
Fra Keban-bredden til Munzur-fjellene.
Logg inn for å like og vurdere
Denne ruten utforsker Tunceli fra sør til nord, og følger vannets vei. Ifølge fylkets geografiside stiger fylkets territorium fra sør til nord og fra vest til øst; Keban-demningen i sør og Munzur-fjellene i nord og nordvest definerer fylkets naturlige grenser. Ruten knytter disse to endepunktene sammen. Det første stoppet er festningen og utsikten over innsjøen i Pertek. Ifølge Kulturportalen ligger Pertek-festningen, som ble bygget på en høyde ved elven Murat, i dag på en øy på grunn av området som ble oversvømmet av Keban-demningen. Byggeåret til festningen er ikke nøyaktig kjent, men det er kjent at den ble restaurert i osmansk tid. Informasjon om transport og besøksforhold til øya finnes ikke, så dette stoppet er basert på å observere fra kysten og bekrefte med fylkets administrasjon. Fylkets administrasjon skriver at Pertek var et levende kultursenter i seljukk- og osmansk tid, og at det besto av et kompleks med en festning, et karavanserai, et bad, en skole og et kjøkken. Det andre stoppet er Tunceli-museet i sentrum av fylket. Bygningen, som opprinnelig var en kaserne og senere ble brukt som boliger, er fra den tidlige republikanske perioden og er blitt restaurert og omgjort til et museum. Vi har plassert museet som det andre stoppet, før besøk til parken og fjellene, for å kunne lære om regionens arkeologi, etnografi og natur. De to timene inne i museet gir en pause uavhengig av været. Det tredje stoppet er Munzur Valley National Park. Fylkets administrasjon opplyser at parken starter 8 kilometer fra sentrum og strekker seg langs dalen til Munzur-fjellene. Her er det viktig å observere trærne, bekken og skråningene i dalbunnen, og å identifisere ulike plantearter og dyrearter. Det fjerde og siste stoppet er Munzur-fjellene. Denne teksten omhandler kun den delen av fjellkjeden som ligger i Tunceli. Det høyeste punktet i fylket er Akbaba-toppen, som er 3463 meter over havet. Fjellene er kilden til flere elver, inkludert Munzur, Pülümür og Tahar, som til slutt renner ut i Keban-demningen, som er det første stoppet på ruten. Dermed danner ruten en sirkel. Den største gleden med denne ruten er å observere hvordan høyden øker, været blir mer barskt og vannet endrer retning gjennom dagen. Ruten fullfører sin historiske del ved festningen og museet, og sin naturlige del i parken og fjellene. Praktiske notater: Avstandene mellom stoppene og reisetiden er ikke oppgitt i tall for denne ruten. Sjekk åpningstidene og prisene for museet på muze.gov.tr, og sjekk reglene og tillatelsene for nasjonalparken hos de relevante myndighetene. Undersøk tilstanden til veiene til fjellene og innsjøen før du re Kilder:
- Kulturportalen, Pertek festning, https://www.kulturportali.gov.tr/turkiye/tunceli/gezilecekyer/pertek-kalesi
- Tunceli provinsielle kultur- og turistdirektorat, Pertek, https://tunceli.ktb.gov.tr/TR-57258/pertek.html
- Kulturportalen, Tunceli museum, https://www.kulturportali.gov.tr/turkiye/tunceli/gezilecekyer/tunceli-muzesi
- KVMGM, Tunceli museumsdirektorat, https://kvmgm.ktb.gov.tr/TR-281504/tunceli-muze-mudurlugu.html
- Tunceli provinsielle kultur- og turistdirektorat, Munzur-dalen nasjonalpark, https://tunceli.ktb.gov.tr/TR-57342/munzur-vadisi-milli-parki.html
- Tunceli provinsielle kultur- og turistdirektorat, Geografi, https://tunceli.ktb.gov.tr/TR-57260/cografya.html
- Tunceli provinsielle kultur- og turistdirektorat, Innsjøer, https://tunceli.ktb.gov.tr/TR-57341/goller.html
Rutestopp

Pertek festning.
Ruten starter i Pertek, ved Tunceli-siden av Keban-demningen. Dette stoppestedet er ikke ment for å utforske festningen, men for å se den og få klarhet i besøksforholdene. Kulturportalen skriver at festningen ligger på en ås ved elven Murat, og at den i dag ligger på en øy på grunn av demningen. Derfor bør du ikke anta at du kan gå til festningen. Informasjon om transport til øya og besøksforhold finnes ikke på de offisielle sidene. Kontakt Tunceli Provincial Kultur- og Turismedirektorat før du reiser for å få oppdatert informasjon. Spør om det finnes steder langs kysten hvor du kan se festningen, om det er mulig å komme seg til øya, og om det finnes spesielle ordninger som varierer avhengig av sesongen. Etter å ha fått bekreftelse, reis til Pertek. Direktoratet opplyser at distriktet ligger 52 kilometer fra provinsens sentrum. Siden distriktet er omgitt av Keban-demningen på alle kanter unntatt én, ser Pertek ut som en halvøy. Å forstå dette landskapet er nøkkelen til å forstå festningen, siden dagens øy-utseende er et resultat av dannelsen av innsjøen. Når du står ved kysten, se først på den generelle linjen av vannet, og deretter på silhuetten av åsen. Kilder beskriver festningen som en struktur bestående av to murer. Det står også at det finnes bygningsrester mellom murene, men om du kan se dem fra der du står, avhenger av posisjonen din. Et kikkert eller zoomfunksjonen på telefonen kan være nyttig her. På sørsiden av festningen er det røde, harde murstein og blå fliser mellom steinblokkene. Dette er det første du bør se etter hvis du får muligheten til å se festningen på nært hold. Byggeåret er ikke nøyaktig kjent; kildene sier bare at den ble restaurert i osmansk tid. Hvis du ser et spesifikt år på et skilt eller i en beskrivelse, bør du undersøke kilden. Direktoratet skriver at de fleste historiske monumentene i distriktet bærer preg av Mengüçlü- og osmansk tid. På samme side nevnes også Sağman-festningen; du kan kontakte direktoratet for å finne ut om det er mulig å besøke den. Det finnes også en historie som forklarer navnet på distriktet. Ifølge direktoratet ble en fuglestatue, som symboliserer overflod og fruktbarhet, plassert på festningen, og dette ble kalt Pirtek. Navnet utviklet seg senere til Pertek. Direktoratet fremhever at innsjøens blå og grønne farger spesielt forskjønner distriktet om våren. For fotografering anbefales det å ta bilder i morgen- eller kveldslys, når refleksjonen på vannet er mindre. Ta med vann, hatt og solkrem, da forholdene for skygge og sitteplasser ved kysten kan variere. Siden det også er fergeforbindelse til Elazığ, nevnes dette på distriktets side. Sjekk oppdaterte fergetider og -vilkår hos relevant instans. På vei tilbake, reis til provinsens

Tunceli Museum.
Det andre stoppet er Tunceli-museet, som ligger i byens sentrum. Dette er det stoppet på ruten som er minst avhengig av værforhold. Museet ligger i Moğultay-området, på Ali Demir-gaten. Ifølge offisiell informasjon har det vært åpent for besøkende siden 24. desember 2020. Sjekk åpningstidene og inngangsprisen på museets nettside (muze.gov.tr) og Tunceli-museets side før du drar. Før du går inn, ta en titt på bygningen utenfra. Bygningen har en rektangulær plan og er i tysk arkitekturstil. Nordfasaden har tre etasjer, mens de andre fasadene har to. Bygningen ble grunnlagt i 1935 og fullført i 1937. Den er et registrert byggverk fra den tidlige republikkens periode. Ifølge Kulturportalen var dette den første store bygningen som ble bygget da byens sentrum ble etablert. Bygningen ble opprinnelig brukt som en militærbarakk, deretter omgjort til boliger for offentlige ansatte. I 2015 ble den overført til departementet for å bli omgjort til et museum, og etter en restaurering ble den åpnet som museum. Husk denne historien når du ser på etasjene og gårdsplassen, siden museet er en gjenbruk av en tidligere militærbarakk. Gårdsplassen er 1800 kvadratmeter stor og er designet for arrangementer som konserter, teater og foredrag. Sjekk museets nettside for å se om det er noen arrangementer den dagen. Inne i museet er det seks sale, og utstillingen er bygget opp med informasjonstekster, bilder, dioramas og rekonstruksjoner, fra forhistorisk tid til i dag. Samlingen er delt inn i følgende seksjoner: arkeologi og mynter, etnografi, tradisjonelle metoder for landbruk og flora/fauna, troskultur, steinobjekter og objekter fra den tidlige republikkens periode. Start med arkeologi- og myntseksjonen, da dette gjør det lettere å følge fortellingen fra de eldste periodene. Myntene er små, så gå sakte forbi vitrinene og les etikettene. I etnografiseksjonen kan du se gjenstander fra det lokale dagliglivet, sammen med tekster som forklarer hvordan de ble brukt. Landbruks- og flora/fauna-salen fungerer som en forberedelse til neste stopp. Siden navnet på salongen også omfatter regionens plante- og dyreliv, er det lurt å se etter navnene på artene som vil bli nevnt ved parkstoppet. Troskultursalen er en navngitt seksjon av samlingen; det er nok å lese beskrivelsene av salongen fra museets egne tekster. I steingjenstandssalen bør du se på størrelsen, utførelsen og informasjonen om perioden på etikettene. Seksjonen for den tidlige republikkens periode gir en kontekst som er relevant for bygningens egen historie. Spør om museets regler for fotografering ved inngangen. Etter omvisningen kan du sette deg på gårdsplassen og skrive ned notatene dine. Når du forlater museet, ta et siste bl

Munzur-dalen nasjonalpark.
Den tredje destinasjonen er Munzur-dalen nasjonalpark. Ifølge fylkesadministrasjonen starter parken 8 kilometer fra sentrum av Tunceli og strekker seg langs dalen opp til Munzur-fjellene. Området ble erklært som nasjonalpark i 1971, og omfatter et område på 42 000 hektar. På et så stort område vil du fokusere på dalens forløp, ikke bare ett bestemt punkt. Fylkesadministrasjonen anbefaler at den beste tiden for å besøke parken er fra juni til september, da området har et kontinentalt klima. Utenom disse månedene bør du sjekke veiforhold og værforhold på forhånd. For informasjon om inngangsregler, forskrifter og aktiviteter som krever tillatelse, bør du kontakte de relevante myndighetene. Dalen strekker seg gjennom et landskap som er delt opp av Mercan- og Munzur-elvene. Når du går langs elvebredden, legg merke til kontrasten mellom de nakne skråningene og den grønne stripen i bunnen av dalen. Ifølge kilden er fjellskråningene bratte og helt nakne. På toppene og skråningene dekkes de områdene som ikke er steinete av eikeskoger. I bunnen av dalen og langs elvebreddene finnes en blanding av arter som bøk, alm, lønn, or, plomme, valnøtt, poppel og selje. Bøken, et sjeldent tre, danner skog på begge sider av Munzur-elven, 1,5 kilometer nedenfor kildene i Ovacık. Parkens flora omfatter 1518 plantearter, hvorav 43 er knyttet til Munzur-fjellene, og 227 er endemiske for Tyrkia. Eksempler nevnt av fylkesadministrasjonen inkluderer klokkeblomst, Erzincan-kirsebær, en plante kalt "Bindebirdelik Otu" og "Munzur Düğün Çiçeği". Ikke plukk planter og hold deg til stiene. I dyrelivet er det to fjellgeitarter, "çengel boynuzlu keçi" og "bezuvar", samt fjellrype som er typiske for området. Det er en sjanse for å se disse dyrene, men det er best å observere dem på avstand med kikkert. Se også opp mot himmelen, da kilden nevner ørner, åtselspisende fugler, slanger, rovfugler og den sjeldne fjellørnen. Pattedyr som ulv, rev, bjørn, gaupe og oter lever også i parken. Ikke gå nær dyrene og ikke etterlat mat. I Munzur-elven og Mercan-bekken lever sjeldne laksearter som er typiske for området. Ifølge fylkesadministrasjonen strekker laksebestanden seg over et område på 80 kilometer fra kildene. For å fiske må du ha tillatelse, og det kan være restriksjoner. Camping, piknik, sportsfiske og dagsturer i naturen er tillatt. Parken har også mange naturlige skjønnheter, som fossefall og kløfter som renner nedover dalen. Når du forlater parken, ta med

Munzurfjellene.
Siste stopp: Munzur-fjellene. Sıradağ strekker seg mellom Tunceli og Erzincan, men denne teksten omhandler kun området i Tunceli. Dette er ikke en klatretur, men et sted for å observere fjellene fra dalen og forstå landskapet. Ifølge fylkestyret utgjør Munzur- eller Mercan-fjellene, som er en forlengelse av Taurusfjellene, den nordvestlige, nordlige og nordøstlige delen av fylket. 70% av fylkets landområde er fjell, 25% er platå, og 5% er sletteland. Det høyeste punktet i fylket er Akbaba-toppen, som ligger 3463 meter over havet, og befinner seg i østlige del av Munzur-fjellene. De høyere delene av fjellene danner en naturlig grense i nord og nordvest. Du vil merke at høyden øker fra sør til nord når du reiser fra innsiden ved Pertek til dette punktet. Vær oppmerksom på at fjellene fungerer som en samler for vann. Karasu- og Murat-elvene samler vannet i fylket. Munzur-elven, som renner innenfor fylkets grenser, samt Pülümür-bekken og Tahar-bekken, renner også ut i Keban-demningsjøen i sør. Dermed er denne siste destinasjonen, sammen med den første destinasjonen som er innsjøen, to endepunkter i den samme vannhistorien. Rett blikket mot de høyere delene og les det barske utseendet på fjellsidene. Ifølge fylkestyret har regionen et kontinentalt klima, så besøk anbefales mellom juni og september. Været i fjellene kan endre seg raskt, så sjekk værmeldingen før du drar. Det finnes innsjøer i fjellene. Innsjøsiden beskriver at det finnes små isbre- og kraterinnsjøer i Munzur-fjellene og i de tilhørende fjellene Mercan, Avcı og Karasakal, dannet ved at isbrebassenger og sammenbruddssoner fylles med vann. Viktige steder for turisme er Karagöl, Koçgölü, Şer Gölü, Dilincik Gölü, Çimli Gölü, Mercan Gölleri og Katır Gölleri. Parkens side nevner at kraterinnsjøene ligger i høyder mellom 2000 og 3000 meter. Informasjon om hvordan man kommer seg til disse innsjøene, inkludert gangtid og vanskelighetsgrad, finnes ikke i kildene. Denne ruten inneholder ingen beskrivelse av klatreturer. Hvis du ønsker å besøke innsjøene, bør du kontakte fylkestyret og lokale myndigheter. For fotografering, se på fjellrekken fra bunnen av dalen og velg tidspunkter med sidelys. På kartet indikerer punktet som er merket for fjellene midten av fjellkjeden, og ikke en inngang eller et toppunkt. Ta hensyn til at det blir mørkt tidlig på kvelden, og planlegg returen på forhånd. Ruten slutter her.
Kilde: Tunceli Fyl
Kommentarer
Laster...
