Fra Büyükçekmece til Silivri, langs den vestlige kysten av Marmarahavet.

Start ved søens sørlige ende, nærmest havet; dette er et område som kan nås til fots fra Büyükçekmece sentrum, og det er punktet hvor innsjøen møter Marmarahavet. Se først på vannet og legg merke til formen: Ifølge Wikipedia er dette en fjordlignende innsjø. Den nedre dalen av Karasu, som kommer ned fra Çatalca-området, har dannet en bred bukt under stigende sjøvann. Buktens åpning ble senere lukket av grus, sand og leire. Vannet foran deg var derfor en gang selve havet. En historisk bro krysser det smale passet som forbinder innsjøen med havet; siden broen var et stoppested på den tidligere ruten, kan du foreløpig nøye deg med å se den på avstand. Se også på opprinnelsen til navnet: Wikipedia skriver at navnet på innsjøen kommer fra de store båtene, kalt "çekmece", som ble brukt til å frakte folk over til den andre siden før broen ble bygget. Distriktets historiebok bekrefter også at overfarten mellom de to breddene ble foretatt med båter før broen. Nå, vend blikket mot innsjøens "havfot". Her skiller en jordfyllingsdemme, bygget av DSİ mellom 1983 og 1988, innsjøen fra havet. Ifølge ISKIs side om vannressurser ble demningen satt i drift i 1989 og forsyner Istanbul med omtrent hundre millioner kubikmeter vann hvert år. Den samme siden oppgir at nedbørsområdet er 620 kvadratkilometer, og at vannet renses ved Büyükçekmece drikkevannsanlegg før det distribueres til byen. Det betyr at vannet du ser på denne morgenen er en del av vannet som når mange hjem på den europeiske siden av Istanbul. Se også på det smale beltet mellom demningen og havet; Wikipedia beskriver dette området som en lett saltvannsinnsjø med vannlommer og sumpområder. Rundt sumpområdene er det mest aktivitet tidlig om morgenen, så ta med kikkerten hvis du har en. Ifølge den engelske Wikipedia har BirdLife International erklært området rundt innsjøen som et viktig fugleområde siden 1989. Samme kilde oppgir at innsjøen har et areal på omtrent 28 kvadratkilometer, en lengde på syv kilometer og en bredde på to kilometer. Miljødepartementets register over våtmarker bemerker at det tidligere var 30 fiskearter i innsjøen, men at det nå bare er 15 arter igjen, hvorav fire er fremmede. Det samme registeret påpeker også at området rundt innsjøen er under sterkt press fra industri og bebyggelse. Det står også i registeret at sumpområdene bare har begynt å dannes igjen fordi innsjøen er blitt dypere. Rundt innsjøen etableres en naturpark som en del av Istanbul kommunes arbeid for å beskytte drikkevannskilder; ifølge Wikipedia ble de to første etappene åpnet 14. mars 2024. Prosjektet inkluderer tur- og sykkelstier samt observasjonspunkter for fugler; sjekk med den ansvarlige organisasjonen for å få oppdat

Nærm deg Kervansaray fra nordsiden, siden det er der den eneste inngangen er, og den er formet som en rundbue. Se først på den lange fasaden utenfra: I TDV Islamic Encyclopedia beskrives bygningen som et rektangulært karavanserai, 41 meter langt og 18,5 meter bredt. Imidlertid oppgir nettsiden til distriktsadministrasjonen en lengde på 48 meter. Siden kildene er uenige om målene, bør du heller fokusere på å få en følelse av hvor lang bygningen er ved å gå rundt den. Se nøye på veggene: Mellom radene av steinblokker er det satt inn murstein. Se på taket: Bygningen er dekket av et saltak med to skrå sider. Navnet "Kurşunlu Han" kommer fra at taket en gang var dekket med blyplater; ifølge TDV er det i dag dekket med tradisjonelle takstein. Svaret på spørsmålet om hvem som bygde det, er gitt med forsiktighet i kildene. Nettsiden til distriktsadministrasjonen oppgir at det ble bygget i 1566 av sultan Süleyman gjennom arkitekten Mimar Sinan. TDV påpeker at den nøyaktige datoen er ukjent, men at navnet på bygningen forekommer i Sinans verkliste, og at det mest sannsynlig ble bygget av Sinan i løpet av Süleymans regjeringstid. I følge samme artikkel ble en bro bygget i de siste årene av Süleymans regjeringstid, og en fontene ble bygget ved broen; karavanseraen antas å tilhøre samme periode. Gå nå til sørsiden, siden bygningen kun slipper inn lys fra denne siden. Legg merke til de åtte ventilasjonsåpningene i den nederste delen, og se deretter på de åtte vinduene over; vinduene er vekselvis runde og spissbuede. På den trekantede frontveggen finner du et spissbuet vindu i midten, med runde vinduer på hver side. Sidefasadene er blinde, det vil si at de ikke har noen vinduer. Fra restene kan man se at det er et rom på hver side av inngangen; ifølge TDV er det venstre rommet nesten fullstendig ødelagt, mens det høyre er i god stand. I artikkelen står det at disse rommene kan ha vært vertshusets rom eller "paşa odaları" reservert for militære ledere. Hvis døren er åpen, gå inn og se på støttekonstruksjonen i midten; de opprinnelig tre støttene er nå erstattet med betongpilarer. På hver av de to sideveggene er det elleve ovner, med tolv nisjer for skap mellom dem. De høye benkene som løper langs veggene var der reisende la sine madrasser. Fordi bygningen ligger langs hovedveien som forbinder Istanbul med Vesten, har mange reisende som kom til hovedstaden fra land sett den. Evliya Çelebi var blant dem som overnattet her under en reise til Bosnia i mars 1659. Ifølge Wikipedia ble karavanseraen brukt som militært depot under andre verdenskrig, senere som lager for høy, og i

Museet ligger i Mimarsinan-området, på Çarşı Sokak. Når du krysser broen og går inn i den smale handlegate, vil du kjenne det igjen på grunn av fasaden. Ta en titt på bygningen før du går inn, for selve bygningen er også en del av historien. Ifølge museets offisielle nettside er bygningen en gammel steingård som har vært vitne til utbytteperioden. Den samme siden forteller at Büyükçekmece før befolkningsutbyttet i 1923 var et sted hvor greske og tyrkiske befolkninger bodde sammen, og at tyrkere ble bosatt i stedet for de som forlot området. Ifølge Wikipedia ble bygningen restaurert av kommunen, og museet åpnet i juli 2011. Den offisielle nettsiden oppgir at bygningen er 210 kvadratmeter og består av to separate seksjoner. Ifølge den engelske Wikipedia-siden er første etasje dedikert til kostymer fra hele verden, mens øverste etasje viser tyrkiske kostymer. Start besøket ditt i første etasje. Å vite hvor kostymene kommer fra vil endre perspektivet ditt. Kostymene og tilbehøret er gaver til kommunen fra utenlandske folkegrupper som deltar i den internasjonale kultur- og kunstfestivalen som arrangeres i Büyükçekmece hver sommer. Den engelske Wikipedia-siden oppgir at festivalen har blitt arrangert siden 2000, og at den har vært medlem av International Council of Folk Festivals and Folk Arts (CIOFF) siden 2003. Ifølge en nyhetskilde har festivalen vunnet prisen for "beste festival" fra dette rådet fire ganger. Gå rundt og les landnavnene på utstillingene; ifølge den engelske Wikipedia-siden inneholder samlingen kostymer fra 44 land. Den samme kilden nevner blant annet Spania, Usbekistan, Malaysia, Thailand, Mexico, Polen, Venezuela, Etiopia, Argentina, Georgia og Indonesia. Se nøye på fargene og mønstrene i stoffene; den offisielle nettsiden understreker at denne fargen og mangfoldet er kjernen i utstillingen. Ikke gå glipp av bildekolleksjonen med tradisjonelle kostymebilder som følger med kostymene; der kan du se hvordan kostymene ble brukt. Ifølge Wikipedia er det eldste plagget i utstillingen en brudekjole som er over 100 år gammel. Den samme kilden oppgir at samlingen inneholder over 2000 plagg, og at deler av samlingen byttes ut med jevne mellomrom, så du kan se andre kostymer ved neste besøk. Når du går opp til øverste etasje, kommer du til tradisjonelle folkeklær fra Anatolia. Her kan du sammenligne forskjellige stiler fra forskjellige regioner, noe som er den beste måten å knytte kontakt med de globale kostymene i første etasje. Den offisielle nettsiden oppgir at museet har utstillinger om bryllupstradisjoner, folkemøter og gamle tradisjoner, og at det arrangeres workshops for barn og foredrag for voksne hver måned. Hvis du kommer med barn, bør du sjekke programmet for workshops på forhånd. Kilde: Den offisielle nettsiden til World Costume Museum; Wikipedia, World Costume Museum; Milliyet, Büyükçekmece Kostymmuseum.

IETT-linje 300 tar deg til sentrum av Silivri. Kalepark ligger i den østlige delen av byen, med utsikt over havet, på et område hvor det tidligere lå en festning. Ifølge kommunens historiske beskrivelse ble Silivri grunnlagt på en bratt ås som overvåket bukten, og denne åsen ble senere omgitt av murer. Samme tekst beskriver byen som liggende på en klippe som stiger opp til 56 meter, med murer på tre sider og en utilgjengelig klippevegg mot havet. Wikipedia oppgir at parken ligger på en 47 meter høy klippe; de to målingene kan stamme fra forskjellige steder. Før du går inn i parken, ta en titt på muren ved siden av inngangen, da du får best oversikt over festningen her. Ifølge Wikipedia kan festningens historie spores tilbake til det 3. århundre, men de fleste av ruinene som står igjen, stammer fra det 9. og 12. århundre. Kommunens beskrivelse forteller at den bysantinske keiseren Arkadius fikk bygget festningen for å hedre sin kone Evdoksia, og at byen ble omdøpt til Evdoksiyapolis. Den engelske Wikipedia-artikkelen bekrefter at den antikke byen en periode bar dette navnet. Den tyrkiske Wikipedia-artikkelen oppgir at keiser Michael III fikk bygget en festning på åsen på 800-tallet, og ruinene står der fortsatt i dag. Siden kildene beskriver forskjellige perioder, er det sannsynlig at murene har blitt fornyet flere ganger. Ifølge kommunen ble Silivri-murene også restaurert i 1509, under Bayezid II. Silivri kommune åpnet parken 30. august 2020 etter en omfattende oppussing. Gå inn i det friluftsmuseet som ligger inne i parken. Her vises omtrent 150 steinobjekter fra romersk, bysantinsk og osmansk tid, funnet i Silivri og omegn. Ifølge en nyhetskilde ble gjenstandene plassert her i regi av Istanbul Arkeologiske Museer. Se på formen på sarkofagene og dekorasjonene på kantene, og les deretter beskrivelsene ved siden av hvert objekt. Ved å sammenligne deler av søyler og kapiteler, kan du få et inntrykk av hvordan byen ble gjenoppbygd i forskjellige århundrer. En besøkende som ble intervjuet i samme nyhetsartikkel, fortalte at gjenstandene tidligere sto spredt rundt i parken, men at de nå er en del av en organisert utstilling med beskrivelser. Deretter kan du gå langs stien som går langs kanten av klippen. Ifølge nyhetskilden finnes det også et utsiktstårn, et amfiteater, turstier og et rekreasjonsområde i parken. Herfra kan du se utover Marmarahavet og bukten i vest. Kommunens tekst forteller at denne innskjæringen tidligere var egnet som havn, men at den senere ble fylt med rusk drevet inn av vinden. Det står også i samme tekst at havnen mistet sin funksjon med fremveksten av jern

Danamandıra Naturpark ligger i landlige omgivelser nord for Silivri, like sør for landsbyen Danamandıra. Så snart du forlater kysten og går inn i skogen mellom åkrene, føler du at andre halvdel av dagen har begynt. Det er vanskelig å komme hit med offentlig transport, så planlegg transport til siste stoppested. Ifølge Wikipedia koster det å parkere ved inngangen til parken; sjekk med driftsorganisasjonen for oppdatert informasjon. Å vite parkens status gir meningen til besøket ditt. Ifølge Wikipedia ble dette skogområdet, som inneholder innsjøer, registrert som et verneområde i 2006 for å beskytte naturen. Landbruks- og skogdepartementets liste over naturparker viser at området ble erklært som naturpark 16. desember 2015, og at parken er underlagt det regionale kontoret for distrikt 1. Ifølge Wikipedia var dette et rekreasjonsområde med tre innsjøer omgitt av siv, og det var da det ble erklært som naturpark. Parken har en interessant forvaltningsordning: kommunen i det nærliggende distriktet Esenyurt leide området i 49 år i 2016 for å gi et rekreasjonsområde for innbyggerne i et tett befolket distrikt. Åpningen fant sted i midten av mai samme år, ifølge samme kilde. Driftsorganisasjonens nettside beskriver at parken har tur- og sykkelstier med utsikt over innsjøene, samt piknikområder. Etter inngangen, gå mot den første innsjøen og følg kystlinjen omgitt av siv. Gå sakte langs vannkanten; sivet er et gjemmested for fugler, og hvis du er stille, vil du se mer aktivitet. Bruk mesteparten av de to timene på turstiene, og ta pauser i de skyggefulle områdene i skogen mens du går fra innsjø til innsjø. Legg merke til forskjellen mellom havet du så i Büyükçekmece om morgenen og de små innsjøene i denne skogen: den ene er en stor lagune som er blitt omgjort til et drikkevannreservoar, mens de andre er rolige dammer midt i skogen. Denne sammenligningen viser hvor forskjellige landskap kysten og det indre av Trakya kan ha på samme dag. Driftsorganisasjonens nettside understreker at parken bevarer sin naturlige karakter og er organisert med et fokus på bevaring av det naturlige miljøet. Derfor bør du ikke gå utenfor turstiene og ikke plukk blomster eller planter. Den samme siden presiserer at camping er forbudt i parken; besøk parken kun for en dag og forlat den før det blir mørkt. Hvis du skal ha piknik, bruk kun de angitte områdene og følg reglene for bruk av ild. Ta med deg alt avfall, da kysten av innsjøene lett kan bli forurenset. Sjekk åpningstidene på driftsorganisasjonens nettside før du drar, da de kan variere avhengig av sesong. Om våren og høsten er fargene i skogen mest levende, mens det kan være mange besøkende i parken på ettermiddagene om