Fra klippene til Hıdırlık, langs Muratpaşa-kysten.

Start turen ved inngangen til Düden Park, som ligger langs Lara Caddesi. Kommunebussene som går fra sentrum mot Lara passerer denne gaten, og busstoppet ligger bare noen få skritt fra parkens inngang. Før du drar, er det viktig å klargjøre at det finnes to Düden-fosser i Antalya. Den ene, Yukarı Düden, ligger i Kepez og renner ut i et skogsområde. Den fossen dere skal besøke, Aşağı Düden, er der elven ender sin ferd, og hvor vannet styrter direkte fra klippen ned i Middelhavet. Kulturportalen registrerer også denne fossen under navnet "Karpuzkaldıran" og oppgir en fallhøyde på omtrent 40 meter.

Inne i parken følger dere stien som går mot havet, og kommer først til en innglasset utkikkspunkt langs klippen. Her ser dere fossen fra siden og ovenfra. Det er fra dette perspektivet dere best kan se vannet som skiller seg fra fjellet og faller ned i tomheten, samt tåken som dannes i bunnen. Hvis det blåser fra havet, kan tåken nå opp til terrassen, og dere må kanskje tørke objektivet på kameraet ofte. Om morgenen vil solen stå bak dere, og dere har større sjanse for å se regnbuen i tåken. Om ettermiddagen blir lyset jevnere, og mot kvelden vil havet skinne, mens fossen forblir i skyggen. Derfor er morgen den beste tiden for å ta bilder, og det er en av grunnene til at turen starter her.

Etter utkikkspunktet kan dere utforske resten av parken. Düden Park er et skogkledd område langs klippen, med benker og stier som går parallelt med kysten. Vær oppmerksom på at bakken nær kysten kan være våt av vann og tåke, og det er viktig å ikke gå utenfor rekkverket. Litt øst for fossen ligger Gençlik Parkı, som Kulturportalen anbefaler som et utsiktspunkt. Denne parken har et piknikområde og en parkeringsplass, og gir et annet perspektiv på fossen. Hvis dere har tid, bør dere besøke denne parken også, da dere bare kan se hele høyden på fossen fra motsatt side.

For de som ønsker å se fossen nedenfra, er det en tredje mulighet: sjøen. Båtturer som går fra Kaleiçi marina følger kysten og kommer helt frem til fossen. Düden er den eneste fossen i Antalya som kan observeres fra båt. Dere kan vurdere dette alternativet mot slutten av dagen, når dere er tilbake ved marinaen. Sjekk de ulike selskapenes rutetider og priser for oppdatert informasjon. Området der Düden-elven og fossen ligger, ble i 2020 erklært som et område med særlig vernestatus. Vær forsiktig så dere ikke skader vegetasjonen eller fjelloverflatene i parken, og ta med dere alt søppel.

45 minutter er tilstrekkelig tid her. På vei tilbake kan dere ta bussen som går langs samme gate tilbake til sentrum. Avstanden mellom Düden Park og Karaalioğlu Parkı er omtrent 8 kilometer, og b

Fra parkens østlige side, gå inn der Atatürk Caddesi slutter. Legg merke til hva du ser ved inngangen: rette linjer, symmetriske blomsterbed og brede gangstier som er tegnet for toveis trafikk. Dette er ikke tilfeldig. Parken ble anlagt i 1935, og planen som ble realisert, ble utarbeidet mellom 1940 og 1945 under ledelse av guvernør Haşim İşcan, med arkitekt Necmettin Ateş. En artikkel av Engin og Erdoğan fra 2020 beskriver hvordan designet er inspirert av barokk- og renessansehager, og bruker et geometrisk konsept. Kommunen opplyser at parken opprinnelig het İnönü Parkı. Parken ligger på en klippe som er 35 til 40 meter over havnivå, og regnes som byens eldste park.

Planens kjerne består av tre parallelle akser. Alle tre strekker seg fra øst til vest mot havet, og ender i en utsiktsterrasse. Den beste måten å utforske parken på er å gå langs en av aksene helt ned til havet, og koble sammen terrassene langs kysten. Deretter kan du gå tilbake langs en annen akse. Terrassene kalles "mirador", som nevnt i artikkelen, og er utstyrt med fontener, pergolaer og trapper, som er typisk for parker fra den tidlige republikkens tid. Fra terrassene kan du se Antalya-bukten, Konyaaltı-kysten i vest og Beydağ-fjellene i bakgrunnen. På klare dager kan du fange et sjelden syn: fjellene dekket av snø, samtidig som du ser havet i samme bilde.

Bruk terrassene til å finne skulpturene. Ifølge kommunens liste står Mehmet Aksoys "Arbeider og barn" på den andre terrassen, Kuzgun Acars "Hånd" på den tredje terrassen, og Cahvar Göktaş' "Don Quijote" står mellom den andre og tredje terrassen. Nord for parken ligger Atatürk-stadionet, som ble åpnet i 1965. Etter at stadionet ble revet i 2016, ble området omgjort til et åpent område. I dag ligger kommunens administrasjonsbygg og byens teater innenfor parkens grenser. Artikkelen nevner at bygninger fra republikkens tid, som det gamle silkeormoppdrettssenteret og landbrukssenteret, er elementer som bør bevares. Når du ser disse bygningene, husk at parken ikke bare er et grøntområde, men også et dokument fra en bestemt tidsperiode.

Det beste lyset for å fotografere er om ettermiddagen, fra terrassene. Etter hvert som solen går ned i vest, lyser klippefasaden opp, og i bildet mot Konyaaltı blir havet mørkere. Ved solnedgang er det mest folk i parkens sørvestlige hjørne. Det er nok benker under trærne og gressplasser for å sitte og slappe av. Parken har også tehus, men ikke bruk for mye tid her hvis du vil utforske resten av ruten. Hvis du er der med barn, ligger lekeplassene i områdene mellom aksene.

Et

Mens du nærmer deg tårnet fra parkens hjørne, ta det med ro og se på det på avstand først. Det er en sylinderformet struktur som står på en firkantet base, med en total høyde på 14 meter. Denne to-delte formen oppsummerer hele historien til strukturen. Kommunen beskriver tårnet som et monument fra det 1. eller 2. århundre, og knytter det til familien Marcus Calpurnius Rufus, som hadde embetet som konsul i Attaleia, basert på de tolv utskjæringene av økser på toppen. I en artikkel fra 2022 skriver Yiğit at tårnet ble brukt som et fyrtårn og utkikkstårn for å overvåke skip som kom inn i bukten, og at noen kilder anser det som et heltedødssted på grunn av freskomaleriene som finnes i det nederste rommet. Mens du går rundt basen, se på de huggede steinradene; det er en oppfatning i kildene om at den sylinderformede strukturen ble reist i en annen periode enn basen. Hovedinngangen er på østsiden. Ifølge beskrivelsen fra kommunen fører en lang korridor fra inngangen til et lite rom med et korsformet grunnriss og nisjer. I dette rommet i første etasje er det spor av freskomalerier som er falmet over århundrer på grunn av vannlekkasjer. En trapp fører fra korridoren til øvre etasje, hvor det er et område rundt den tykke murkonstruksjonen. Om det indre er åpent for besøkende varierer fra tid til annen; spør betjeningen ved inngangen. Hvis det er stengt, gir omgivelsene og utgravningsområdet i seg selv mye informasjon om tårnet. Fylkesadministrasjonen skriver at restene av bymurene kan sees i dag i byen, inkludert Hıdırlık-tårnet, Hadrian-porten og klokketårnet; det er derfor tårnet står der det gjør, der de landlige murene møter de maritime murene. Tårnets senere historie er inngravert i stein. I bysantinsk tid ble det brukt i byens forsvar på grunn av sin solide konstruksjon, og det ble koblet til murene. Ifølge en nyhetsartikkel fra DHA datert august 2026, ble det brukt som et palass i seldsjukkisk tid og som et militært depot i osmansk tid. Navnet legger også til et lag: Hıdırlık betyr "stedet hvor Hıdırellez feires," og det finnes åser med samme navn i mange byer i Anatolia. Den virkelige nyheten er rundt tårnet. Utgravnings- og utsiktsterrasseprosjektet, som ble gjennomført under tilsyn av kommunens museumsdirektorat, er fullført, og området ble åpnet for publikum i juli 2026. Under utgravningen ble et monument fra det 2. århundre f.Kr., som antagelig ble bygget for en regional guvernør, bygninger som antagelig ble brukt som kapeller i den tidlige bysantinske periode, to bad, en romersk gate med søyler som antagelig strak Det tar omtrent førti minutter å utforske tårnet, studere utgravningsområdet og sitte på terrassen. For å komme ned til båthavnen fra tårnet, gå inn i Hesapçı Sokak, som strekker seg nordover fra tårnet. Denne gaten går helt til Hadrianporten, men du må svinge til venstre, mot vest, etter noen få gater, og gå ned til havnen gjennom de bratte, steinete gatene i Kaleiçi. Turen tar ikke mer enn femten minutter, men vær forsiktig fordi underlaget er glatt. Kilde: Antalya kommune; Yiğit 2022, Bilim Armonisi; DHA 28.08.2026; Antalya fylkeskommune.

Når du går ned fra gatene i Kaleiçi og kommer til havnen, bør du først se på selve havnen. Kommunen skriver at denne naturlige havnen, som har form som en halvsirkel, ble etablert i den hellenistiske periode, at inngangen er 110 meter bred, og at de nåværende murene sannsynligvis er bygget over restene av hellenistiske murer. Tidligere sto det tårn på hver side av inngangen, og en kjetting ble spent mellom dem. I 1472 ble denne kjettingen tatt som krigsbytte av en paveflåte og brakt til Roma. Ifølge Antalya guvernement ble det før den antikke byen Attaleia ble grunnlagt, en piratbase kalt Korykos her. Leketøysmuseet ligger i en gammel bygning ved denne havnen.

Museet ble åpnet 23. april 2011 av kommunen, med veiledning fra Sunay Akın, grunnleggeren av Istanbul Leketøysmuseum. Det er Tyrkias tredje leketøysmuseum. Bygningen, som er omtrent 650 kvadratmeter, er delt inn i ti seksjoner, og leketøyet er utstilt i vitrineskap, sortert etter periode og tema. Kilden oppgir forskjellige tall for størrelsen på samlingen: Guvernementet nevner 1500 gjenstander, mens kommunen snakker om 3000 leketøy. Produksjonsårene spenner fra midten av 1800-tallet til 1980-tallet. Når du går rundt, bør du være oppmerksom på at leketøyet kommer fra land som Tyskland, USA, Russland, Japan og Tyrkia. Det er morsomt å se hvordan det samme leketøyet kan variere fra land til land.

For å få en god opplevelse, begynn ved inngangen og følg vitrineskapene i nummerrekkefølge, da seksjonene stort sett følger en kronologisk rekkefølge. De eldste gjenstandene er de fra den første delen av industrialiseringen, med fabrikkproduserte leketøy og dukkehjem. Tinna-biler, mekaniske dyr og togmodeller finnes i de midtre seksjonene. Et område er dedikert til leketøy produsert i Tyrkia, og til kjente figurer som Nasreddin Hoca, Keloğlan og Temel Reis. Dette er et sted hvor voksne besøkende kan finne tilbake til sin egen barndom, og det er et sted hvor du kanskje vil bruke litt mer tid. Vær oppmerksom på at glasset i vitrineskapene reflekterer, så slå av blitsen når du tar bilder, og ta bildene i en lett vinkel, uten å lene deg inntil glasset.

I den toetasjers verkstedbygningen ved siden av museet, arrangeres det workshops for barn over tre år, med fokus på treleker, masker, origami, leire og drama. Programmet endres, så sjekk kommunens kunngjøringer før du besøker. Det er også et teater med plass til 500 personer. Museet vant en pris i kategorien "museer for levende kultur" i en konkurranse arrangert av "Foreningen for historiske byer" i 20