorene og oppleve Eglis arkitektur. Den enkle formen og de udekorerte flatene viser Eglis tidlige modernistiske stil. Å designe en slik bygning i Ankara på slutten av 1920-tallet, som Goethe-Institut beskriver, var et av de første tegnene på et brudd med den tradisjonelle nasjonale arkitekturens buer og kupler. I Eglis oversikt over prosjekter i Ankara står denne bygningen oppført som "Statskonservatoriet" og med årene 1927-29. Hvis det er en aktivitet på gang, gå inn i salen; sjekk kalenderen på kommunens nettside. Hvis du kommer om dagen, lytt til lydene av instrumenter i korridorene; bygningen underviser fortsatt i musikk.

Kilde: Goethe-Institut; Mamak kommune; Ekonomim; Wikipedia.

Ta Ankaray og gå til Kızılay. Gå deretter sørover langs Atatürk Bulvarı til Bakanlıklar. Bygningen, med sin 248 meter lange fasade av beige travertinstein, er Holzmeisters siste og største prosjekt i Ankara. Parlamentet kunngjorde en internasjonal konkurranse for en ny bygning i 1937. Fjorten prosjekter ble sendt inn, og resultatet, kunngjort 28. januar 1938, viste at førsteprisen ble delt mellom Holzmeister, den franske arkitekten Albert Laprade og den ungarske arkitekten Alois Mezara. Holzmeisters prosjekt ble valgt for gjennomføring. Grunnarbeidet ble påbegynt høsten 1939, men andre verdenskrig og økonomiske vanskeligheter førte til at arbeidet ble stoppet i flere år. I 1957 ble et møte i Bagdad-pakten avholdt i den uferdige bygningen. Etter at Holzmeister returnerte til Østerrike i 1948, ble byggeplassen ledet av hans student og assistent, Ziya Payzın. Bygningen ble ferdigstilt i 1960 og åpnet 6. januar 1961. Det tok tjue-tre år fra konkurransen til åpningen.

Den fem etasjer høye betongkonstruksjonen har en fasade av travertinstein, mens interiøret er dekorert med tretti forskjellige typer lokal marmor. Hovedinngangen fører til en seremoniell hall med fem bronsedører. Hovedforsamlingssalen ble i 1995 omgjort til en amfiformet sal. Holzmeisters monumentale stil, som han har brukt i bygningene i Devlet Mahallesi siden 1927, når her sin største uttrykk, med sin symmetri, steinbekledning og hevede inngang. For å se hele fasaden, må du gå over til fortauet på motsatt side av Atatürk Bulvarı. Hvis du ønsker å se innsiden, arrangerer Parlamentet en åpen dag den første lørdagen i hver måned. Du trenger ingen avtale, men du må vise legitimasjon for å få et besøkskort ved Dikmen-porten. Guider er ikke tilgjengelige når hovedforsamlingen er i sesjon, under budsjettdebattene eller på offisielle helligdager. Sjekk siden for åpen dag på tbmm.gov.tr for åpningstider.

Kilde: TBMM sin side for åpen dag; SALT; Goethe-Institut; Wikipedia.

Ta Kızılay-stasjonen, ta Ankaray-toget og gå av på Bahçelievler-stasjonen. Da Jansen vant konkurransen i 1928, ble han bedt om å planlegge Ankara for en befolkning på tre hundre tusen. Han gjorde Yenişehir til sentrum for ministeriene, beholdt Kale som et grønt område, definerte Atatürk-boulevarden som hovedaksen, og planen ble godkjent 23. juli 1932. Bahçelievler er det mest konkrete boligprosjektet fra den planen. I 1934-35 etablerte høytstående byråkrater et boligselskap, som var Tyrkias første. Etter Jansens forslag ble tomten til Abdi Paşa-gården, som lå vest for byen og utenfor de opprinnelige planområdene, valgt. Jansen tegnet både planløsningen og typene boliger: omtrent 350 hus, ett til to etasjer, med hager foran og bak, omgitt av tre rader med akasietrær, med grønne områder, en skole, et marked, en klubb og et bibliotek i midten. I den opprinnelige planen var det en balansert fordeling av eneboliger, rekkehus og parhus. Medlemmene ønsket eneboliger med hager, og lokale arkitekter tilpasset planen deretter. Skolen ble bygget i 1945.

I dag er 7. gate, også kjent som Aşkabat-gaten, hovedgaten i det som en gang var en hageby. Som Goethe-instituttet skriver, ble husene med hager gradvis revet og erstattet med høye leiligangskomplekser; bare noen få av Jansens hus står fortsatt. Når du går langs gaten, legg merke til bredden på tomtene, rekkene av trær i sidegatene og hagemurene i hjørnene; du kan fortsatt se spor av planen i gatebildet. Prinsippet om "Ankara kan absolutt ikke være en industriby," som MİMDAP fremhever, finner sin betydning her: arbeiderboligene var adskilt og planlagt enklere, mens boligene for offentlige tjenestemenn hadde tilgang til hager. Avslutt turen her, på fortauet i en hageby.

Kilde: Goethe-Instituttet (Jansen, Bahçelievler, Site Planlegging); MİMDAP; Wikipedia (Jansen-planen).