Fra kystvillaen ved vestkysten til Sinans bro.

Yeşilköy fyr er et historisk fyrtår som markerer veien for skip som kommer fra Marmarahavet og retter seg mot Bosporosstredet; ifølge Wikipedia bruker skipene det som referansepunkt for å bestemme ruten inn i sundet. Fyret ble bygget i 1856 av Michel Pasha, som var av fransk opprinnelse, og besto av et steintårn. Siden Yeşilköy het Ayastefanos frem til 2026, ble fyret først kjent under dette navnet, før det fikk det nye navnet til bydelen. Ved siden av tårnet, som er 23 meter høyt, ligger også en bolig. Bygningen har blitt restaurert tre ganger, mellom 1945 og 1988. Artikkelen om Yeşilköy nevner også at franskmennene som bosatte seg her under Krimkrigen, bygde ett av de tre fyrtårne i Istanbul.

Fyret står ved Yeşilköy-neset, og siden det er en fungerende navigasjonsstruktur, kan du se det fra utsiden mens du går langs kysten. Ta deg litt tid her, for Yeşilköy i seg selv er også verdt et besøk. Området var et populært kystområde og et sted for rekreasjon for velstående familier i Istanbul på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, og det er fortsatt bemerkelsesverdige, gamle trehus i jugendstil å se. Det var også her at Ayastefanos-avtalen, som registrerte resultatene av den russisk-tyrkiske krigen i 1878, ble signert. Det sies at navnet Yeşilköy ble foreslått for området av Halit Ziya Uşaklıgil.

Yeşilköy har en marina, en fergekai som tilbyr transport til øyene om sommeren, og sandstrender. Ta en kort spasertur langs kysten og se fyret fra forskjellige vinkler, og gå deretter til luftfartsmuseet; de ligger svært nær hverandre.

Kilde: Wikipedia.

Luftforsvarsmuseet i Istanbul ligger ved siden av den militære flyplassen i Yeşilköy. Beliggenheten er betydningsfull: byens første flyplass, kjent som Yeşilköy flyplass, ble åpnet her i 1912, og i museets historie nevnes Yeşilköy som stedet hvor den første flyenheten ble etablert. Tyrkias første luftfartsmuseum ble åpnet 15. mai 1971 i Cumaovası, Izmir, men ble flyttet til Yeşilköy fordi stedet ble ansett som uegnet. Byggingen av bygningen her startet i 1977, og ble fullført i 1983. Museet ble åpnet for publikum 16. oktober 1985.

Museet dekker et område på 65 000 kvadratmeter, hvorav 2365 kvadratmeter er innendørs og 12 000 kvadratmeter er utendørs utstillingsområde. I hangaren og på det åpne området finner du ulike fly og helikoptre som har vært brukt av det tyrkiske luftforsvaret. I minnerommet finnes gjenstander tilhørende personer som har satt sitt preg på luftfartshistorien, i motorrommet finnes motorer fra både propellfly og jetfly, og i klesrommet vises eksempler på pilotuniformer fra osmansk tid og frem til i dag. Se etter Skytrain transportflyet fra USA, produsert i 1943, på det åpne området; ifølge Wikipedia var det 110 fly av denne typen i luftforsvarets inventar mellom 1946 og 1998. Dornier Do 28 transportflyet fra Tyskland, produsert i 1970, er også et sjeldent eksempel i Tyrkia.

På grunn av det store området, kan du lett tilbringe en og en halv time her. På solfylte dager bør du ta med hatt og vann, og på vindfulle dager en vindjakke. Siden museet tilhører luftforsvaret og ligger ved siden av den militære flyplassen, bør du sjekke åpningstider og inngangsregler før du besøker det. Hvis du kommer med barn, kan dere lese informasjonsplakatene ved siden av flyene sammen; det kan være en morsom aktivitet å sammenligne hvilke fly som ble brukt i hvilke år.

Kilde: Wikipedia.

Florya Atatürk Denizkroken står omtrent 70 meter utenfor kysten, støttet av peler som er drevet ned i sjøbunnen, og er forbundet med land via en trebrygge. På grunn av Atatürk's interesse for området, bestilte Istanbul kommune arkitekten Seyfi Arkan til å utarbeide en prosjektskisse. Kroken ble ferdigstilt i 1935 og overrakt til Atatürk 14. august. Den regnes som et av de viktigste eksemplene på tidlig republikansk arkitektur, og den engelske Wikipedia-artikkelen beskriver den som et eksempel på Bauhaus-stil. Den inneholder en sal, soverom, bad og et bibliotek.

Atatürk brukte kroken som sommerlig arbeidskontor i tre år, og tilbrakte spesielt lange perioder her i juni og juli 1936. Hans siste besøk var 28. mai 1938. Det fortelles at han ofte kom til kroken med motorbåt i perioden han bodde i Dolmabahçe, og at han badet i havet sammen med folket. I årene etterpå ble kroken også brukt som sommerresidens for andre presidenter. Den ble overført til TBMM Milli Saraylar Daire Başkanlığı (avdelingen for nasjonale palasser under det tyrkiske parlamentet) 6. september 1988, og ble restaurert og omgjort til et museum.

Før du besøker, sjekk om museet er åpent og hvilke dager det har åpent. Selv om det ikke er åpent, er det mulig å se bryggen og kroken fra land, og man kan bedre forstå Seyfi Arkans enkle, horisontale linjer fra avstand. Parken som ble etablert rundt kroken, nå kjent som Florya Atatürk Kent Ormanı, er en offentlig park. En kort spasertur under trærne etter besøket er en fin opplevelse. Marmaray-stasjonen i Florya ligger omtrent 500 meter unna.

Kilde: Wikipedia.

Küçükçekmece-sjøen er egentlig en lagune. Den er adskilt fra havet av en grunn kyststripe som er dannet av sand og grus som er blitt transportert langs kysten. En kanal i den østlige enden leder overskuddsvann fra innsjøen til Marmarahavet, og når havet stiger, renner sjøvann inn i innsjøen. Derfor er vannet i innsjøen litt salt. Ifølge Wikipedia kommer navnet fra de små båtene, "çekmeceler", som ble brukt til å dra folk over vannet før det ble bygget bro.

Broen ligger over denne kanalen, på det stedet hvor hovedveien som forbinder Istanbul med Rumelia krysser. Ifølge TDV Islam-encyklopedien, var det sannsynligvis en trebro her i romertiden. På 600-tallet ble broen skadet av jordskjelv, og keiser Justinianos bygde en bro av stein med en bue. Sultan Mehmet den erobreren reparerte broen i vinteren 1455. Ifølge Evliya Çelebi ble byggingen av den nåværende broen startet i Suleiman den stores tid, og den ble fullført under Selim II. Når det gjelder arkitekten, er kildene forsiktige: broen nevnes ikke i Mimar Sinans verkliste, og Orhan Bozkurt, som har studert Sinans broer, antyder at den kan ha blitt bygget av Acem Ali, som var overarkitekt før Sinan. Vestlige kilder refererer til den som "Ponte Piccolo", altså "den lille broen", i sammenligning med broen i Büyükçekmece.

Broen er 210 meter lang, 7,60 meter bred, og den største buen har en spennvidde på 10 meter. Den har i stor grad mistet sitt opprinnelige utseende, da den ble utvidet og fikk en flatere stigning under første verdenskrig. Likevel bør du stoppe opp og se på fontenen ved brohodet, fiskebåtene rundt, og utsikten over innsjøen. Det antas at ruinene som ligger ved den nordvestlige kysten av innsjøen kan tilhøre byen Bathonea, som er nevnt i historiske kilder.

Kilde: TDV Islam-encyklopedien; Wikipedia.

Kanuni Sultan Süleyman-broen i Büyükçekmece er, ifølge TDV Islam-encyklopedien, et av de viktigste monumentene fra osmansk ingeniørkunst. Ifølge artikkelen lå den gamle romerske broen i sumpen, lenger nord, og hadde blitt skadet av oversvømmelser. I stedet for å bygge en kort bro og koble den til fortau, designet Mimar Sinan en lang bro som strakte seg over hele sumpområdet, plassert lenger sør på et solid fundament. For hver brostøtte ble det laget former på størrelse med en stor båt, hvorpå det ble satt inn påler, og disse ble deretter festet sammen med smeltet bly.

Byggingen ble påbegynt på ordre fra Kanuni, men da sultanen døde under kampanjen i Zigetvar, ble broen fullført av hans sønn, II. Selim. Inskripsjonene på broen angir fullførelsesåret som 975 (1567-68). Broen er bygget opp av fire seksjoner med ulik lengde, som er forbundet med kunstige øyer. Den totale lengden er omtrent 636 meter, bredden er litt over 7 meter, og den har 28 spenn. Kommunen bemerker at denne bredden tillater at to karavaner kan passere side om side. De åpne mellomrommene mellom seksjonene er ment å tillate oversvømmelsesvann å passere uten å skade broen.

Når du går over broen, se etter følgende: På den bredeste buen er det hvileseter. I de motstående paviljongene ved starten av en seksjon finnes det arabiske og tyrkiske inskripsjoner. Ifølge TDV er frasen "amel-i Yusuf b. Abdullah" som står ved siden av den tyrkiske inskripsjonen, den eneste kjente signaturen fra Sinan på et av hans verk. I dag går hovedtrafikken over en moderne bro litt lenger unna, mens den historiske broen er relativt godt bevart.

Kilder: TDV Islam-encyklopedien; Büyükçekmece kommune; Wikipedia.

På det lille historiske området ved broens inngang står tre bygninger ved siden av hverandre. Büyükçekmece caravansarai, også kjent som Kurşunlu Han, fikk navnet sitt fra det blybelagte taket. Ifølge Büyükçekmece kommunes side om historiske steder, ble denne caravanseraien bygget i 1566. Den er en lukket type uten gårdsplass, med vegger bygget av ett lag med stein og to lag med murstein. Det store området i midten var for dyr og last, mens reisende hvilte og sov i sideområdene, som hadde ovner og nisjer i veggene. Ifølge Wikipedia var det en annen caravanserai på samme sted allerede i Fatih-perioden. Den nåværende bygningen er, ifølge TDV, inkludert i Sinans verkliste, og den ble restaurert av Vakıflar Genel Müdürlüğü i 1965-1966. Evliya Çelebi overnattet her i 1659 på vei til Bosnia. Caravanseraien var et av stoppestedene langs Rumeli-veien, og i dag brukes den til kulturelle og kunstneriske arrangementer.

Fra Sokullu Mehmet Paşa-moskeen, som ligger rett overfor caravanseraien, er det i dag bare minareten, en gang og en lav mur igjen. Minareten til denne moskeen, som ble bygget rundt 1567 for Sokullu Mehmet Paşa, som var Kanunis storvesir, er bemerkelsesverdig fordi den, ifølge kommunen og Wikipedia, er hugget ut av ett stykke stein. Sultan Süleyman-fontenen, som ligger ved siden av, er også fra 1566. Den er laget av hvit marmor, er 6 meter høy og består av tre buer, hver med en nisje som inneholder en fontene.

Sjekk Büyükçekmece kommunes kultur- og kunstside for programmet med arrangementer ved caravanseraien. Før dagen er over, gå tilbake til broen og se utover innsjøen; i århundrer sto karavanene på denne ruten her.

Kilde: Büyükçekmece kommune; Wikipedia.