Fra Roma-badet til Karacabey: Badetradisjonen i Ankara.

Fra Çankırı Caddesi fører en trapp opp til en platå, som faktisk er en høyde. I 1937 fant Remzi Oğuz Arık frigiske og romerske lag under utgravninger her. Selve badet ble avdekket gjennom utgravninger ledet av Hamit Zübeyr Koşay på vegne av Det tyrkiske historiske instituttet, mellom 1937 og 1943, med Necati Dolunay som leder. Mahmut Akok analyserte de arkeologiske funnene og utarbeidet rekonstruksjonsplaner. Myntene funnet i gulvet stammer fra Caracalla, og daterer derfor anlegget til årene 212-217. Det antas å være dedikert til Asklepios, og regnes som et av de største romerske badene i verden.

Utforsk de lukkede områdene i rekkefølge: omkledningsrom (apoditerium), bassengrom (frigidarium), temperert rom (tepidarium), varmt rom (caldarium) og damprom (sudatorium). Det mest interessante stedet er under gulvet. Varm luft sirkulerte under flisene, som ble holdt oppe av murstein. Dette "hypocaust"-systemet ble også brukt i osmanske bad, og du vil se det samme prinsippet på senere steder på ruten. Ved siden av ligger en 95 x 95 meter stor "palaestra", altså en treningsgård, som i dag er et friluftsmuseum. Området, som ble restaurert mellom 1997 og 2001, inneholder nesten tusen gjenstander: gravsteler i sør- og vestfløyene, inskripsjonsblokker og milesteiner i nord, altere i øst, sarkofager og løve statuer i midten.

Vit at vannet ble ført hit gjennom steinrør fra Elmadağ-fjellene, og at steinene i badet ble brukt til å reparere bymurene i bysantinsk tid. Mange av steinblokkene i murene kommer herfra. Det er ingen skygge på området, så kom tidlig om morgenen. Sjekk museets offisielle nettside for åpningstider og stengte dager.

Kilde: ASKİ, Ankara Hamamları ve Kaplıcaları; TDV İslam Ansiklopedisi, Ankara maddesi; Vikipedi.

Denne dobbeltbadet, som ligger til venstre for den trappebelagte veien som går fra Anafartalar Caddesi, og ved siden av den gamle handelsgymnasen, har ingen inskripsjon. Hvem som bygde den, fremgår av stiftelsen. İshak Pasha, som var storvesir under både Fatih og II. Bayezid, ga sin tjener Sinan Bey 142 500 dirhem for å bygge et bad i Ankara, slik at inntektene skulle gå til hans veldedighetsinstitusjon i hjembyen İnegöl. Sinan Bey bygde badet i İskender Taşı-området. Stiftelsen fra 1486 bekrefter dette. I Ankara Evkaf Defter fra 1521-22 står det at badet hadde en årlig inntekt på 19 000 akçe, noe som var det høyeste blant byens bad. I 1673 kjøpte Ankaras sjeyhülislam Mehmed Emin Efendi badet og testamenterte det til Zincirli Camii-moskeen. I dag eies det av Vakıflar Genel Müdürlüğü (Direktoratet for stiftelser) og er fortsatt i drift.

Herreavdelingen ligger i nord, mens dameavdelingen ligger i sør. Man kommer inn i herreavdelingens omkledningsrom gjennom en buet dør i nord. De to etasjene med trekonstruksjoner omgir et åttekantet basseng, og over dette er det en kuppel i bagdadisk stil. Varmrommet har en oval kuppel; til høyre er det toaletter, og til venstre er det et barberingsrom. I det varme rommet er det en firkantet platting, og på hver side er det tre buede haller, og i hvert hjørne er det et privat rom. I det private rommet til venstre for inngangen er det et dypt basseng. Dameavdelingen er større. Selv om du ikke går inn, bør du se på den dekorative steinbekledningen på vestsiden og de intrikate steinmønstrene i vinduene.

Fra her kan du gå nedover Denizciler Caddesi til İtfaiye Meydanı. Eyne Bey Hamamı, som ligger rett overfor Gazi Lisesi, er det eldste osmanske badet i sentrum. Ifølge en stiftelse fra 1405 ble det bygget av İne Bey, en offiser under I. Murad, og Melike Hatun bidro med 1000 "eşrefi" i gull til byggingen. Dette er et enkelt bad, og i dag er det kun åpent for menn. De korintiske søylene i omkledningsrommet er ikke synlige fra utsiden, men det er verdt å ta en kort pause for å se på fasaden.

Kilde: ASKİ, Ankara Hamamları ve Kaplıcaları; Vikipedi; Kültür Envanteri (Eynebey).

Denne badehusen, som ligger på Talatpaşa-boulevarden, er det bygget som har gitt navn til nabolaget. Ifølge osmanske dokumenter ble området tidligere kalt Karaca Bey Hamamı Meydanı og Hamamarkası Meydanı, men navnet ble etter hvert bare Hamamönü. Det finnes ingen inskripsjon som beskriver byggeperioden. Ifølge et dokument fra 1444 ble badehusen bygget av Karaca Bey, sønn av Abdullah, som var Anatolias Beylerbeyi under sultan Murad II og svigersønn av Çelebi Mehmed. Han døde samme år i slaget ved Varna. TDV Islamic Encyclopedia daterer hele komplekset til 1428, mens noen kilder daterer det til 1440-41; badehusen må ha blitt ferdigstilt i løpet av disse årene. Formålet var å bruke inntektene fra badehusen og de to hagene ved siden av til å finansiere kostnadene ved det tilhørende klosteret, også kjent som İmaret Camii, som ligger i Hacet Tepesi-området.

Inngangen til herreavdelingen er fra en dør på sørsiden, som vender mot gaten, mens inngangen til dameavdelingen er fra en dør på vestsiden. Garderobene har vegger av leire, pyramideformede tak og et lysvind i midten. Inne finner man treverk i veggene, og i midten er det bassenger med fontener. Veggene og gulvet i vaskerommene er laget av marmor. Lys slipper inn gjennom runde, polygonale og stjerneformede lysvinduer i kuplene. Herreavdelingen har en klassisk plan med fire buer, og i midten er det en åttekantet fontene. Overgangen til kuppelen er dekorert med karniser i hjørnene, og karnisene under kuppelen i det private rommet er også dekorert. Dameavdelingen har en større garderobe, og vaskerommet har en symmetrisk plan. Vaskerommet ble restaurert i 1979, og noen år senere ble garderoben restaurert. En artikkel i encyklopedien nevner også restaureringer fra slutten av 1980-tallet og fra 2003-2005. I dag er badehusen i drift med begge sine avdelinger.

En god badehusgjest vil ikke forhaste seg: først sitter man i det varme rommet for å varme opp, deretter svetter man ved fontenen, ber om en skrubb (med en "tella" eller "natır"), og til slutt hviler man i det kalde rommet. Peile og håndklær får man fra badehusen. Spør om åpningstider og dameavdelingens dagsplan på telefon på forhånd.

Kilde: ASKİ, Ankara Hamamları ve Kaplıcaları; TDV Islamic Encyclopedia, artikkelen om Karaca Bey Camii og Külliyesi; Wikipedia.

Bakken ligger like bakom badet, i området Hacet Tepesi, og her finner du Karaca Beys kompleks. Ifølge stiftelsesdokumentene besto komplekset, som ble omtalt som "Karaca Beğ İmareti", av en moské, et gjestgiveri, en grav, en fontene, vannkanaler og et dobbeltbad. Av disse er det i dag kun moskéen, graven, fontenen og badet som er bevart. På denne ruten bør du fokusere mer på kompleksets funksjon enn på moskéens arkitektur. Ifølge Ankara Evkaf Defter fra 1521-22 hadde stiftelsen en årlig inntekt på 26 760 akçe, og denne inkluderte leieinntekter fra badet, et såpefabrikk ved siden av badet, en tomt på Sultan Meydanı, hager og gårder. Med andre ord bidro leien fra badet nedenfor til å finansiere driften av gjestgiveriet. Dette er også en del av forklaringen på hvorfor det var så mange bad i den osmanske byen.

I den åttekantede graven nordvest for moskeen ligger Karaca Bey. Inskripsjonen over døren er på arabisk og dateres til 848 (1444). Etter å ha dødd i Varna, ble liket hans brakt tilbake til Ankara, der han hadde tjenestegjort. Se på den fargerike flisleggingen på minareten og den åttekantede toppen fra utsiden. TDV Islamic Encyclopedia nevner Sinaneddin Ahmed b. Ebu Bekir el-Müşeymeş som arkitekten for komplekset, og skriver at restaureringer ble utført i 1938, 1947, 1965, 1989 og 2003-2005.

Moskeen er åpen for besøkende. Unngå å gå inn under bønnetider, eller hold besøket kort. Ta av deg skoene, og bruk passende klær som dekker skuldre og knær. Vær stille. Graven er en del av moskeen og krever ikke et separat besøk. Hvis du tenker på at Karaca Bey-familien bodde i Ankara, i nærheten av Gazi Lisesi og Eyne Bey Hamamı, fullføres forbindelsen mellom plassen du nettopp passerte og denne bakken.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia, artikkelen om Karaca Bey-moskeen og -komplekset; ASKİ, Ankara Hamamları ve Kaplıcaları (Ankaras bad og varme kilder).

Området, som får navnet sitt fra et bad (hamam), ender ved selve badet. Hamamönü er en bosetning som ble etablert på 1200-tallet rundt markedene ved foten av festningen, som ble beriket av sofistikert tekstilproduksjon på 1500- og 1600-tallet, og som ble ødelagt under Celali-opprøret på 1600-tallet. Det du ser i dag er hovedsakelig sivil arkitektur fra 1800-tallet: omtrent 300 bygninger, hvorav åtte er fredet, og tjue to er eksempler på tradisjonelle hus. Beslutningen om å bevare området ble tatt i 1997, og planleggingen startet i 1999. I 2006 gjennomførte Altındağ kommune forbedringsarbeider på gatene, med start fra İnci og Dutlu gater. De gjenværende husene ble restaurert, mens ruinene ble kjøpt opp og gjenoppbygd med Ankara-stein, tre og murstein. Derfor er ikke alle fasadene originale, men delvis rekonstruert. De tjue to husene i Kunstgaten har vært reservert for kunstnere siden 2010; øvre etasjer brukes som atelierer, mens de nedre etasjene er gallerier.

Dette er det perfekte stedet for en spasertur etter badet. Gå inn fra Talatpaşa Boulevard og ta av til de brosteinsbelagte gatene; du vil ikke gå deg vill så lenge minareten til Karacabey-moskeen er i synet. Taceddin-dergahn, hvor Mehmet Akif Ersoy skrev Tyrkias nasjonalsang, ligger også i nabolaget; hvis du har tid, kan du besøke museet. Området er livlig med arrangementer om kveldene under Ramadan, og det er mye folk i helgene; for en rolig spasertur, velg en ettermiddag i løpet av uken.

Det er enkelt å komme tilbake: EGO-busser går i retning Ulus og Kızılay fra stoppestedene langs Talatpaşa Boulevard, og det er også mulig å gå til Ulus. Avslutt dagen med å se på plassen fra inngangen til badet; for seks hundre år siden ble den etablert som en inntektskilde for en stiftelse, og nabolaget bærer fortsatt navnet til det badet. I Ankara er badekulturen ikke bare et spørsmål om bygninger, men et spørsmål om et helt nabolag.

Kilde: Vikipedi, Hamamönü; Türkiye Turizm Ansiklopedisi; Altındağ Belediyesi, Hamamönü Sanat Sokağı.