Fra fabrikk til kulturarena: Istanbuls industrielle arv.

Hasanpaşa Gassanlegg ble åpnet i 1892 for å forsyne den asiatiske siden av Istanbul med gass. Ifølge museet selv var det den andre gassanlegget på den asiatiske siden, og det siste i Istanbul. Gassen, produsert fra kull, ble brukt til belysning og oppvarming i området som strakte seg fra Kadıköy og Üsküdar til grensen av Beykoz. Det står i arkivene at kull ble fraktet via Kurbağalıdere og kommet til anlegget via et jernbanesystem, og at under første verdenskrig ble gass produsert fra olivenkjerner da det var mangel på kull. Etter 101 års drift ble anlegget stengt i 1993 og ble i en periode brukt som bussgarasje, skraphaug og kulllager. I 1994 ble det vurdert å rive de gjenværende bygningene, men lokalbefolkningen og frivillige protesterte, og området ble erklært som et verneområde.

Restaureringen ble gjennomført under veiledning av arkitekturhistorikeren Afife Batur, og arbeidet, som startet i 2014, ble fullført. Anlegget ble åpnet som "Müze Gazhane" (Museum Gazhane) 9. juli 2021. I dag drives anlegget av İBB Kültür A.Ş. og huser et klimamuseum, et museum for tegneserier og humor, et vitenskapssenter for barn, Afife Batur-biblioteket, en bokhandel for Istanbul-bøker og to scener for byteatre. Start turen din på Gazhane Meydan, som ligger mellom murbygningene, og utforsk fasadene og de høye vinduene i de gamle produksjonsbygningene. Klimamuseet er den mest meningsfulle utstillingen på denne ruten, da det forteller om klimaendringer i et anlegg som tidligere var drevet av kull. Museene er stengt på mandager, og enkelte avdelinger kan være midlertidig stengt for vedlikehold eller forberedelse av nye utstillinger, så sjekk den offisielle nettsiden for oppdatert informasjon.

Kilde: Müze Gazhane sin offisielle nettside; Wikipedia.

Kruttverket i Istanbul ble i lang tid produsert inne i bymurene. Etter at kruttverket i Şehremini eksploderte i september 1698, ble det besluttet å bygge et nytt verk utenfor byen, i området som ble kalt İskender Çelebi-hagen, der dagens Ataköy ligger. Kruttverket, kalt "Baruthane-i Amire", begynte produksjonen i 1701 etter to års byggearbeid. Anlegget ble gjentatte ganger reparert i løpet av 1700-tallet på grunn av ulykker og branner; etter en brannfare i 1791 ble det fullstendig ombygd i murstein. Opprinnelig drevet av dyrekraft, ble kruttverket modernisert med maskiner fra England på 1800-tallet, og i 1896 begynte det å produsere røykfritt krutt. Under første verdenskrig ble det lagt til et destillerianlegg for å produsere sprit, som var nødvendig for å rense det røykfrie kruttet.

Etter republikkens etablering ble anlegget, som først tilhørte Militære Fabrikker, overført til Maskin- og Kjemisk Industriinstituttet i 1955. Området, som var stort, ble på slutten av 1950-tallet omgjort til boligområde. Hovedbygningen ble i 1993 omgjort til Yunus Emre Kulturcenter av Bakırköy kommune. Lagerbygningene ved kysten, vakttårnet, fontenen og Baruthane-tårnet, som ble bygget som et utsiktspunkt og rekreasjonsområde i perioden til Selim III, ble restaurert etter at Istanbul kommune overtok eiendommen i 2018, og ble åpnet som et offentlig område med bibliotek, museum og utsiktsterrasse den 9. januar 2024. Legg merke til de massive murbygningene som fungerte som lager; soliditeten i arkitekturen reflekterer behovet for sikker kruttlagring. Se utover havet fra tårnet, og ta deretter en titt på den aktuelle utstillingen i det omtrent 250 kvadratmeter store museumsområdet. Området er stengt på mandager.

Kilde: İBB Biblioteker og Museer, Baruthane Museum; Wikipedia.

Langbygningen ved sørsiden av Golden Horn, rett foran trikketraseen T5 sin holdeplass i Cibali, ble ifølge arkivregistrene bygget i 1884 for Reji İdaresi (det osmanske tobakksmonopolet) av arkitekten Alexandre Vallaury. Inntektene fra tobakken ble overført til et utenlandsk selskap som en del av det osmanske rikets utenlandske gjeld, og fabrikken fungerte under denne administrasjonen frem til den ble nasjonalisert i 1925. Her ble det produsert ikke bare sigaretter, men også sigarer, tobakk til pipen og snus. Ifølge en forskningsrapport publisert av Kadir Has Universitet, ga fabrikken arbeid til over 2000 mennesker; kvinnelige arbeidere utførte pakkingen, mens mennene var ansvarlige for blanding av tobakken. Fabrikken fungerte som en liten by, med sin egen sikkerhetsavdeling, helsetjeneste, barnehage, brannvesen og kantine.

Produksjonen fortsatte gjennom monopolperioden, men stoppet i 1994 på grunn av at maskinene ble utdaterte. Bygningen ble leid ut til Kadir Has Stiftelsen i 1997, og etter en omfattende restaurering ble den omgjort til et universitet i 2002. Restaureringen ble anerkjent med Europa Nostra-prisen i 2003. Sett av tid til å besøke Rezan Has-museet inne i bygningen: Her kan du se en bysantinsk cistern med 48 buer, 15 føtter og 20 søyler, datert til slutten av det 11. århundre, samt rester fra osmansk tid. Fabrikken brukte denne cisternen som et tobakklager, og under andre verdenskrig som et lager for forsyninger. Museets utstilling "Arbeidets Sted" forteller om arbeidernes hverdag gjennom dokumenter og gjenstander fra fabrikken. Når du forlater museet, ta et siste blikk på hele fasaden av bygningen fra kysten. Museet er betalt, og har åpent hver dag i uken.

Kilde: Rezan Has Museum; Panorama KHAS; Fatih kommune.

Historien til Feshane begynner med fesken. På begynnelsen av 1800-tallet var fesken en del av både militær og sivil bekledning. Sultan II. Mahmud etablerte en fabrikk i Kadirga for å produsere fesker lokalt, i stedet for å importere dyre fesker fra Tunisia, Egypt og Europa. Etter hvert som behovet for plass og vann økte, ble fabrikken flyttet til Eyüp, ved Defterdar-kysten. Kilder oppgir forskjellige årstall for etableringen og flyttingen, mellom slutten av 1920-tallet og 1930-tallet. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia førte dampmaskiner importert fra England og Belgia til en betydelig reduksjon i kostnadene for produksjon av fesker. I 1842 ble det installert vevstoler, og fabrikken fikk internasjonal anerkjennelse ved World's Fair i Chicago i 1893. Under en stor brann i 1866 ble alle bygningene bortsett fra dampmaskinen ødelagt. Fabrikken ble gjenoppbygd i 1868.

I 1925 ble det forbudt å bruke fesker, og produksjonen ble omstilt til tekstiler. Fra 1937 ble den drevet under navnet Feshane Defterdar Tekstilfabrikk, under administrasjon av Sümerbank. På midten av 1980-tallet, da kystlinjen ved Golden Horn ble omregulert, ble bygget overført til kommunen. Den store vevsalen ble bevart, mens de andre delene ble revet i 1986. Salen, som i mange år ble brukt som en utstillingsplass, ble åpnet igjen 22. juni 2023 under navnet Artİstanbul Feshane, etter en restaurering utført av Istanbul kommune (IBB). Når du går inn, bør du først legge merke til størrelsen på salen; den enorme bredden gir det beste inntrykket av et produksjonsområde med vevstoler. I tillegg til utstillingene, ligger også Naile Akıncı-biblioteket her. På motsatt side, i Sütlüce, ligger Golden Horn Kongressenter. Bygningene som opprinnelig var et slakteri, åpnet i 1923, ble revet i 1998, og arbeidet med å bygge kongressenteret begynte. Det ble altså valgt å bygge nytt i stedet for å bevare den gamle bygningen. Mandager er det stengt.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; IBB Biblioteker og Museer; Wikipedia.

Kraftverket Silahtarağa, som ligger ytterst i Haliç, var det første kraftverket i Det osmanske riket som forsynte byen med strøm gjennom et sentralt distribusjonsnett, og det ble satt i drift i 1914. Det brukte kull som ble fraktet fra Zonguldak via sjøveien, og hentet kjølevann fra Haliç. Kraftverket forbrente mer enn 1000 tonn kull per dag, og over 480 ingeniører, teknikere og leger var ansatt her. Opprinnelig forsynte kraftverket palasser, offentlige bygninger og trikkelinjer, men området det dekket utvidet seg gradvis til å omfatte områder fra Bakırköy til Sarıyer. Frem til 1952 var det den eneste strømkilden for Istanbul; ifølge informasjon fra Energimuseet, kom hele 92% av strømforbruket i byen fra dette kraftverket i 1968. Kraftverket ble stengt i 1983 og ble i en kort periode brukt som lager for et elektrisitetselskap.

I perioden 2004-2007 gjennomførte Istanbul Bilgi Universitetet et ombyggingsprosjekt, og campusen ble åpnet 8. september 2007 under navnet "santralistanbul". Her kan du besøke Energimuseet, som er etablert i de gamle maskinrommene. Museet, som markedsføres som Tyrkias første museum for industriell arkeologi, viser turbiner og generatorer fra produsenter som AEG, Siemens og Brown Boveri. Tenk på størrelsen på maskinene i forhold til størrelsen på dette rommet, som en gang forsynte hele byen med lys. Ute kan du se moderne bygninger som er reist på fundamentene til to gamle kjeler, og som gjenspeiler de opprinnelige dimensjonene. Måten det gamle og det nye står side om side på, er en helt annen tilnærming enn det man ser ved starten av ruten, ved Gazhane. Her ender ruten: Du kan ta T5-linjen fra Silahtarağa Mahallesi-stasjonen tilbake til Eminönü.

Kilde: Energimuseet (Istanbul Bilgi Universitetet); Anadolu Ajansı; Wikipedia.