Fra Sapanca til Taraklı, fra innsjøen til fossen, fra broen til gjestehusene.

Kystlinjen som strekker seg ned til innsjøen i sentrum av Sapanca, er startpunktet for denne ruten. Det lokale kultur- og turistkontoret beskriver denne kysten som et turområde som grenser direkte til innsjøen. Parker bilen i sentrum og start turen langs kysten, da hovedformålet med dette stoppet er å oppleve innsjøen på nært hold, spesielt i en rolig time. Tidlig om morgenen er overflaten ofte stille, og skogene på den andre siden av innsjøen reflekteres i vannet. Stopp ved kysten og prøv først å danne deg et inntrykk av innsjøens størrelse. Innsjøen strekker seg omtrent seksten kilometer i øst-vest retning og er omtrent fem kilometer bred i nord-sør retning. Overflaten ligger tretti-tre meter over havnivå. Ifølge Wikipedia er det dypeste punktet på innsjøen seksti-en meter, og gjennomsnittsdypet er tretti-seks meter. I introduksjonen til den engelske versjonen står det at det største dybdet er femti-to meter. Det er nyttig å vite at innsjøen ligger i en tektonisk fordypning, noe som gjør det lettere å forstå landskapet. Denne fordypningen, som ligger mellom de høye Samanlı-fjellene i sør og de lave åsene i nord, holder innsjøen lang og smal. Mens du går langs kysten, bør du også observere vannstanden. Målinger viser at vannstanden stiger om vinteren og våren, og synker mot høsten. Forskjellen mellom disse nivåene er vanligvis mellom syttende og nittende centimeter hvert år. Hvis du besøker om høsten, kan du kanskje merke at kystlinjen har trukket seg tilbake. Det er identifisert sekstini-ni forskjellige fuglearter i området rundt innsjøen. Det er flest arter å se i april, mens antallet arter reduseres om vinteren, men antall individer øker. Når du nærmer deg sivområdene langs kysten, bør du være stille og ta med deg en kikkert hvis du har en. Evliya Çelebi beskrev også denne innsjøen og lovpriste lasten som ble transportert med båter, samt ferskvannsfisk som ørret og karpe. Han skrev kort om vannet: "Vannet er veldig rent og klart." Denne informasjonen er fortsatt viktig i dag, fordi innsjøen forsyner en stor del av drikkevannet til byen Sakarya. Derfor er det spesielt viktig å ikke kaste søppel eller noe annet i vannet her. Etter å ha fullført turen langs kysten, kan du eventuelt bruke noen minutter på å besøke ruinene av Rüstempaşa-badet i sentrum. Badet, som er en del av et kompleks bygget på 1500-tallet, ble delvis avdekket i 2015, og ruinene kan utforskes via en trebro og glassgulv. Overskuddsvannet fra innsjøen renner ut gjennom en kanal i øst og fortsetter som Çark Suyu, og denne elven renner ut i Sakarya-elven nær landsbyen Seyifler i Ferizli. På vei til neste stoppested, vil du også følge samme elvedal,

Doğançay-fossen ligger i nærheten av landsbyen Maksudiye i Geyve, og ifølge den tyrkiske Wikipedia er den omtrent ti kilometer fra veien D-650 mellom Sakarya og Bilecik. Etter at du har forlatt hovedveien, blir veien smalere og svingene blir hyppigere. Kultur- og turistkontoret opplyser at veien bare er bred nok for to biler, og at det kan være vanskelig for større kjøretøy. Det er uenighet om veiens overflate; kontoret skriver at hele veien er asfaltert, mens Kulturportalen og Wikipedia sier at de siste to kilometerne er grusvei. Derfor bør du kjøre forsiktig etter en regnværsdag, og være spesielt oppmerksom på den siste delen. I løpet av de kalde vintermånedene kan de siste kilometerne av veien være dekket av snø, mens det er lettere å komme dit i de andre årstidene. Parker bilen der turen starter, og sjekk skoene dine. Du kommer ned til fossen via en sti som går gjennom hasselnøttplantasjer. Fossen ligger i elveleiet, omtrent tre hundre meter nedenfor startpunktet. Ifølge kontoret tar det i gjennomsnitt førtifem minutter å gå ned og opp. Ta deg god tid på nedstigningen, da den største utfordringen er den bratte stigningen på vei tilbake. Underveis vil du begynne å se de bratte skråningene i dalen gjennom hasselnøttgrenene. I kommunens turistbrosjyre står det at fossen består av fem trinn som ligger ved siden av hverandre i elveleiet, og at vannet skummer når det faller ned i elveleiet. Når du kommer ned, bør du først se på fossen fra avstand og prøve å skille de forskjellige trinnene. Mengden vann varierer avhengig av årstiden, så du kan forvente at fossen er mye kraftigere om våren. Området rundt fossen er vanligvis kjølig, og selv om sommeren kan det være lurt å ha med en lett jakke. Unngå å gå på våte steiner, og ikke gå for nær vannet for å ta bilder. Det er ulik informasjon om høyden; Wikipedia oppgir omtrent fire hundre meter, kontoret fire hundre og femti meter, og Kulturportalen seks hundre meter. Området ble erklært som et naturreservat på omtrent fire hektar den 13. mai 2013. Kulturportalen nevner at veien til fossen også brukes som en tursti. Ifølge brosjyren finnes det også områder for piknik og turstier i nærheten av fossen. Hvis du ønsker å ta en lunsjpause her, bør du ta med mat, da det lokale stedet ved startpunktet ikke alltid er åpent. På vei tilbake bør du ta det rolig og puste jevnt, og ta pauser for å se en siste gang utover dalen. Deretter kan du returnere til D-650 og fortsette sørover mot Alifuatpaşa.

Kilder: Sakarya Provincial Culture and Tourism Directorate, Doğançay Waterfall; Culture Portal, Doğançay Waterfall; Sakarya Metropolitan Municipality Tourism Brochure 2025; Wikipedia, Doğançay Waterfall.

II. Bayezid-broen ligger over Sakarya-elven og forbinder Alifuatpaşa med Geyve. Den er fortsatt åpen for trafikk. Parker bilen din på et trygt sted ved broen, og gå først langs elvebredden for å se broen. For å få et godt overblikk over hele konstruksjonen, må du gå litt lenger bort langs elvebredden, siden store deler av broen strekker seg utover land. Ifølge Kulturportalen er broen bygget på fjorten søyler, og bare fire av disse står i elven. På Alifuatpaşa-siden er det ni små, runde buer, mens det over elven er store, spisse buer. En kilde beskriver formen på den midterste søylen som lik en sarkofag. Legg også merke til området foran søylene. Her finner du trekantede og femkantede utskjæringer som beskytter søylene mot strømmen. Den samme kilden nevner at to av buene senere ble ødelagt og reparert med jern. Du kan enkelt se sporene etter denne reparasjonen fra undersiden av broen. Det er uenighet om målene. Kulturportalen oppgir en lengde på 150 meter og en bredde på 5,6 meter, mens Wikipedia oppgir en lengde på 196,5 meter og 15 buer. Når du går over broen, se etter inskripsjonen. Ifølge kildene er den opprinnelige inskripsjonen på baksiden av en stein på Geyve-siden, nær en nisje, og den dateres til 1495-1496. Ta en nærmere titt på dekorasjonene rundt inskripsjonen. Kulturportalen beskriver at det er et "hatayi"-mønster med stiliserte grener og blader, som representerer dekorasjonsstilen fra slutten av 1400-tallet. Fakir Abdullah er nevnt som broens arkitekt og ingeniør. Ifølge kommunens brosjyre var broen en viktig del av veien som forbant Istanbul med Bagdad. Det er kjent at en stålkonstruksjon ble plassert under hovedbroen i republikkens tid, og at broen ble restaurert to ganger; Wikipedia oppgir at den siste restaureringen fant sted i 1949. Ta også en titt på den lille øya nord for broen, der det finnes rester av en bysantinsk bro. Hvis du ønsker å gå over broen, vær oppmerksom på at fortauet er smalt og at det går trafikk. Rett ved siden av broen ligger Kuvayı Milliye- og Ali Fuat Cebesoy-museet. Museet ble åpnet i 1989, og første etasje er dedikert til Kuvayı Milliye-perioden, mens andre etasje er viet Ali Fuat Cebesoy. Hvis du ønsker å besøke museet, må du sette av mer tid, og sjekk åpningstidene på den offisielle nettsiden. Etter broen følger veien elven og svinger østover og oppover, inn i skogen, mot Taraklı.

Kilder: Kulturportalen, II. Bayezid Köprüsü; Sakarya İl Kültür ve Turizm Müdürlüğü, Tarihi II. Bayezid Köprüsü ve Ali Fuat Paşa Kuvayı Milliye Müzesi; Sak

Taraklı er en by som ligger ved foten av Hıdırlık Tepesi og Hisar Tepesi, og i dalen mellom disse to åsene. Når du ankommer byen, parker bilen ved inngangen til sentrum og fortsett deretter til fots, da gatene er smale og bratte. Du vil raskt merke at luften er kjøligere enn i dalen, siden byens sentrum ligger omtrent fire hundre og førtifire meter over havet. Som det første du bør gjøre, gå opp til Hisar Tepesi for å få en oversikt over byen. Ifølge kommunens nettside finnes det to vannreservoarer på toppen, som dateres tilbake til perioden mellom 2000 f.Kr. og 1000 f.Kr. Det står også at det pågår utgravninger på toppen, så unngå å gå inn i utgravningsområdene og følg skiltene. Fra toppen kan du se hvordan bekken som kommer fra Göynük deler dalen, og hvordan husene er bygget i terrasser oppover skråningen. Deretter kan du gå ned i de gamle gatene. Gatene er dekket med brostein, og det er hvileplasser langs veien for de som bærer last. De fleste husene i byen er tre etasjer høye, og noen av dem er over tre hundre år gamle. Ifølge kommunens brosjyre finnes det over hundre registrerte hus og herskapshus i byen, som er mellom to og tre hundre år gamle. Siden mange av disse husene er bebodd, bør du ikke gå inn i portene eller gårdene, men ta bilder fra gaten. Deretter kan du gå til platanen i Yusufbey Mahallesi. Dette treet, som sies å være omtrent syv hundre år gammelt, er et symbol på byen, og ved siden av det står en historisk fontene. Treet har tidligere vært i fare for å bli rammet av en stor brann, men det overlevde uten alvorlig skade. Hvileområdet under platantreet er et godt sted for en pause på turen. Yunus Paşa-moskeen, som ligger i sentrum av byen, er en historisk bygning fra 1517, og er kjent som "Kurşunlu-moskeen" på grunn av sitt blybelagte kuppel. Det sies at dampen fra det osmanske badet i nærheten en gang ble brukt til å varme opp denne bygningen. Et annet viktig landemerke i byen er det historiske Karavanserai, som ligger langs Baghdad-veien, og som ble brukt som et stoppested for karavaner. Brosjyren nevner også det historiske Orhan Gazi-markedet, hvor du kan se lokale håndverk. Navnet Taraklı kommer fra et tradisjonelt håndverk. Ministeriets informasjonsnettside siterer en setning fra Evliya Çelebi: "Fordi de alle driver med å lage skjeer og kammer, kaller de byen Taraklu." Wikipedia på tyrkisk vurderer denne forklaringen som en folkeeventyr, og presenterer andre teorier om opprinnelsen til navnet. I dag lages det fortsatt skjeer av bok og hassel i regionen, og bokskjeer anses som mer verdifulle enn de laget av andre tresorter. Det produseres også miniatyrversjoner av byens hus Kilde: Taraklı kommune, "Severdigheter i Taraklı"; Sakarya provinsens kultur- og turistkontor, "Taraklı og dens hus"; GoTürkiye, "Opplev Sakarya"; Sakarya kommunes turistbrosjyre 2025; Wikipedia, "Taraklı".