Fra Kemer til Sebile: Vannets reise til byen.

Start ved Atatürk-boulevarden, der hvor den passerer under broen, på Saraçhane-siden; herfra får du best forståelse for broens lengde. Bozdoğan-broen ble bygget for å føre vann over dalen mellom Fatih- og Beyazıt-åsene. I TDV Islam Encyclopedia skriver Semavi Eyice at broen vanligvis tilskrives keiser Valens (364-378) og at den ble bygget mellom 368 og 378. Den er kjent som "Valens' vannbro" på vesteuropeiske språk. Eyice legger til at det kan ha eksistert en forløper til denne linjen allerede i Hadrianus' tid.

Tallene gir et inntrykk av konstruksjonens omfang. Ifølge TDV er den 971 meter lang, 28-29 meter høy fra bakken, og bredden varierer fra 3,40 til 5,65 meter. Wikipedia oppgir dagens lengde som 921 meter, og påpeker at broen egentlig er omtrent 50 meter lengre. Legg merke til: en del av broen består av en enkelt rad med buer, mens en lang del består av to rader med buer oppå hverandre; ifølge TDV er det dobbeltlag mellom de 18. og 73. buen. Veggene, som består av en blanding av steinblokker og murstein, bærer også spor etter århundrer med reparasjoner.

Broen fortsatte å være i bruk etter erobringen. Fatih Sultan Mehmed restaurerte den; under periodene til II. Bayezid og Kanuni ble vann fra Halkalı og Kırkçeşme koblet til denne linjen i 1556-1557; II. Mustafa restaurerte den østlige delen i 1697-1698. Frem til 1900-tallet førte broen vann til Süleymaniye-moskeen og Topkapı-palasset. Boulevarden ble lagt gjennom broens buer i henhold til planene til byplanleggeren Henri Prost. Nærm deg broen fra de grønne områdene rundt, slik at du kan se steinene på nært hold; kryss den trafikkerte boulevard kun via gangbroene.

Kilde: TDV Islam Encyclopedia; Wikipedia.

Når du kommer til Divanyolu og svinger inn mot Çemberlitaş og videre opp Pierre Loti-gaten, går du ned i denne cisternen gjennom en moderne inngang. Den har ingen inskripsjon, men de arkitektoniske trekkene antyder at den ble bygget i løpet av keiser Theodosius IIs regjeringstid (408-450). Wikipedia oppgir et mer spesifikt tidsrom, nemlig 428-443. På vestlige språk er den kjent som Theodosius-cisternen, mens navnet "Şerefiye" kommer fra nabolaget den lå i under osmansk tid.

Når du går ned trappene, vil du se 32 søyler som står i jevne rader. TDV Islamic Encyclopedia oppgir målene som 42,5 x 25 meter. Fire søylerader, med åtte søyler i hver, deler rommet inn i fem seksjoner. Ta en nærmere titt på søylene; de er alle i korintisk stil og dateres til det 5. århundre. Mursteinsbuer forbinder søylene over. Hvis du har sett Yerebatan-cisternen, vil du finne et mindre og mer oversiktlig eksempel på samme byggeteknikk her. Planen er også lettere å forstå, siden du kan se alle søylene på en gang.

På slutten av 1800-tallet eller tidlig på 1900-tallet ble Arif Pasha-gården bygget over cisternen. Senere ble gården brukt som et kommunalt kontor. Restaureringen startet i 2004, og mellom 2013 og 2018 ble den nåværende inngangen designet og bygget. Cisternen har vært åpen for publikum som et museum siden 2018. Ifølge den offisielle nettsiden er den en av de eldste vannstrukturene i Istanbul, med en historie på omtrent 1600 år. Den drives i dag av İBB Kültür A.Ş., og det arrangeres digitale presentasjoner og konserter mellom søylene. Under presentasjonene er det lettere å se detaljene på søylene og buene, så bruk dette øyeblikket til å ta bilder. Sjekk den offisielle nettsiden for oppdaterte åpningstider og arrangementer.

Kilde: Den offisielle nettsiden til Şerefiye-cisternen; TDV Islamic Encyclopedia; Wikipedia.

Med bare noen få minutters gange fra Şerefiye kommer du til denne store cisternen, som ligger vest for Hippodromen. TDV Islam-leksikonet refererer til Binbirdirek-cisternen og daterer den til Konstantin-tiden, og beskriver den som den nest største innendørs cisternen i byen. Ifølge Wikipedia ble cisternen bygget av en romersk senator ved navn Philoksenos, og det sies at cisternen tilhørte hans palass.

Selv om navnet er overdådig, er skogen av søyler inne i cisternen virkelig imponerende. Ifølge TDV har cisternen, som måler 64 x 57 meter, buer som støttes av 224 søyler. Ifølge cisternens offisielle nettside er 212 av disse søylene fortsatt intakt. Det som skiller søylene her fra andre cisterner, er at de består av to deler som er stablet oppå hverandre med en mellomdel. Legg også merke til gropen i midten; her går gulvet ned til selve bunnen av søylene, og viser dermed den fulle høyden på de to lagene. Vær oppmerksom på de greske bokstavene på søylene; dette er merker fra de som bearbeidet steinene.

Etter at cisternen ble tørket ut, ble den brukt til andre formål. Ifølge TDV ble det bygget boliger over cisternen i osmansk tid, og silkevevere brukte området inne i cisternen som verksted frem til slutten av 1800-tallet, og benyttet seg av den kjølige temperaturen. En gravure laget av Thomas Allom på 1800-tallet viser arbeidere som jobber blant søylene. Ifølge Wikipedia ble cisternen åpnet for publikum etter en restaurering, og inneholder nå utstillingsområder og sitteplasser. Når du besøker cisternen sammen med Şerefiye, kan du sammenligne de to stedene: den ene har enkle søyler og er liten og kompakt, mens den andre har stablede søyler og er stor og dyp. Sjekk den offisielle nettsiden til cisternen for oppdatert informasjon om åpningstider.

Kilder: TDV Islam-leksikon; Binbirdirek-cisternens offisielle nettside; Wikipedia.

Når du går fra Binbirdirek til Hipodrom og beveger deg mot nordenden av plassen, vil du se denne fontenen, som bæres oppe av åtte søyler og har et kuppelformet tak. Den ble bygget i 1898 som en hyllest til det tyske keiserens, Wilhelm II, besøk hos sultan Abdülhamid II. Delene ble produsert i Tyskland og fraktet til Istanbul, hvor de ble satt sammen. Byggingen startet i 1899, og det var planlagt at åpningen skulle finne sted 1. september 1900, på 25-årsdagen for Abdülhamids tronbestigelse, men fontenen ble offisielt åpnet 27. januar 1901, på Wilhelms fødselsdag.

I designet er det arkitekten Spitta, som var rådgiver for keiseren, som har vært involvert, mens arkitekten Schoele var ansvarlig for utførelsen. Arkitektene Carlitzik og Joseph Antony bidro også til prosjektet. Bygningen er i neo-bysantinsk stil. Gå først rundt den åttekantede strukturen som står på en forhøyet sokkel, og gå deretter inn under kuppelen og løft hodet; de indre flatene er dekket med mosaikker på gullbakgrunn. Legg merke til de åtte medaljongene, som viser de to herskernes symboler: Abdülhamids segl og Wilhelms monogram, bestående av bokstaven "W" med tallet II.

Se denne fontenen, som ble bygget lenge etter de andre bygningene på ruten, ikke bare som en vanninstallasjon, men også som et dokument fra datidens diplomati. Den osmanske tradisjonen med fontener på plasser har her blitt omgjort til en gave fra et vennskap, og tolket på nytt i neo-bysantinsk stil av et europeisk verksted. Sammenlign den med fontenen til III. Ahmed, som du vil se kort tid etter; den ene gjenspeiler palassets egne preferanser, mens den andre viser hvordan en fremmed hersker så på denne byen. Foran fontenen kan du også se søylene på Hipodrom. Herfra kan du gå forbi Hagia Sophia og fortsette til inngangen til Topkapi-palasset.

Kilde: Wikipedia.

Den ruten sin siste stopp er denne store fontenen som står på plassen mellom den ytre porten til Topkapı-palasset, Bab-ı Hümayun, og Hagia Sofia. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia ble den bygget i 1141 (1728-1729), i løpet av Sultan III. Ahmeds regjeringstid. Wikipedia beskriver den som det eldste og mest imponerende eksemplet på en ny type fontene som oppsto i Tulip-perioden.

Planen er rektangulær, med fire fasader. I midten av hver fasade er det en fontene, og i hvert hjørne er det nisjer med tre vinduer, som stikker ut i en halvsirkelform. Se på vinduene i nisjene: ansatte som sto inne, delte ut vann og søt drikke til de som passerte gjennom disse vinduene. Taket er dekket med bly og består av en trekonstruksjon, og har store karnisser. I midten er det en åttekantet kuppel, og over nisjene er det fire små kupler, og på toppen av alle er det forgylte bronseflagg.

Dekorasjonen viser den blandede stilen som kjennetegnet perioden da vestlig kunst begynte å påvirke tyrkisk kunst. Legg merke til de utskårne blomstene i marmoren, de marmorrelieffene som er polert med bladgull, og flisene som er brukt på enkelte steder. På fasadene finner du et fjortenlinjers dikt av poeten Seyyid Vehbi, skrevet med "talik"-skrift. Ifølge TDV skrev Sultan III. Ahmed selv den siste linjen i diktet, som er plassert på fasaden som vender mot Hagia Sofia, og den er skrevet med "celi sülüs"-skrift. Ifølge Wikipedia var fontenen et møtested og et samlingspunkt i osmansk tid.

Du har fulgt vannets reise fra rørene til fontenen. Gå rundt fontenen, sammenlign de fire fasadene og de fire nisjene, og du kan deretter gå gjennom porten bak deg og inn på det ytre gårdsområdet til Topkapı-palasset, eller du kan gå til Gülhane Park. Sjekk de oppdaterte åpningstidene for palasset på den offisielle nettsiden.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Wikipedia.