Fra Dikmen-dalen til Kurtuluş-parken: Çankayas grønne korridor.

Fra dalen kommer du inn fra sør, fra Dikmen, og følger bekken nordover, i retning Ayrancı. Resten av ruten fortsetter derfra. Området var frem til 1989 dekket av ulovlige boliger langs elveleiet. Dikmen-dalens byutviklings- og forbedringsprosjekt, som ble vedtatt det året, regnes som det første omvandlingsprosjektet for et område med ulovlige boliger i Tyrkia. Den første fasen ble fullført midt på 1990-tallet, den andre i 2002, den tredje i 2009, og den siste fasen pågår fortsatt. Det mest betydningsfulle aspektet av designet for de som går der, er at det gamle elveleiet ikke er fylt igjen, men er blitt et sentralt element i landskapet: dammer og fossefall følger den naturlige vannstrømmen, og regnvannet møter jorden.

Området, som er omtrent 70 hektar stort, har en 3 kilometer lang tursti, to høye broer som krysser dalen, en utsiktsterrasse og en klatrevegg. Ifølge Wikipedia finnes det over 120 000 trær og nesten 50 forskjellige plantearter der. Mange kommer om våren for å se kirsebærblomstene. Om høsten forvandler løvverket, og om vinteren snøen, landskapet. Siden bunnen av dalen er senket, samles varmen fra solen om sommeren her om ettermiddagen. Gå tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen, og ta med vann.

Den raskeste måten å forstå omfanget av prosjektet er å gå opp på en av broene og se hele dalen. Boligblokkene på begge sider av dalen er også en del av prosjektet: boliger bygget for de tidligere beboerne står ved siden av blokker som selges til høyere inntektsgrupper. Inngangen er gratis, og parken er opplyst om natten. Når du forlater området fra nord, starter en stigning oppover mot Çankaya-ryggen via Ayrancı.

Kilde: Wikipedia (TR og EN); Yeni Ankara; ANFA.

Fra Ayrancı går stien oppover, og når man kommer til toppen, starter Botanisk Park på en ås mellom Çankaya Caddesi og Cinnah Caddesi. Parken ble etablert i 1970 og dekker 65 000 kvadratmeter. Ifølge Wikipedia utgjør omtrent halvparten av området grøntområder, en fjerdedel er skog, og i sentrum ligger en dam på 1330 kvadratmeter. Resten, omtrent 15 000 kvadratmeter, er hardt underlag, som veier og plasser. Dammen, lekeplassen og drivhuset er de viktigste elementene i parken. Selv om navnet antyder en botanisk hage, beskriver Wikipedia stedet som en bypark. Kom og se skogen og drivhuset, selv om du ikke forventer en vitenskapelig samling med etiketter.

På denne ruten fungerer Botanisk Park som et stoppested og et perspektiv. Etter den brede, nye og flate bunnen av Dikmen-dalen, er dette området skrått, med gamle trær og smalere. Det er en forskjell på tjue år mellom dem; denne parken, som ble åpnet i 1970, viser hvor annerledes dalprosjektet, som startet i 1989, ble planlagt. Denne åsen under Çankaya-palasset er resultatet av Jansens beslutning om å utvide byen sørover, mot Çankaya, og i dag er den dekket av trær.

For de som kommer oppover bakken, er benkene ved dammen et godt sted å hvile; det er mye skygge fra trærne midt på dagen. Overgangen til Seğmenler-parken er kort: Seğmenler, som ligger på samme skråning, nås ved å gå nedover fra Çankaya Caddesi. Det er mer avslappende å tenke på de to parkene som en enkelt grønn stripe, i stedet for å besøke dem separat.

Kilde: Wikipedia (Ankara Botanisk Park).

Seğmenler-parken ligger på en 67 000 kvadratmeter stor skråning mellom Atatürk-boulevarden og Iran-gaten, like under Çankaya-palasset. Parken ble designet av Selami Sözer og var resultatet av en konkurranse som Ankara kommune arrangerte for å markere Atatürk's 100-årsdag. Konkurransen ble utlyst i 1981, og parken ble offisielt åpnet to år senere, den 10. oktober 1983. En bekk, Kavaklıdere, renner gjennom parken. Det som er viktig å merke seg for denne ruten er at dette er andre gang man ser en bekkedal omgjort til en park, etter Botanik-parken. Jansen ønsket å bevare dalene og gjøre dem til grøntområder, og dette er en mindre versjon av det.

Parken har dammer, en lekeplass og et amfiteater. Ifølge Wikipedia har amfiteateret tidligere blitt brukt til TRT-programmer og popkonserter. Underveis kan du se to skulpturer. Burhan Alkar's "Seğmenler"-minnesmerke viser seğmener (ankarakarer) til hest med flagg, og parkens navn kommer fra dette symbolsk bildet fra Ankaras folkekultur. İlhan Koman's bronse skulptur, som ble plassert i 1992, ble stjålet i 2016, og en ny ble plassert på samme sted i 2018. Plasseringen av skulpturene er ikke tydelig merket i parken, så det kan være vanskelig å finne dem når man kommer fra inngangen nederst.

Siden det er en skråning, er det enklere å gå inn gjennom den øvre inngangen og gå nedover: De som kommer fra Botanik-parken kommer allerede nedover. Når man kommer ned til Atatürk-boulevarden, fortsetter ruten nordover, gjennom Kuğulu-parken og Kavaklıdere, til Kızılay. Denne delen er flat og med fortau; det er lite skygge, så ta med en hatt hvis du går her midt på dagen.

Kilde: Wikipedia (Seğmenler Parkı).

Fra Kızılay kan du gå nordover langs Atatürk Bulvarı og komme til Sıhhiye-plassen. T-banestasjonen M1 ligger under bulváren, rett ved siden av parken. Abdi İpekçi-parken ble åpnet i 1981; tidligere het den Yenişehir Parkı, og den ble omdøpt til minne om journalisten Abdi İpekçi. Ifølge ulike kilder er parkens areal mellom 33 000 og 37 000 kvadratmeter. Parken har store gressområder, en dekorativ dam, en te-hage og et lekeområde for barn, og er et av de største grøntområdene i sentrum. Parken ble renovert i 2023, og den drives av ANFA, som er et selskap underlagt kommunen. Det finnes offentlige toaletter i parken.

Et symbol for parken er skulpturen "Eller" laget av Metin Yurdanur i 1979: to hender som strekker seg mot himmelen. Ifølge Wikipedia var skulpturen en del av et prosjekt som kommunen startet på slutten av 1970-tallet for å plassere skulpturer i offentlige rom. Kunstneren sier at han ønsket å skildre hender som arbeider, skaper og produserer. I 2022 restaurerte han selv skulpturen etter 43 år. Det beste tidspunktet for å se skulpturen er om morgenen, når lyset er best for å se den fra undersiden av dammen.

Denne parken er det punktet på ruten som kommer nærmest Jansens idé om en "grønn korridor". I en plan fra 1932, som Burat refererer til, var det en gangsti som skulle koble Havuzbaşı (dagens Kızılay) til İncesu-bekken og Fidanlık; Sıhhiye ligger i den retningen. Denne grønne korridoren ble aldri realisert, men når du går fra Kızılay til denne parken og videre til Kurtuluş, følger du den samme linjen. I løpet av ukedagene fylles parken med folk som jobber i nærheten; hvis du ønsker ro og stillhet, bør du besøke parken om morgenen.

Kilder: Wikipedia (Abdi İpekçi Parkı; Eller-skulpturen); ANFA; Hürriyet; DergiPark (Burat).

Du kommer til parken ved å gå fra Sıhhiye i retning Kolej, eller ved å ta Ankaray fra Kızılay og gå av ved Kurtuluş-stasjonen. Dette området er et viktig historisk sted. Området ble ekspropriert i 1931 og etablert som et planteskole for å fremme beplantning i byen; en av de fire parkene som ble inkludert i Jansens plan fra 1932, var nettopp dette området, som fikk navnet "Plantegården". Parken du besøker i dag er altså realiseringen av Jansens idé om en planteskole og en dal i Incesu. Plantegården ble omgjort til en park mellom 1961 og 1963, og fikk offisielt parkstatus i 1980. Ifølge Haber Ankara ble området erklært som et område av høy naturverdi i 1994.

Parken er 86 000 kvadratmeter stor, og består ifølge ANFA-dokumentasjonen av 49 000 kvadratmeter gress, 10 000 kvadratmeter med piknikområder og 2 000 kvadratmeter med vann. Wikipedia fremhever trærne: her finner du pynetrær, som er sjeldne i Ankara. I 1981 ble Tyrkias første kunstige isbane, Atatürk Ice Skating and Sports Facilities, åpnet i parken, drevet av et privat selskap. Denne banen markerte starten på ski- og skøytesport i Ankara. For informasjon om dagens åpningstider, se kommunens nettside. I parken finner du også den gule jenta-statuen, plassert her av Selim Turan i 1993.

Mens du går rundt, vil du legge merke til arrangementet som minner om plantegårdens historie: grupper av gamle trær plantet i rader. Om morgenen er det løpere, om ettermiddagen er det folk som har piknik; bryllupskontoret gjør parken livlig i helgene. Fra her kan du gå oppoverbakken til 50. Yıl Parkı i Cebeci.

Kilder: Vikipedi (Kurtuluş Parkı); Haber Ankara; ANFA; DergiPark (Burat).

Ruten ender ved 50. Yıl Parken, som ligger på en høyde over Ankara Universitetets Cebeci-campus. Ifølge Wikipedia ble parken åpnet i 1970 og fikk navnet sitt i forbindelse med republikkens 50-årsjubileum. Den ble renovert og åpnet på nytt i 2009. Kommunen og ANFA oppgir et areal mellom 130 000 og 135 000 kvadratmeter. Parkens største kjennetegn er høyden: det finnes ingen andre kommunale parker i byen som gir like bred utsikt over et så stort område. I 2013 introduserte storbykommunen stedet som "hovedstadens utsiktspunkt". Det ble installert teleskoper på fire utsiktspunkter, og det ble etablert en tekafé på det høyeste punktet.

På toppen finner du to dammer, bekker, et fossefall i tre nivåer, et utendørs teater, lekeplasser, en skøytebane og sportsbaner. Det som gjør parken lett gjenkjennelig fra avstand, er flaggstangen: kildene oppgir en høyde mellom 110 og 120 meter, mens Wikipedia hevder at den er Europas høyeste. Fra bunnen av flaggstangen kan du se mot Kale, Anıtkabir og Çankaya-åsene, altså de bakkene du starter dagen din i.

Tilbring kvelden her: utsiktspunktene som vender mot vest fanger det rette lyset, og kveldsbelysningen tennes før parken stenger. For de som kommer til fots fra Kurtuluş, er stigningen bratt, men kort. De som ikke ønsker å gå opp til toppen, kan komme nærmere fra Dikimevi, som er den siste stasjonen på Ankaray-linjen. Åpningstidene for fasilitetene varierer; kontakt kommunen for informasjon om skøytebanen og tekaféen. På vei tilbake kan du ta Ankaray fra Dikimevi til Kızılay.

Kilde: Wikipedia (50. Yıl Parkı); Nyhetsartikkel fra Ankara Storbykommune; ANFA.