Fra Ulus İşhanı til Atakule: Modernismen i Ankara.

Når du kommer ut av Ulus-metrostasjonen, ser du de lave bygningene i sørøstlig retning og den høye, prismatiske bygningen bak dem, som er Ulus İşhanı. Pensjonsfondet kunngjorde en konkurranse i perioden 10. august 1952 til 9. februar 1953, både for bygget og for omregulering av plassen; Orhan Bozkurt, Orhan Bolak og Gazanfer Beken vant. Byggingen startet i 1955; de lave bygningene som vender mot gårdsplassene ble åpnet i 1960, og den høye bygningen ble ferdig i 1963. Bygningen består av syv blokker rundt to gårdsplasser; aluminiumsvinduene, de store glassflatene og de skarpe, prismatiske formene regnes som et av de tidligste eksemplene på internasjonal modernisme i Tyrkia. Kulturinventaret skriver at denne bygningen er det som tilsvarer effekten som Istanbul Hilton hadde i Ankara. Det var også dette konkurranseprosjektet som virkelig forvandlet Ulus-plassen til en plass, sammen med minnesmerket fra 1927.

I dag er den høye bygningen hjemsted for Ungdoms- og idrettsadministrasjonen, mens de lave bygningene fungerer som et marked; gå inn i gårdsplassene og se hvordan bygningene åpner seg mot hverandre, og se på butikkene langs fasaden som vender mot plassen. For å se hele tårnet, kryss plassen til den andre siden. På den andre siden av gaten, i 1967-konkurransen, ble Semra og Orhan Dikel tildelt 100. Yıl Çarşısı, som ble fullført i 1981; den ble stengt i 2020 og revet i 2022-23. Ett av de tre moderne markedene som omgir Ulus-plassen er nå borte; derfor er Ulus İşhanı ikke bare en bygning, men også et gjenværende vitnesbyrd om plassens moderne historie. Kom tidlig om morgenen, før markedet åpner, så er gårdsplassene stille og du kan observere bygningene uten folkemengder. Bygningen Sümerbank, som ligger i nordøst, er fra 1938 og representerer en tidligere generasjon med sine steinbekledde fasader; sammenlign de to generasjonene med et blikk.

Kilde: Kulturinventaret; Wikipedia (Ulus İş Hanı, 100. Yıl Çarşısı, Sümerbank Genel Müdürlük Binası).

Du kan komme deg til Sıhhiye med metro eller ved å gå langs boulevarden. Det Tyrkiske Historieinstituttet ligger i Kızılay Caddesi 1, i Hacettepe-området, rett bak boulevarden. Turgut Cansever og Ertur Yener begynte designarbeidet i 1951. Trykkeribygningen ble ferdig i 1955, mens prosjektet for hovedbygningen ble fullført i 1961. Byggingen startet i 1962 og ble fullført i 1966, og instituttet flyttet inn i 1967. Bygningen mottok Aga Khan Architecture Award i den første utdelingen i 1980. Juryen beskrev den som et positivt skritt mot en arkitektonisk uttrykksform som kombinerer moderne byggeteknologi med tradisjonelle konsepter og prinsipper. Ifølge beskrivelsen av prisvinneren er hjertet av bygningen en sentral gårdsplass, tre etasjer høy, med naturlig lys fra taket. Den minner om den innovervendte organiseringen av osmanske medreser (religiøse skoler), og alle hovedfunksjoner er plassert rundt denne gårdsplassen. Aluminiumsvinduer er brukt sammen med treverk, og bruken av lys fremhever den offentlige karakteren av gårdsplassen, samtidig som den understreker den private karakteren til rommene rundt. Utsiden av bygningen er kledd i Ankara-stein, som gir den et massivt utseende.

I første etasje finner du et konferansesal og boklager, mens de øvre etasjene inneholder bibliotek, lesesaler og kontorer. Biblioteket ble opprettet i 1931 sammen med instituttet, og er et spesialbibliotek for tyrkisk historie. Det er tilgjengelig for undervisere, studenter på høyere nivå og uavhengige forskere. Bachelorstudenter må ha en anbefaling for å få tilgang, og bøker kan ikke lånes ut. Hvis du ikke er forsker, kan du observere bygningen fra Kızılay Caddesi og den offentlige gårdsplassen mellom trykkeribygningen og hovedbygningen. Legg merke til rytmen i treverket og massen av steinen. Etter inngrep som ikke var i tråd med bygningens karakter, ble den registrert i 2014 og restaurert. Cansevers bygg representerer en annen vei for modernismen, i motsetning til glass- og aluminiumsblokkene i dette området: en vei som kombinerer ny teknologi med lokale materialer og tradisjonen med en indre gårdsplass.

Kilde: Aga Khan Award for Architecture; Kulturinventar; AYK (TTK-biblioteket); GZT; ttk.gov.tr.

Da når man kommer til Kızılay-plassen, står det glassbygget Emek İşhanı, som ligger på østsiden av boulevarden, i Atatürk Boulevard 117. Siden 2015 har det offisielle navnet vært Kahramanlar İş Merkezi. Bygningen ble designet av Enver Tokay og İlhan Tayman, med statiske beregninger utført av Yusuf Berdan. Den ble bygget som en inntektsbringende eiendom for pensjonskassen. Ifølge Wikipedia ble den bygget mellom 1959 og 1965, og "Ankara'da İz Bırakan Mimarlar"-prosjektet ble startet i 1958. Med 24 etasjer og en høyde på 76 meter, var den den høyeste bygningen i byen da den ble ferdig, og regnes som Tyrkias første skyskraper, samt det første eksempelet på en glassfasade. Inspirasjonen er tydelig: Lever House i New York og Sekretariatet til De forente nasjoner, altså et slankt, rektangulært tårn som står på en lav sokkel. Man kan se hele bygningen, inkludert sokkelen og den smale fasaden som vender mot boulevarden, fra Güvenpark.

Bygningen ble solgt gjennom privatisering den 8. mars 2006, og navnet ble endret i 2015. Den er nå privat eiendom, så man kan ikke gå inn, men man kan se fasaden fra fortauet. Den er en av de femti store bygningene som Ingeniørforeningen har listet opp siden sin opprettelse. Tokays andre prosjekter i Ankara følger samme stil: i 1955, tilbygget til Fakultetet for politiske vitenskaper, og i 1958, hovedkontoret til Devlet Su İşleri, designet sammen med Behruz Çinici og Teoman Doruk. Jansens plan for Kızılay på 1930-tallet forutså en lav, parklignende bydel; Emek İşhanı var den første høye bygningen i området, og satte standarden for alle de påfølgende høye bygningene. Legg merke til hvor slank og elegant tårnet står i forhold til trafikken og skiltene som fyller plassen; det beste bildet tas med et vidvinkelobjektiv som fremhever trærne i Güvenpark.

Kilde: "Ankara'da İz Bırakan Mimarlar"; Wikipedia (Kahramanlar İş Merkezi); Wikipedia (Kahramanlar Business Center).

Gå sørover fra boulevarden, i retning mot ministeriene. Rett overfor parlamentet ligger Büyük Ankara Hotel, en høy bygning med en kompleks form som vender mot boulevarden. Bygget ble designet av sveitsiske Marc Joseph Saugey og Yüksel Okan i 1960, med finansiering fra pensjonskassen. Byggingen fortsatte fra 1960 til 1966; ingeniørarbeidet ble utført av firmaet S.E.H.E.G., mens byggingen ble utført av Emek İnşaat. Hotellet har 22 etasjer og tre kjellere, er 67,66 meter høyt og har 194 rom. Fra åpningen i 1966 til 1986 var det det eneste femstjerners hotellet i Ankara. Wikipedia beskriver det som et av de viktigste eksemplene på tyrkisk arkitektur fra 1960-tallet og en av de viktigste realiseringene av organisk modernisme i landet. Den opprinnelige fasaden var preget av aluminiums solskjermer, og takkonstruksjonen var fri for bjelker, noe som ga et rent og elegant utseende.

I 2005 ble hotellet privatisert og gjennomgikk en omfattende oppussing. Fagforeninger protesterte mot endringer i interiøret og utskiftningen av solskjermene med et blått metallfasadesystem. Bygningen ble gjenåpnet i 2009 og drives i dag som et hotell. Som et overnattingssted er det synlig fra utsiden. Når du ser på fra fortauet, prøv å forestille deg bildene fra 1960-tallet: fasaden du ser er den oppussede, men den komplekse geometrien og måten bygningen er forankret i bakken reflekterer Saugeys og Okans design. Fra den andre siden av boulevarden er det det eneste stedet hvor du kan få med både parlamentets fasade i travertinstein og hotellets glass- og metallfasade i samme bilde. Dette hjørnet, hvor en bygning fra 1938 (vinneren av en arkitektkonkurranse) står ved siden av en bygning tegnet i 1960, viser hvor langt arkitekturen i Ankara hadde kommet på tjue år.

Kilde: GZT Mimari; Wikipedia (Büyük Ankara Oteli, III. TBMM Binası).

Ta Kızılay-stasjonen, bytt til Ankaray og gå av ved Anadolu (Anıtkabir)-stasjonen. Derfra kan du gå oppoverbakken til Anıtkabir. For denne ruten er Anıtkabir et utgangspunkt: I 1941-42 ble en internasjonal konkurranse utlyst, og 49 prosjekter fra forskjellige land deltok. Designet til Emin Onat og Orhan Arda ble valgt, og etter noen endringer ble grunnsteinen lagt 9. oktober 1944. Byggingen ble fullført i oktober 1953, og monumentet ble åpnet 10. november 1953. Det regnes som et monumentalt uttrykk for den andre nasjonale arkitekturbevegelsen, med referanser til de hittittiske, seldsjukkiske og osmanske lagene i Anatolia. Det er bygget i stein, og har et symmetrisk og storslagent uttrykk. På hver side av den 262 meter lange Aslanlı Yol (Løveveien) står det 24 løver som representerer de forskjellige oguz-stammene. Ti tårn omkranser seremoniområdet. I Æreshallen finner du en symbolsk sarkofag, og under den, i det åttekantede gravkammeret, ligger Atatürk. Av de 750 000 kvadratmeterne er 630 000 kvadratmeter dedikert til Fredsparken.

Når du leser om de andre stoppestedene på ruten, vil du se hvor raskt språket endret seg på midten av 1950-tallet: Da Anıtkabir ble ferdig i 1953, var konkurransen om Ulus İşhanı allerede avsluttet, og to år senere startet byggingen med aluminium og glass. Det er bare noen få år mellom det monumentale steinet og fasadene. Gå sakte langs Aslanlı Yol; se på fugene i steinene, proporsjonene i tårnene og belegget i seremoniområdet, for på denne ruten er selve monumentet og steinarbeidet det viktigste. Når du kommer opp til seremoniområdet, snu deg og se på byen; plasseringen av Anıtkabir på toppen er også en del av designet. Åpningstidene varierer avhengig av sesongen; sjekk anitkabir.tsk.tr for mer informasjon. Sett også av tid til museumsdelen.

Kilde: anitkabir.tsk.tr; Wikipedia (Anıtkabir).

For å komme dit, ta EGO-linjene som går i retning Çankaya fra Kızılay, og gå av ved Çankaya Caddesi. Tårnet ligger der Cinnah og Çankaya gater krysser hverandre, rett ved siden av Botanik Parkı. Atakule, designet av Ragıp Buluç, ble bygget mellom 1986 og 1989, og åpnet 13. oktober 1989, i forbindelse med 66-årsjubileet for Ankaras status som hovedstad. Navnet er en sammensetning av ordene "Ata" (som betyr "forfader") og "kule" (tårn). Det 125 meter høye tårnet reiste seg over det som da var Tyrkias nest største, og Ankaras første kjøpesenter. På toppen var det en roterende plattform og en utsiktsterrasse, med belysning designet av Nergis Arifoğlu. På kort tid ble det et landemerke, og på slutten av 1980-tallet definerte tårnet Ankras visuelle identitet. Ruten slutter her, fordi Atakule er en viktig del av moderniseringsperioden som strakte seg fra 1950-tallet til 1990-tallet: en tid da betong ble brukt i stor skala for å skape høyder, og det å se byen fra oven ble en vanlig aktivitet.

Kjøpesenterdelen ble revet og bygget på nytt etter 2014, mens tårnet ble bevart. Det nye komplekset ble åpnet 29. oktober 2018, og inkluderer en terrasse mot Botanik Parkı og en plass ved inngangen. For denne ruten er det spesielt tårnet og utsiktsterrassen som er interessante. Du kommer deg opp med to glassheiser, og fra terrassen kan du se panoramautsikten over Ankara og boulevardene du har gått langs hele dagen. Gå opp omtrent en halvtime før solnedgang, slik at du kan se både dagssiluetten og øyeblikket da byens lys tennes. Sjekk atakule.com.tr for åpningstider og inngangsregler for utsiktsterrassen. Mens du ser på tårnet, kan du også tenke på spørsmålet Arkitera stilte da rivingen begynte i 2014: Hvordan vil den nye bygningen "snakke" med det gamle tårnet? Svaret kan du se i dag, fra fortauet.

Kilde: Arkitera; A Tasarım; atakule.com.tr; Vikipedi (Atakule).