Fra Köşk-området til museet, fra Levanten-gaten til campusområdet.

Start turen ved Bornova metrostasjon og gå nordover, langs Mustafa Kemal Caddesi. Underveis vil du se flere villaer med høye hagegjerder; Paterson-villaen er den største av dem, og bak muren skjuler den en hage som er større enn 25 000 kvadratmeter. Byggingen av villaen startet i 1859 av den skotske handelsmannen John Paterson, som kom fra Leith. Familien drev handel med korn, eksporterte landbruksprodukter og drev kromgruvedrift. Rommene var innredet med peiser og møbler fra England, og det er kjent at det var rundt seksti ansatte i huset. Bygningen hadde 38 rom, og mye av materialet var fra Europa og England. Fasaden har blitt endret syv ganger av eierne. På den tiden var hagen 133 dekar, og den inneholdt løpshester, husdyr, et drivhus og jordbruksområder. I dag er arealet som er igjen av villaen 25 400 kvadratmeter, altså mindre enn en femdel av det opprinnelige området. Disse tallene gir deg en idé om hvor liten en del av det opprinnelige området du ser når du går langs muren. Villaen har vært under restaurering i lang tid, så du bør observere den fra utsiden. Fra inngangen ser du en bygning med et tårn i tre etasjer og hovedbygningen. Restaureringen av tårnbygningen og det tilhørende badet ble fullført i slutten av 2016, mens rekonstruksjonen av hovedbygningen er planlagt senere. I første fase av arbeidet ble store deler av bygningens senere tilføyelser, som ikke var en del av det opprinnelige designet, fjernet. Under arkeologiske utgravninger i hagen ble det funnet tre uthus, to dekorative dammer med fontener og en brønn, som også er inkludert i prosjektet. Siden restaureringen har blitt utsatt flere ganger, bør du sjekke om det er mulig å gå inn. Selv om den er stengt, vil fasaden og hagemuren gi deg et inntrykk av stedet. Husk historien til bygningen mens du går langs gaten. Villaen ble brukt som bolig frem til 1960, og i de påfølgende årene ble den brukt som kontor, bolig og fabrikk. Endringene i fasaden er et resultat av disse endringene. Familien flyttet til England i 1963, og villaen ble brukt som kontor for NATO-personell i omtrent fem år. I 1973 ble deler av den revet for å bygge en teppefabrikk. I 1978 ble det tatt en beslutning om å overta eiendommen, og i 1986 ble hovedinngangspartiet ødelagt i en brann. I 1991 startet Kultur- og Turismeministeriet den første restaureringen. Samtidig utførte kommunen en oppgradering av området rundt villaen, som omfattet 54 000 kvadratmeter, med godkjennelse fra Høykonservasjonsrådet. I 2017 overførte ministeriet bruksretten til Izmir kommune i førtiåtte år, og Mange av de andre hagemurene du ser langs veien tilhører også villaer fra samme periode, og dette gir et innblikk i Bornovas "Levantinske" karakter på gateplan. Kilde: Wikipedia, Paterson-villaen; BirGün, restaureringen av Paterson-villaen.

Den unge gaten ønsker deg velkommen med en buet steindør. Benkene på hver side er tradisjonelle sitteplasser, kalt "pesulaki", og er blant de eldste delene av villaen, med utsikt over hagen. Om våren dekker lilla slyngplanter døren, og hvis du kommer tidlig om morgenen, kan du oppleve både blomstene og den tomme hagen. Det antas at Mattheys-villaen ble bygget i 1780, men noen kilder oppgir 1860, siden villaen gjennomgikk en stor ombygging midt på 1800-tallet. Den ble lenge kjent som Wood-Paterson-huset. Bygningen, som John Maltas omgjorde til en sommerresidens, ble i 1840 overført til hans datter, Eugenie Wood. Eugenie sin datter, Hortense Wood, var maler, poet og komponist. Hun tok pianotimer hos Franz Liszt og mottok Mustafa Kemal Pasha i dette huset 16. september 1922. Blant gjestene den dagen var også Fevzi, Ismet og Asim Pasha, samt Halide Edip. Det fortelles at Hortense spilte sjakk med sin nevø, Fernand de Cramer, under besøket. Det sies også at Liszt spilte piano i villaens "Kairo-rom". Tony Mattheys, som ga villaen sitt nåværende navn, var far til de senere eierne, Renee Steinbüchel og Sonia Whittall. I 2018 ble eiendommen kjøpt av deres barn, og restaureringsarbeidet ble igangsatt. Takket være hagemuren bygget av stein og den buede inngangen, er villaen en av de få gjenværende villaene i Bornova som har overlevd frem til 2000-tallet. Kjøp en billett og begynn med å utforske hagen. Inngangen til Bornova-villaene er en "prestigeinngang", og hagen var like viktig som selve huset. Sypressetrær er et symbol på denne hagen. I hagen er det et minigolfanlegg med ni baner, et minne om Bornova Golf Club, som ble stengt i 1970. Hver bane har en modell av en Bornova-villa laget av den keramiske kunstneren Verda Sipahi, samt et symbol som representerer den villaen. Du finner også en modell av Paterson-villaen, som du så fra utsiden tidligere, så du får se interiøret her. Symbolet for Mattheys' bane er naturligvis den buede inngangen. Inne i villaen finner du 16 anatolske tepper fra 1600- til 1900-tallet, utvalgt fra Arka-teppesamlingen, fordelt på ti utstillingsrom. Disse teppene er vevd i Vest- og Sentral-Anatolia, og representerer over tretti års samling. Gå gjennom rommene i rekkefølge. De dekorative listverkene og de høye takene er like verdt å se på som selve teppene. Den fem år lange restaureringen, som ble gjennomført mellom 2018 og 2023, gjenopprettet disse detaljene. Et rom er dedikert til en vevstol, garn og verktøy Når du forlater stedet, ta til høyre inn i Gençlik Caddesi og gå et par hundre meter. Når du kommer til den anglikanske kirken, har du kommet frem til La Fontaine-villen. Kilde: Wikipedia, Mattheys Villa; Visit İzmir, Arkas Kunst Bornova.

Les La Fontaine-villaen kan leses sammen med sine to naboer: på den ene siden den anglikanske kirken, og på den andre siden Murat-villaen, bygget av den britiske Edwards-familien i 1880. Disse tre bygningene var sentrale i nabolaget hvor de velstående "Levantene" i Bornova bodde, og like i nærheten lå også "Det store huset", som tilhørte de samme familiene, og som i dag er rektoratet ved Ege-universitetet. Den første eieren av La Fontaine-villaen, ifølge registerene, var James La Fontaine, som var barnebarn av Charlton Whittall, som kjøpte "Det store huset" i 1836. Ifølge registrene ved Ege-universitetet var La Fontaine-familien en britisk familie med sveitsisk opprinnelse, og villaen tilhørte dem i begynnelsen av 1900-tallet. Den anglikanske kirken som ligger rett overfor, heter Saint Mary Magdalene. "Det store huset" ble opprinnelig bygget tidlig på 1700-tallet som et kloster for nederlandske nonner. I 1948 ble det overtatt av staten, og i dag fungerer det som rektorat, med nye bygninger som er lagt til på hver side. Byggeåret og arkitekten er ukjente, noe som i seg selv sier noe om villaen, for som mange andre villaer i Bornova, er dette et hus som er bygget ut og forandret over tid. Se først på fasaden fra fortauet. Bygningen består av en kjeller og to etasjer, med tydelige skiller mellom de to etasjene. Den øverste etasjen har en balkong med støpejern som vender mot hovedgaten. Hovedinngangen er markert med en buet dør, og fasaden er holdt enkel. Når du sammenligner den med Murat-villaen ved siden av, ser du to forskjellige stiler fra samme nabolag. Ta bilder av jernverket på balkongen i ettermiddagssolen, da fasaden er i skyggen om morgenen. Historien om eierskiftet til villaen er kort, men den oppsummerer det 20. århundre i Bornova. Etter James La Fontaines død, gikk huset videre til hans kone, Clara, og barna. I 1941 kjøpte Claras niece, Ruby Gladys Whittall, huset fra familien. I 1963 overtok Ege-universitetet det for å dekke behovet for lokaler. Frem til 1975 var det her universitetsadministrasjonen holdt til, og deretter ble det brukt av forskjellige institusjoner, som skolen for blinde, politiet og hæren, og senere Institutt for folkehelse. I 1996 ble det igjen overført til universitetet, og ble en periode brukt som fakultet for samfunnsvitenskap og pedagogikk. Siden restaureringen i 2010 har det fungert som Atatürk-senteret for anvendt forskning og museum ved Ege-universitetet. Når du går inn, trenger du ikke lete etter den opprinnelige dekorasjonen, for mange av freskene, relieffene og takdekorasjonene er forsvunnet med tiden. Det du ser i dag er "Kuyulu Ev", som tidligere var en del av Whittall-området, var en periode klubblokale for det britiske samfunnet i Bornova, og er i dag et forskningssenter for kvinneforskning. For å komme til neste stopp, gå inn gjennom campusporten og følg veiene i sørvestlig retning. "Sirkehane"-bygningen, med sin fasade av stein og murstein, vil dukke opp omtrent ti minutter senere, midt i det grønne området. Kilder: Wikipedia, La Fontaine Köşkü; Visit İzmir, La Fontaine Köşkü; Ege Üniversitesi Köşkleri.

Sirkehane-bygningen fikk navnet sitt på 1960-tallet. Den lå ved landbruksfakultetets avdeling for matteknologi og fermentering, hvor det ble produsert eddik og syltede varer i byggets bakre del, mens den fremre delen fungerte som studentboliger. Bygningen ble bygget i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Til tross for omfattende søk, ble det ikke funnet informasjon om de opprinnelige eierne. I 1943 ble den overført til staten, og i 1990 ble den overført til Ege-universitetet gjennom en bytteavtale. Bygningen ble brukt som boliger frem til 2000-tallet. Ifølge universitetets registre var det planlagt å starte et restaureringsprosjekt i 2007. Store deler av bygningen var i ruiner da den ble restaurert, og arbeidet ble fullført 22. juni 2010. Samme år, i november, fikk den status som et privat museum med godkjennelse fra Kulturdepartementet. Etter restaureringen ble bygningen først åpnet som Ege-universitetets museum for kostymer fra Balkan og Anatolia. Det nåværende navnet, Etnografisk museum, ble gitt etter denne godkjennelsen. Fokuset på kostymer i det opprinnelige navnet gjenspeiler fortsatt kjernen i samlingen; av de 2499 gjenstandene som utstilles, er 2100 kostymer. Fasaden i stein og murstein, sammen med hagen, gir et behagelig inntrykk etter de forseggjorte fasadene til levanten-villaene. Den fremstår som et lite gårdshus midt i campus. Sjekk universitetets museumsider for oppdatert informasjon om åpningstider, dager og inngangskrav før du besøker. Inne i museet vises 2100 tradisjonelle kostymer fra Balkan-landene og Tyrkia, samt 110 folkemusikkinstrumenter, smykker, tilbehør, våpen, kister og skap, totalt 2499 gjenstander. Start turen med kostymeseksjonen; det er interessant å observere forskjellene i hatter og forkle mellom de ulike regionene, noe som gir et kartlagt bilde av migrasjonsrutene fra Balkan til Egeerhavet. Deretter kan du se på instrumentene; de 110 instrumentene, fra strengeinstrumenter til slaginstrumenter, er et viktig materiale for studier av folkemusikk og folkedans, og museet ble opprinnelig etablert med dette formålet. Den tredje seksjonen er et bryllupshus, og er ofte det mest populære stedet for besøkende. I et tradisjonelt İzmir-hus gjenskapes bryllupstradisjoner fra 1800-tallet; henna-kvelden, utstillingen av medgift, forberedelsene til bryllupsmiddagen og skriving av medgift er gjenskapt i separate områder. I samme etasje er det også gjenskapte verksteder for treskjæring, skomakeri, kobberarbeid og skredderi; disse fire yrkene representerer håndverket som produserte En av villaene som universitetet har restaurert, og som ble bygget av den franske Pandespanian-familien i 1880, fungerer som kafé og restaurant for studenter og ansatte. Du kan spørre personalet på campus om veien dit for å ta en pause i løpet av dagen. Museumsbygningen er i dag mest kjent som "Sirkehane", og det kan være lurt å bruke dette navnet når du spør etter veien på campus. For å komme til det siste stoppestedet, gå ut av den vestlige inngangen til campus og følg veien i retning Bornova stasjon. Det tar omtrent tjue minutter å gå til inngangen til Aşık Veysel rekreasjonsområde. Hvis du blir sliten, kan du også ta bussene som går fra rektorbygningen for å komme deg nærmere. Kilder: Ege Universitet, Etnografisk Museum; Visit İzmir, Sirkehane; Ege Universitetets villaer.

Ruten ender på et arkitektonisk høydepunkt, men heller på et sted hvor man kan puste og slappe av. Aşık Veysel Rekreasjonsområde er en park på 231 000 kvadratmeter. Byggingen startet i 2008, og den ble åpnet av İzmir kommune 25. september 2010. Siden den gang har den vært det største grøntområdet i Bornova. Parken er oppkalt etter folkepoeten Aşık Veysel. Han, som egentlig het Veysel Şatıroğlu, ble født i 1894 i landsbyen Sivrialan, som tilhører distriktet Şarkışla i Sivas. Han mistet synet på begge øyne som syvåring etter å ha blitt rammet av kopp. Han begynte å spille bağlama (en slags lut) for å underholde seg, og spilte først melodier fra andre poeter. I 1930 begynte han å bli kjent på en kveld med poeter arrangert av Ahmet Kutsi Tecer i Sivas, og han jobbet en periode som musikkpedagog ved Landsbyinstitutter. "Uzun İnce Bir Yoldayım", "Dostlar Beni Hatırlasın" og "Kara Toprak" er blant hans mest kjente verk. Året 2023, som markerte 50-årsjubileet for hans død, ble feiret som "Aşık Veysel-året" i Tyrkia. Etter de høye veggene rundt villaene åpner horisonten seg her. Gå inn i parken via hovedinngangen og følg gangveien til høyre. Du kommer da til en kunstig innsjø på 1500 kvadratmeter. Amfistadiene rundt innsjøen er det beste stedet å sitte i parken. Om ettermiddagen kommer sollyset over vannet, og det er herfra du får de beste bildene av innsjøen. Etter innsjøen kan du gå sørover i parken. Her finner du en ishall på 12 000 kvadratmeter og et semi-olympisk svømmebasseng. Bassengene er de nyeste tilskuddene, og ble åpnet i 2021 etter å ha startet byggingen i 2019. Begge er innendørsanlegg, og du kan finne informasjon om åpningstider og bruksvilkår på kommunens nettside. Ved siden av ligger også idrettsanlegg: tre basketballbaner, to tennisbaner og en liten fotballbane. Hvis du har med deg ball, må du kanskje vente på tur. Det er tre lekeplasser spredt rundt i parken. Hvis du kommer med barn, er det lurt å velge den som ligger nærmest innsjøen. I norddelen av parken ligger İzmir sin største utendørs teater. Amfiet har plass til 5000 personer, og ble renovert sommeren 2026 med nye seter, tak og beplantning. Alle de 5200 setene ble byttet ut. Teateret, som drives av İzmir Kültür A.Ş., har konserter gjennom hele sommeren. I 2026 var det planlagt et program med 85 forestillinger frem til begynnelsen av november. Under renoveringen ble taket reparert, kiosker og toaletter ble oppusset, og For de som kommer med bil, finnes det en parkeringsplass i parken, men siden ruten går med metro, trenger du sannsynligvis ikke den. Ved solnedgang kan du gå tilbake til amfiet, hvor du får et flott bilde av dammen og trærne bak. For å komme tilbake, gå ut av parken gjennom den sørlige inngangen og gå til Bornova metrostasjon. Fra der fortsetter turen sømløst med M1-linjen til Konak og Üçyol. Kilder: Wikipedia, Aşık Veysel Rekreasjonsområde; Wikipedia, Aşık Veysel; Karar, om oppussingen av utendørs teater.