Fra Güdül til Beypazarı: Kirmir-dalen.

Etter 90 km fra Ankara, via Ayaş, kommer du til en liten by som ligger nord for Kirmir. Güdül har en historie som strekker seg tilbake til 3000 f.Kr. Hulene i Kirmir-dalen vitner om tilstedeværelse fra hittittene, mens den nåværende byen antas å være grunnlagt av Seljuk-emiren Güdül Bey etter 1071. I 2016 ble byen nominert, og ble til slutt Tyrkias 18. "Cittaslow"-by (en by som prioriterer en rolig livsstil) og den første "Cittaslow"-byen i Ankara. Du kan se bevisene for denne tittelen i markedet; håndverk som leblebi (en type ristet kikerte) og knivproduksjon er fortsatt utbredt, og de gamle husene i Güdül, som ligger i et urbant kulturminneområde, finnes også rundt markedet.

Parkér bilen i sentrum og ta en times spasertur for å utforske markedet og gatene med de gamle husene. Dette er et flott sted for frokost og for å proviantere for resten av reisen, da butikkene blir færre lenger bort. Lokale retter som "kapama", "tirit" og "höşmerim" er verdt å prøve; du kan også vurdere å spise middag her når du kommer tilbake. I juni arrangeres Kirsebelfestivalen, og i juli arrangeres "Kapama"-festivalen; i løpet av disse helgene kan byen være travel, så det er lurt å komme tidlig.

Byen ligger i en høyde på 720 meter, og klimaet er kontinentalt; vintrene er kalde, og somrene er varme og tørre. I tillegg til Kirmir renner to andre elver, Suvari og İlhan, gjennom byen. Ifølge Kaymakamlıkens (distriktsguvernørens) side om Kirmir, kan du observere fuglearter som angut, sakarca og balıkçıl i deltaområdet som elven danner. Fra her er det 33 km til Beypazarı og 32 km til Ayaş. Når du forlater byen, vil du se at veien svinger nordover mot İnönü-hulene og Yeşilöz; de neste to stoppene på reisen ligger langs denne veien.

Kilde: Ankara İl Kültür ve Turizm Müdürlüğü (Ankaras kultur- og turistdirektorat); Cittaslow Türkiye; Güdül Belediyesi (Güdül kommune); Güdül Kaymakamlığı (Güdül distriktsguvernør).

På veien fra Güdül mot Yeşilöz, like nord for byen, tar du av mot området kalt İnönü, ved bredden av Kirmir. På motsatt side av elven stiger en vulkanisk fjellvegg, og innsiden av denne veggen er utskåret. Det er etablert flere rom, med trapper hugget inn i fjellet mellom dem, og korsmerker ved inngangene. Ifølge kilder var dette et bosetningsområde for en landsby i bysantinsk tid, og det antas at det store utskjæringen i midten var et sted for religiøs tilbedelse. Noen kilder hevder at grottene også ble brukt i hitittisk tid, og ifølge Güdül kommune har det vært kontinuerlig bebyggelse i området helt tilbake til rundt 2000 f.Kr. Elven har over tid erodert bunnen av fjellveggen, noe som har ført til at de nederste nivåene er eksponert, mens trappene til de øvre nivåene ser ut til å henge i luften. Kultur- og turistministeriet anser også disse grottene som en del av Ankaras historiske grotter, og påpeker likhetene med grottene i Ürgüp og Göreme.

Området er et arkeologisk og naturvernsted av første grad. Ifølge kommunens guide finnes det også endemiske planter og arter som er inkludert i IUCNs rødliste i området. En del av området, på 3,82 hektar, ble i 2020 erklært som et "beskyttet område" ved presidentens beslutning. Fjellet er lett å bearbeide på grunn av den myke steinen, men det er også skjørt; ikke berør veggene, og ikke grav. Trappene som fører til de øvre nivåene er bratte og slitte, og det er ingen rekkverk. Familier med barn bør nøye seg med de nederste nivåene; hvis du skal opp, må du sørge for at skoene dine har godt grep.

Det er et piknikområde ved elvebredden. I helgene fylles det opp med folk fra Ankara, mens det er stille om morgenen i ukedagene. En time er nok; den virkelige naturopplevelsen venter på neste stopp, 23 km lenger oppe på veien.

Kilder: Güdül kommune, Güdül kommune, Kultur- og turistministeriet, Kulturinventar.

Fra İnönü kjører du gjennom landsbyene Yeşilöz og Sorgun, og stiger oppover. Demningen ligger 23 km fra sentrum av Güdül. Veien klatrer oppover fjellsidene i Bolu-fjellene, og steppeområdene gir plass til skog av svartfuru. Sorgun naturpark dekker omtrent 54 hektar; den er omgitt av vann i nord og øst, skog av svartfuru i sør, og store engområder i vest. Parken drives av Ankara kommune, og ved inngangen finner du et kontrollpunkt, toaletter og en restaurant. Tillatte aktiviteter inkluderer piknik, camping med telt eller campingvogn, opphold i bungalower, naturopplevelser, fotturer og løping, samt observasjon av planter og fugler.

Dette er det lengste oppholdet på dagen; sett av minst to timer. Det er mulig å gå rundt demningen; stiene i skogen fører opp til fjellengene. Tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen er det bra for fugletitting, mens midt på dagen er det fint å søke skygge under furutrærne. I sommerhalvåret og i skoleferiene er det mye folk i helgene; hvis du ønsker ro og stillhet, bør du komme i ukedagene. Ifølge regionkontoret er parken åpen hele året, men den er mest besøkt mellom juni og september; om vinteren må du ta hensyn til det kalde klimaet og snøen.

Det finnes en annen vei dit: fra kilometer 60 på veien mellom Ankara og Istanbul, ta av i retning Güdül, og kjør gjennom landsbyene Çeltikçi, Kurumcu, Hüyük og Kınık. Siden vi kommer fra Güdül, vil du på vei tilbake kjøre samme vei og fortsette til Beypazarı. For de som ønsker å campe med telt eller campingvogn, er dette en tillatt aktivitet. De som kommer for en dagstur, kan dra på vei tilbake klokken 14:00 og rekke Beypazarı før det blir mørkt.

Kilde: Landbruks- og skogbruksministeriet, regionkontor 9; Güdül kommune.

Fra Güdül til Beypazarı er det 33 km. Før du kommer inn i byen, ta av mot Karaşar; 3 km nord for sentrum, i området Rüstempaşa, går veien inn i İnözü-dalen. Elven İnözü har herjet seg gjennom et steinete område og skapt en smal og dyp kløft; begge sidene av dalen, som er omtrent 700 meter høy, er bratte fjellvegger. Se på vestsiden; du vil se hull stablet oppå hverandre, som om det var en fleretasjes bygning. Ifølge Beypazarı distriktskontor er dette grotter som ble hugget ut som boliger i gamle tider; noen av hullene nederst antas å være gravmonumenter og seremonisted fra den tidlige bysantinske periode. De fleste åpningene er høyt oppe, så det er vanskelig og unødvendig å klatre; det er nok å se fra bunnen av dalen. Klippegravene og utskjæringene er et arkeologisk område, mens vingårdene og hagene i bunnen av dalen er et naturreservat.

Dalen er et viktig område for fugleliv i Beypazarı. Over 50 arter har blitt registrert som hekkende; store fugler som svart stork og åtselgribb finnes på fjellveggene, mens klippegribb og duer holder til lenger nede. Våren og tidlig sommer er den beste tiden for observasjon; ta med kikkert. Det finnes pikniksteder mellom frukthagene, poppellundene og vingårdene; familier kommer ofte hit i helgene.

Gå en time langs bunnen av dalen og gå tilbake; veien fører opp til landsbyer, men du trenger ikke å gå så langt. Det tar fem minutter å kjøre tilbake til sentrum fra Karaşar-veien; parkér bilen nær markedet, og gå derfra for å utforske området.

Kilde: Beypazarı distriktskontor; Beypazarı kommune; Wikipedia.

Ruten avsluttes i Beypazarıs historiske basar. Byen, som i antikken het Lagania, fikk navnet Anastasiopolis etter et besøk av den bysantinske keiseren Anastasios; i seljuktiden var den et viktig handelssenter langs handelsruten mellom Istanbul og Bagdad. Ifølge kommunen finnes det rundt 3500 osmanske hus, mange av dem rundt 200 år gamle og med to eller tre etasjer, rundt i basaren. Den historiske bystrukturen ble i 2020 inkludert i UNESCOs foreløpige liste over verdensarvsteder. Alaaddin-gaten, İmaret-plassen og butikkene som selger håndverk, utgjør kjernen i basaren; sølvsmiding og kobberarbeid, kjent som "telkari", praktiseres fortsatt.

Etter å ha vandret i dalen en dag, er det nok med en time og et halvt for middag og en kort omvisning her. Gatene i basaren er smale og beregnet for fotgjengere, så la bilen stå igjen. Hvis du ønsker å se innsiden av husene, finnes det bygninger som kommunen har omgjort til museer; sjekk kommunens nettside for å finne åpningstidene. Dørene, vinduene og balkongene på husene er plassert i et kryssmønster for å unngå å blokkere lyset fra naboens hus; legg merke til dette når du går i gaten, for det er dette som er det virkelige kjennetegnet på basaren. Hvis du ønsker å se husene fra oven, kan du gå til Hıdırlık-toppen, som kommunen har omgjort til et utsiktspunkt, som ligger 15 minutters gange fra basaren; det er det høyeste punktet i distriktet, og det er best å besøke det like før solnedgang.

Vår reiseartikkel, som beskriver Beypazarı, husene, sølvet og baklavaen i detalj, finnes også i publikasjonen; vi gjentar ikke det her. På denne ruten er basaren den siste etappen av dagen, mellom de to byene i Kirmir. Returen til Ankara er 98 km; ikke ta veien via Güdül, veien via Ayaş er kortere.

Kilde: Beypazarı kommune; Wikipedia.