Fra Hamamönü til Ulucanlar: Bolighus, museer og et fengsel.

Like ved Ulus-plassen, ved begynnelsen av Atatürk-boulevarden, ligger en fem etasjer høy, neoklassisk bygning. Den er et verk av den østerrikske arkitekten Clemens Holzmeister og ble bygget i 1933-34 som hovedkontor for Eiendom- og Forsørgelsesbanken. Etter at banken ble slått sammen med en annen bank i 1946, ble bygningen overtatt av postvesenet (PTT), restaurert og åpnet i oktober 2013 som Tyrkias første og eneste frimerkemuseum.

Museet har totalt 6500 kvadratmeter fordelt på fem etasjer, og inneholder 4404 originale frimerker og rundt 1500 frimerker fra forskjellige land rundt om i verden. I øverste etasje vises frimerker fra 189 land som er medlemmer av Verdenspostunionen.

Gå gjennom etasjene fra bunnen og opp. I de nederste etasjene finner du gjenstander som forteller om postens og kommunikasjonens historie, samt hvordan frimerker ble trykket og brukt. Deretter kommer osmanske frimerker og frimerker fra republikkens tid. De tematiske seksjonene er organisert under overskrifter som kulturarv, Atatürk, transportmidler, sport, natur og turisme. Hvis du besøker museet med barn, vil interaktive skjermer og et kinorom gjøre opplevelsen enklere. Ved utgangen finner du en seksjon hvor du kan kjøpe suvenirfrimerker, samt en kafé.

Selv om du ikke er spesielt interessert i frimerker, bør du besøke bygningen. Den er et av Clemens Holzmeisters verk i Ankara, og interiøret bærer fortsatt preg av en banks hovedkontors seriøsitet. Legg merke til proporsjonene på trappene og hallene, og du vil forstå hvordan hovedstaden uttrykte sin institusjonelle karakter på 1930-tallet. Sjekk åpningstider og inngangsregler på den offisielle nettsiden, da museet kan være stengt i helgene. Etter besøket kan du gå langs Anafartalar Caddesi og fortsette til den gamle bydelen. Hamamönü ligger i sørøst for Ulus og er innenfor gangavstand.

Kilde: Wikipedia, PTT Frimerkemuseum; Wikipedia, Stamp Museum; Kulturportalen.

Gå inn i nabolaget fra Talatpaşa-boulevarden, og finn først Kunstgaten; adressen er Hacettepe Mahallesi, Tanış Sokak. De tjue to Ankara-husene, som Altındağ kommune har restaurert, har vært dedikert til kunstnere siden 2010: øvre etasjer er atelierer, mens de nedre etasjene er gallerier. Her produseres og selges malerier, ebru (marokansk papirkunst), kalligrafi, keramikk, glasskunst, keramikk, lær, filt, sølv og smykker. Du kan gå inn i et åpent atelier og se kunstneren i arbeid, men spør om lov før du tar bilder.

Gå deretter til Kabakçı Konağı. Dette huset, som er restaurert av kommunen, er vertskap for "Hamamönü-samtaler" om kveldene; hver kveld er det et nytt tema og gjest, fra litteratur til musikk, historie og tradisjonell kunst. Følg med på kommunens kunngjøringer for å se programmet; du kan se bygningen utenfra og fra gårdsplassen i løpet av dagen. Kamil Paşa og Beynamlızade-husene er også en del av denne transformasjonen.

Det er fint å besøke dette nabolaget med kunnskap om dets historie. I 1997 ble det tatt en beslutning av bevaringsrådet, i 1999 ble det utarbeidet planer, og i 2006 startet oppgraderingen av gatene som startet med İnci og Dutlu. Av de omtrent tre hundre bygningene er åtte fredet monumenter, og tjue to er tradisjonelle hus; resten er i stor grad rekonstruert med Ankara-stein, tre og murstein. I 2007 ble den gamle basaren revet, og det åpnet et nytt torg. Noen forskere kritiserer dette som "nostalgisk produksjon", mens besøkende beskriver det som et sted med historie. Opplev det selv: se hvilken fasade som er gammel, og hvilken som er ny, og la deg fortelle om steinens farge og treets slitasje.

Fra her er det bare noen få minutter til Museet for immateriell kulturarv, mens Taceddin-dergahn (et sufi-tempel) ligger i Hacettepe-enden av nabolaget.

Kilder: Altındağ kommune, Hamamönü Kunstgaten; Tyrkisk turistleksikon; Wikipedia; Ankara fylkeskommune; DergiPark (Tekin 2025; Poyraz og Gündoğan 2014).

Det tradisjonelle Ankara-huset i Öz Sokak, som vender ut mot Talatpaşa Bulvarı, er Tyrkias første museum for immateriell kulturarv. I 2013 ble Gazi Universitetets senter for forskning og anvendelse innen tyrkisk folkekunnskap etablert; finansieringen kom fra Ankara Utviklingsbyrås støtteprogram for 2011, og Altındağ kommune sørget for bruksretten til huset. Her finner du ikke utstillingsvinduer, men rom: et verksted for ebru-kunst (marmorering) og te-trykk, et hjørne for skyggeteater og dukketater, et rom hvor "fortelleren" forteller eventyr, et bryggerom hvor bryllupstradisjoner og vuggesanger presenteres, et "samtalerom" hvor fortelleren sitter, og et spillrom hvor man kan spille mangala og "beş taş". Karagöz (skyggeteater), meddah (forteller), orta oyunu (teater) og landsbyforestillinger er også en del av programmet; Ankara-eventyr, folkesanger og dikt vandrer mellom rommene.

Museets mest besøkte grupper er barneskoler; du kan støte på guidede klasser om morgenen i løpet av uken. Dette er ikke negativt, siden museet allerede lever gjennom fortellinger, og barnas spørsmål er de beste veilederne. Den beste tiden for voksne er om ettermiddagen. Lær å spille mangala her, se på ebru-bassenget, hør teksten til en vuggesang; alt dette tar kort tid, men det er en fin pause etter å ha vandret i gatene i Hamamönü.

Ring museet for å få informasjon om åpningstider; inngangsreglene kan variere. Museet er lite, og førti-fem minutter er nok. Når du forlater museet, følg Talatpaşa Bulvarı og ta av til Taçlı Sokak; der finner du Taceddin Sultan-moskeen og dens tilhørende område.

Kilde: Kulturportalen; Ankara Utviklingsbyrå; Wikipedia.

Ved siden av Hacettepe-campusen, i Taçlı Sokak, finner du en moské, et mausoleum, en gravplass og et toetasjes trehus: Taceddin Dergah. Den ble grunnlagt på midten av 1600-tallet av Celveti-sjeiken Taceddinzade Mustafa Efendi, som antas å ha vært en tilhenger av den hellige Mahmud Hüdayi. De første bygningene var laget av leire og tre. Etter at de ble ødelagt, bevilget sultan II. Abdülhamid over seksti tusen lire fra statskassen, og moskeen, minareten og mausoleet ble gjenoppbygd mellom 1892 og 1901. Inskripsjonen dateres til 1319 (1901). Moskeen, med vegger av hugget stein og rektangulær plan, og mausoleet, laget av rød andesitt, er fortsatt åpne for tilbedelse. Bygningskomplekset ble restaurert i 1988 og 2008.

Den virkelige historien ligger i "selamlık"-området. Mehmet Akif Ersoy, som var representant for Burdur, bodde i "selamlık"-området som var reservert for ham ved dergahen, fra mai 1920 til mai 1921. Han skrev den sjette boken av "Safahat" og nasjonalsangen i disse rommene. Huset ble omgjort til et museum i 1949 ved en beslutning fra byrådet, men det ble forsømt i lang tid. Det ble restaurert i 1982 og åpnet for publikum i 1984. Rommene er enkle, med få gjenstander; det viktigste er selve rommet.

Noen få skritt unna dergahen, i Sarıkadı Sokak 47, ligger Mehmet Akif Ersoy Litteraturmuseum og Bibliotek. Det ble åpnet 12. mars 1911, i anledning 90-årsjubileet for nasjonalsangens vedtakelse, og er Tyrkias første litteraturmuseum og bibliotek. I bygningen, som har to etasjer og ser ut som et gammelt hus i Ankara, vises rundt syv tusen bøker, nesten hundre periodiske publikasjoner, dikterens lommeklokke, briller, rosenkrans og hundrevis av andre gjenstander. I øverste etasje finner du Ankara City Library og et møterom med takmalerier fra Ankara. Det er åpent hyller, og du kan sitte og lese. Det er stengt på mandager; sjekk nettsiden for åpningstider i helgene.

Gå inn i moskeen utenom bønnetider, ta av deg skoene, og bruk klær som dekker skuldre og knær. Mausoleet og gravplassen er en del av moskeen og krever ikke et separat besøk.

Kilder: TDV Islamic Encyclopedia, artikkelen om Taceddin Dergah; Wikipedia; Kulturportalen; ahtem.kutuphane.gov.tr.

Bygningen med murvegger i Ulucanlar Caddesi 63 ble åpnet som fengsel i 1925 og fungerte som Ankaras sentrale fengsel i åtti år. I 2006 ble den stengt da innsatte ble flyttet til et nytt fengsel i Sincan. I 2009 ble den overført til Altındağ kommune, og i juni 2011 ble den åpnet som et museum og kulturcenter, et minnesmerke for åtti års historie. Den har siden da mottatt over en million besøkende.

Omvisningen sentrerer seg rundt cellene. Celle nummer ni og ti er kjent som "Hilton" blant innsatte. Celle nummer fire og isolatcellene er rekonstruert med 22 voksfigurer. I celle nummer fem og seks finner du biografier om journalister, forfattere, poeter og politikere som har vært innsatt her, samt personlige gjenstander fra deres familier og fotografier tatt i fengselet. Du kan også besøke badet, biblioteket og konferansesalen. Galgen på gårdsplassen er det mest gripende stedet i museet: her ble nitten personer henrettet. Vær stille i dette området, ta hensyn til andre når du tar bilder, og vær oppmerksom på at det ikke er egnet for små barn.

Museet presenterer fakta, det diskuterer ikke noe. Det viser størrelsen på cellene, køyesengene, veggtegningene og brevene. Det forteller om hvordan folk levde her, ikke hvem som hadde rett. Opplev det på den måten. Når du går ut på gårdsplassen, ta et øyeblikk og observer: rett utenfor fengselsmuren fortsetter kvelstrafikken og det lokale livet. Denne kontrasten er halve poenget med museet.

Sjekk kommunens nettside for åpningsdager og -tider. Etter besøket kan du gå nedover Ulucanlar Caddesi til Cebeci. Ankarys togstasjoner "Kurtuluş" og "Dikimevi" ligger i den retningen. Hvis du blir sliten, kan du gå tilbake samme vei til Hamamönü og ta bussen fra Talatpaşa Bulvarı.

Kilde: Altındağ kommune; Kulturportalen; Wikipedia, Ulucanlar Prison Museum.