Fra Gülhane til Cağaloğlu: Bøker, villaer og gater.

Fra Sirkeci, følg kystveien, ta av til Kennedy Caddesi og vend ansiktet mot Sarayburnu. Rett overfor Topkapı-palassets sjømur, på høyre side av veien, ligger Sepetçiler Kasrı. Slottet brukes i dag som hovedkontor for Yeşilay, så du kan bare se det utenfra; ikke prøv å åpne dørene, fasaden forteller historien. Likevel er dette det mest passende startpunktet for ruten, siden det er den eneste delen som er bevart fra palassets kystliv. Slottet ble bygget i 1643 av sultan Ibrahim, i perioden til arkitekten Kasım Ağa, på toppen av de bysantinske murene som vender mot Golden Horn. I det 17. århundre fantes det flere paviljonger langs murene som omga palassets hage, men dette er det eneste som er bevart. Navnet kommer fra håndverkerne som jobbet i området; ifølge legenden bidro de med penger til byggingen. En annen teori knytter navnet til de høye paviljongene i Edirne-palasset. Begge historiene finnes i kildene. Se på det på avstand, og deretter gå nærmere: buene og hvelvingene i første etasje bærer andre etasje, så slottet er egentlig bygget over en brygge som er innebygd i muren. I bryggen lå sultanens båter; det antas at sultanen brukte dette stedet for å se på marineparader, og at folk fra haremet kunne se seremoniene fra vinduene i andre etasje. De buede åpningene i første etasje tilhørte denne bryggen. Planen for andre etasje er kubisk, med et sentralt rom med kuppel, og tre utspring som stikker ut. Det er også et rektangulært rom ved inngangen. Legg merke til vinduene: i første etasje er det rektangulære marmorrammer, mens det i andre etasje er spissbuede buer; denne forskjellen er tydelig selv på avstand. Ifølge informasjon publisert av Yeşilay, er den røde marmoren fra Darıca og Rusçuk, flisene fra İznik, og jernarbeidet fra Samakov og Thessaloniki. Det beste bildet av bygningen tas om morgenen, når solen kommer fra øst; i bakgrunnen ser du taket på Sirkeci stasjon, og foran ser du båtene som går inn i Golden Horn. Fra vinduene i slottet kan du se Galata-broen, Galata-tårnet og Karaköy; du kan også se denne utsikten fra fortauet. Ifølge kildene ble bygningen restaurert igjen i 1739, under Mahmud I. De neste to århundrene var ikke snille mot den. I de første årene av republikken ble den brukt som apoteklager for medisinsk fakultet, og den ble restaurert på 1960-tallet og i 1980. I 1998 ble den restaurert igjen av Eminönü Hizmet Vakfı. Fra 1980-tallet til 2011 ble den brukt som internasjonalt pressekontor, restaurant og prosjektkontor for European Capital of Culture; siden juni 2011 har Yeşilay hold På enden av Sarayburnu møtes Marmarahavet, Bosporosstredet og Det gyldne horn ved samme punkt; ta noen minutter og observer hvorfor dette området ble valgt som plassering for palasset i århundrer. Ifølge Kulturportalen er Atatürk-monumentet fra 1926, som ligger på enden av neset, Tyrkias første Atatürk-monument. Herfra er det bare noen få skritt til inngangen til Gülhane-parken mot sjøsiden; neste stopp starter fra den inngangen. Kilder: TDV Islam-leksikonet, Sepetçiler Kasrı; Yeşilay; Kulturportalen.

Vi går inn i Gülhane-parken denne gangen ikke gjennom hovedporten, men gjennom inngangen ved sjøsiden i Sarayburnu. Denne inngangen åpner parken fra bunnen og opp, i motsetning til hva de fleste besøkende ser. Umiddelbart etter inngangen står en enkelt marmorsøyle, omgitt av trær. Den kalles "Goternes søyle" og er lett å overse fordi den står langs veien. Søylen dateres til romertiden, sannsynligvis det tredje eller fjerde århundre, og er hugget ut av en enkelt blokk marmor fra Prokonnesos, det som i dag er Marmara-øya. Hodet er i korintisk stil, dekorert med akantusblader, og inskripsjonen på sokkelen feirer en seier over goterne. Wikipedia beskriver monumentet som den eldste strukturen som har overlevd fra romertiden uten endringer, men det er fortsatt debatt om hvilken keiser seieren som feires tilhører. Stå et par minutter ved foten av søylen og prøv å finne inskripsjonen; bokstavene er slitte, men kan skimtes i morgensolen. Derfra går du oppover, langs veien mot hovedporten, og går under trærne som utgjør parkens kjerne. Ifølge den engelske Wikipedia er noen av disse trærne fra 1800-tallet. Parken dekker et område på omtrent 9,7 hektar. I osmansk tid var dette en del av de ytre hagene til Topkapi-palasset og var stengt for publikum. I den ytre hagen, som vendte mot Marmarahavet, var det en plass hvor det ble spilt polo, og over denne lå Gülhane-palasset. Abdülmecid overvar uttalelsen av Gülhane-dekretet, som markerte starten på Tanzimat-reformene, fra dette palasset den 3. november 1839. Palasset ble revet i 1865 av Abdülaziz, og i dag kan du ikke se noen spor av det, men parkens navn kommer fra dette "gülhane", som betyr "rosehus" på tyrkisk, og refererer til palassets rosehage. Hagen ble åpnet for publikum i 1912, under guvernør Cemil Paşa, og ble en park. I 1926 ble det reist det første Atatürk-monumentet i Tyrkia like ved. Ifølge guvernørens nettside introduserte Atatürk de nye bokstavene for publikum for første gang i denne parken den 24. november 1928. Mens du går oppover bakken, ser du en lang, lav bygningsrekke på høyre side, langs parkens vestlige kant. Disse er palassets staller, og siden 2008 huser de Museet for islamsk vitenskap og teknologi. På samme side ligger Professor Dr. Fuat Sezgin-biblioteket for vitenskapshistorie, som åpnet i 2017. Vi går ikke inn i noen av disse på denne ruten, men det er verdt å huske at bygningene opprinnelig ble bygget som staller når du går forbi. Området rundt dammen i parken er det mest skyggefulle stedet å sitte. Ifølge den engelske Wikipedia lever Før du forlater porten, snu deg og se nedover mot Sarayburnu. Herfra får du best forståelse for parkens helling og hvordan palasset er plassert i forhold til byen. Neste stopp er noen skritt unna, inne i paviljongen i samme hjørne. Kilde: TDV Islam-leksikon, Gülhane-palasset; Istanbul guvernement; Wikipedia, Goternes søyle.

Du kan komme til Alay Köşkü fra parken via en bred rampe like ved hovedporten. Gå ikke ut av porten, inngangen til kjøpeslottet ligger på park-siden, ikke mot muren. Ved slutten av rampen kommer du først inn i et stort rom, deretter til en veranda og til slutt til den runde salongen, som er kjøpeslottets viktigste rom. I dag er dette Ahmet Hamdi Tanpınar litteraturmuseum og bibliotek, som ble åpnet av Kultur- og turistministeriet 12. november 2011. Inngangen er åpen, som til et offentlig bibliotek, men det forventes stillhet. Den opprinnelige versjonen av kjøpeslottet var en trebygning fra slutten av det sekstende århundre; den nåværende marmorbygningen ble bygget på nytt i 1819, i perioden til II. Mahmud, ifølge datoen som er oppgitt av ministeriet. Forskere som har analysert teksten i den historiske inskripsjonen, skriver at byggingen fant sted mellom 1810 og 1819, og at stilen minner om Krikor Amira Balyan fra Balyan-familien. Bygningen er plassert på toppen av et hjørnetårn i muren som Fatih lot bygge for å skille palasset fra byen, og har en fasade i empirestil, dekket med marmor, som vender ut mot Alemdar Caddesi. Den runde salongen har syv buede vinduer; hver har en ramme i svart marmor, og over hver ramme er det sitater fra et dikt skrevet av Keçecizade İzzet Molla for kjøpeslottet. Stå foran vinduene og se utover gaten: rett overfor ser du porten til Bab-ı Ali, og under deg går trikkeskinnene. Sultanene så fra disse vinduene handelskaravaner, militære parader og byens prosesjoner; som TDV skriver, var kjøpeslottet den eneste delen av palasset som hadde direkte kontakt med byen. Ministeriets nettside siterer Evliya Çelebi: IV. Murad så en handelskaravane bestående av førti hvite kameler passere forbi fra dette kjøpeslottet før han dro på kampanje til Bagdad. Etter Tanzimat-perioden ble prosesjonsruten flyttet til Dolmabahçe, og kjøpeslottet mistet sin funksjon; i 1855 ble det et telegrafkontor, i 1926 ble det overført til Foreningen for vakre kunster ved Atatürks ordre, og i 1938 ble det knyttet til Topkapı-palasset. I de påfølgende årene var Eminönü Folkets Hus og det gamle antikvitetsrådet også lokalisert her; før biblioteket ble etablert, ble Topkapı-palassets samling av folkekunst utstilt her. I dag er det over hundre gjenstander og dokumenter tilhørende trettitre forfattere som er utstilt i salongene; personlige eiendeler tilhørende Tanpınar og Yahya Kemal Beyatlı er i sentrum av disse utstillingene. Gå gjennom utstillingen ved å følge rekkene av vinduer, og gå deretter til leses Biblioteket har en egen seksjon med ressurser om forfatteren som bærer bibliotekets navn, inkludert hans liv, publikasjoner, personlige tekster og artikler fra tidsskriftet Varlık. Hvis du har en bok av Tanpınar med deg, er dette det beste stedet å lese den. Vennligst unngå å forstyrre andre lesere når du tar bilder, og bruk ikke blitz i utstillingene. Biblioteket er stengt på søndager; sjekk den offisielle nettsiden for åpningstidene før du besøker. Under dette stoppet på en time, bruk tyve minutter på utstillingen, resten av tiden på å lese og se ut av vinduet. Når du forlater stedet, gå ned rampen tilbake til parken, gå ut gjennom hovedinngangen og ta til venstre, i retning Sultanahmet. Etter noen få skritt finner du den smale gaten Soğukçeşme Sokağı på venstre side, som følger bymuren, og neste stopp er der. Kilder: Kultur- og turistdepartementet, Alay Köşkü; TDV Islam-leksikonet, Alay Köşkü; Fatih distriktets administrasjon; Istanbul fylkeskommune.

Når du går ut av hovedporten til Gülhane, ikke kryss Alemdar Caddesi, men sving til venstre. Gaten som ligger like forbi porten, til venstre, er Soğukçeşme Sokağı, en brosteinsbelagt gate som følger muren og strekker seg bakover mot Hagia Sophia. Marmorforskingen som gir gaten sitt navn, ligger i enden nærmest Gülhane, så du starter turen der. Ifølge Wikipedia ble fontenen bygget i perioden til Selim III, rundt år 1800. Selve gaten er eldre: den ble formet på 1700-tallet, og skjøtet fra 1784 viser at det allerede var hus her. Mens du går oppover bakken, vil du langs venstre side se murveggen som Fatih lot bygge, samt tolv trehus i to eller tre etasjer med balkonger og rekkverk, som støtter seg mot muren. Husene var osmanske boliger med fire til ti rom, datert til 1800- og 1900-tallet, men de var i dårlig forfatning på begynnelsen av 1980-tallet. Çelik Gülersoy, president for Türkiye Turing og Otomobil Kurumu, fikk gaten fullstendig restaurert og stengt for trafikk i 1985 og 1986. Det du ser i dag er resultatet av det prosjektet. Ifølge den engelske Wikipedia-artikkelen ble restaureringen utført med betong i stedet for tre, og fasadene ble kledd med tre. Nettsiden til Istanbul Library bekrefter også at den største bygningen ble bygget på nytt i betong og kledd med tre på utsiden. Legg merke til at proporsjonene på balkongene, vindusrekkverkene og fargene er basert på bilder av den gamle gaten, men materialene er nye. Mange av husene brukes som overnattingssteder; du kan ikke gå inn, da gaten er ment for å bli beundret fra utsiden. Se på fasadene, ikke skiltene; hvert hus har et litt annet antall etasjer og en annen balkongarrangement, og det er denne variasjonen som gir gaten sin rytme. I den nedre delen av gaten, ved foten av muren, ligger en bysantinsk cisterne. Ifølge Wikipedia er den omtrent 16 meter bred, 11 meter lang og 12 meter høy, og den har seks marmorsøyler inni. Cisternen ble restaurert mellom 1985 og 1987 og overført til en virksomhet. Hvis døren er åpen, kan du se søylene fra døråpningen. Det største huset i gaten er en treetasjes bygning på 775 kvadratmeter, som huser Istanbul Library, hvor Çelik Gülersoy donerte de Istanbul-bøkene han hadde samlet i førti år. Biblioteket ble åpnet 24. januar 1990. Biblioteket samler kun bøker om Istanbul: romersk, bysantinsk og ottomansk historie, reiseberetninger, graveringer og fotoalbum, organisert under tretten kategorier. Det visuelle arkivet inneholder omtrent 24 000 dokumenter. Ifølge den engelske Wikipedia Øverst i gaten, til høyre, ligger den bakre veggen til Hagia Sofia. Lenger frem åpner det seg en plass hvor Topkapı-palassets "Bab-ı Hümayun"-port og fontenen til Ahmed III ligger. Bruk omtrent halvparten av de førtie minuttene på å gå oppover bakken, og resten på å besøke biblioteket og cisternen. Det er ingen benker i gaten, så vent til du kommer til plassen øverst for å hvile. Derfra kan du gå forbi Hagia Sofia og til Sultanahmet-plassen, og deretter gå vestover langs Divanyolu Caddesi, og følg trivelinjen. Basın Müzesi, som er endestasjonen, ligger omtrent ti minutters gange unna, på høyre side av gaten, før du kommer til Çemberlitaş.
Kilde: Wikipedia, Soğukçeşme Sokağı; Çelik Gülersoy Foundation Istanbul Library; Wikipedia, Soğukçeşme Sokağı.

Mens du går langs Divanyolu, før du kommer til Çemberlitaş, finner du på høyre side en fire etasjer høy, neoklassisk bygning i stein. Dette er Tyrkias journalistforenings pressemuseum. Bygningen ble bygget i 1865 av utdanningsminister Safvet Paşa, og de første brukerne var utdanningsministeriet og Istanbul Darülfünun, som var det osmanske rikets utdanningsdepartement og universitet. Ifølge Wikipedia ble Tyrkias andre kunstutstilling åpnet her 1. juli 1875, og verk av Şeker Ahmet Paşa var også inkludert i utstillingen. I perioden under Abdülhamid II ble bygningen overført til et sensurorgan, og det er en ironisk skjebne at dette stedet i dag er et pressemuseum. I 1908 ble bygningen overført til Istanbul kommune, og frem til 1983 var ulike avdelinger av kommunen lokalisert her. I 1983 ble det inngått en avtale mellom kommunen og journalistforeningen om å gjøre bygningen om til et museum. Etter en restaurering som varte fra 1984 til 1988, ble museet åpnet 9. mai 1988. Wikipedia beskriver museet som det første i Tyrkia og det fjerde i verden. Først bør du se på fasaden: arrangementet av vinduene, etasjeskillene og steinverket gjenspeiler forståelsen av offentlige bygninger i Istanbul på 1800-tallet. Hvis museet er stengt, ender besøket her, og du kan bare se bygningen utenfra. Foreningen opplyser at den er åpen på hverdager om ettermiddagen, og at inngangen er gratis. Sjekk foreningens nettside for oppdatert informasjon før du drar. Hvis det er åpent, venter fire gallerier på deg inne. Turen starter med et galleri om presshistorie. Den første delen av dette galleriet er en fullskala modell av trykkeriet som ble grunnlagt av İbrahim Müteferrika i 1729. Dette er det eneste stedet hvor du kan se det første trinnet i den osmanske pressen i 3D. I samme etasje finner du også avisen Vekayi-i Mısriye fra 1828, samt dokumenter fra perioden under den andre konstitusjonelle æraen og fra de første årene av republikken. Maskiner for typesetting og trykking er den mest tidkrevende delen av museet: her finner du en steinpresse fra 1870, en typesettmaskin fra 1892, en offsetmaskin fra Leipzig, en klichéverksted og maskiner som ble brukt av Anadolu Ajansı. Skrivemaskiner, telexmaskiner og telefotoapparater viser trinn for trinn hvordan nyhetene kom til avisen. Ikke gå forbi forklaringene ved siden av maskinene. I seksjonen for gjenstander finner du personlige eiendeler fra journalister som Abdi İpekçi, Sedat Simavi, Burhan Felek og İlhan Selçuk, samt skrivebordet til Ahmet Mithat Efendi, som er blant de donerte gjenstandene. I portrettgalleriet henger oljemalerier og tegninger av over Etter å ha forlatt museet, finner du litt lenger fremme, vestover, midt i gaten, Çemberlitaş, også kjent som Konstantin-søylen. Det er en god idé å avslutte turen der, ved foten av et av byens eldste monumenter. For å komme tilbake, finner du T1-trikken ved Çemberlitaş-stasjonen, rett ved siden av søylen. Du kommer til Sirkeci eller Kabataş på noen få stopp. Kilde: Türkiye Gazeteciler Cemiyeti (Tyrkisk Journalistforening), Pressemuseet; Kulturportalen; Wikipedia, Pressemuseet til Tyrkisk Journalistforening.