Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
En spasertur langs Yeşilırmak-elven i Amasya.
Kulturell4 Stopp

En spasertur langs Yeşilırmak-elven i Amasya.

34
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Denne ruten kombinerer begge sider av Yeşilırmak-dalen i en enkelt tur på omtrent en halv dag. Amasya ligger ved en dyp dal dannet av Yeşilırmak, og er et knutepunkt for veier som forbinder kysten av Svartehavet med andre deler av Anatolia. Byens historie kan leses på begge sider av denne dalen. Ruten starter ved Amasya-museet på sørsiden. Museet gir en introduksjon til de ulike epoker du vil møte på de neste stoppene, fra den kalkolittiske perioden til osmansk tid. Steinobjektene i hagen gir et innblikk i en tidslinje som strekker seg fra hittittene til osmanerne. Etter museet krysser du elven og kommer til nordsiden, ved foten av Harşena-fjellet. Ifølge Kulturarv- og Museumsgeneralatet er den 272 meter høye kalksteinformasjonen som stiger opp på nordsiden kjent som Harşena-fjellet. Samme kilde opplyser at deler av dette området inkluderer hellenistiske murrester, monumentale cisterner datert til det 1. århundre f.Kr. og Yalıboyu-husene. Ruten går gjennom dette området. Her starter trappene fra Hatuniye-området, som fører opp til Kongenes gravkamre. Disse monumentale steinkonstruksjonene, som stammer fra tiden da Pontus var hovedstad, er det mest krevende og givende stoppet på ruten, og er derfor plassert midtveis i turen, mens du fortsatt har energi. Gravkamrene, sammen med Amasya-borgen, ble i 2015 inkludert i UNESCOs foreløpige liste over verdensarvsteder. Etter å ha gått ned fra skråningen, starter Yalıboyu-husene langs elvebredden, bygget på de historiske murrestene. Disse husene, med murverk fylt med trekonstruksjoner, er hovedsakelig fra 1800-tallet og ble fredet i 1992. På denne måten gir ruten deg muligheten til å gå fra antikk steinarkitektur til sivil osmansk arkitektur. Til slutt returnerer du til sørsiden og kommer til Amasya Darüşşifası, datert 1308-1309. Bygningen, som i dag er kjent som Sabuncuoğlu Medical and Surgical History Museum, avslutter ruten med sin ilkhanid-periode steinbearbeiding. Logikken bak rekkefølgen er enkel: først innendørs og kontekst, deretter skråning og utsikt, deretter kystlinjen, og til slutt en rolig innendørs opplevelse igjen. Turen foregår til fots; sjekk avstandene mellom stoppene i en kartapp. Anbefalte tider er 75 minutter på museet, 60 minutter ved Kongenes gravkamre, 45 minutter ved Yalıboyu og 45 minutter ved Darüşşifası. Praktiske tips er også viktige. Det står på den offisielle siden at museet er stengt i lunsjpausen; sjekk åpningstidene på den offisielle siden. Noen områder rundt Amasya-borgen kan være stengt på grunn av utgravninger. G Kilder:

Amasya Merkez, Amasya
Kulturell
4 Stopp
~3 t 45 min på stedene
Gange ~1,2 km · 21 min
Totalt ~4 t 6 min
6. november 2026

Rutestopp

1
Amasya Müzesi

Amasya Museum.

~1 t 15 min her
Üçler, Mustafa Kemal Paşa Caddesi No:91, Amasya Merkez

Ruten starter ved Amasya-museet, og det er fornuftig å begynne omvisningen her, i hagen. Museet ligger i sentrum av byen, på motsatt side av Yeşilırmak-elven, i forhold til Kongenes gravplass. Ifølge informasjon fra fylkesadministrasjonen ble museet opprinnelig etablert som et lager for et lite antall arkeologiske gjenstander og mumier. Grunnleggelsesåret varierer i ulike kilder, så det tryggeste er å si at det ble grunnlagt på 1920-tallet. Etter hvert som samlingen vokste, ble den først flyttet til en annen historisk bygning, og deretter, 22. mars 1977, til den nåværende bygningen. Museet ble åpnet for publikum 14. juni 1980.

Samlingen spenner fra den kalkolittiske perioden til osmansk tid. Ifølge fylkesadministrasjonens nettside inneholder museet arkeologiske og etnografiske gjenstander, samt mynter, segl, manuskripter og mumier. Nettsiden oppgir at det totale antallet gjenstander er over tjue tusen. Det er en god idé å først gå en tur i hagen før man går inn, og deretter vende tilbake. Den utendørs utstillingen ligger i hagen vest for bygningen. Her vises steinobjekter fra hitittisk, hellenistisk, romersk, bysantinsk, ilkhanid, seldsjukkisk og osmansk tid. For å se detaljene i inskripsjonene, relieffene og dekorasjonene på steinene, er det lurt å besøke museet i morgen eller ettermiddag, når lyset er bedre. Prøv å skille mellom de ulike sivilisasjonene ved å lese etikettene ved siden av hver stein.

Amasyas beliggenhet ved et veikryss er en av grunnene til denne mangfoldigheten. Ifølge Kulturarv- og Museergeneraldirektoratet har sørhellingen av Harşena-fjellet vært bebodd av titalls sivilisasjoner fra tidlig bronsealder til slutten av den osmanske perioden. Derfor kan man se museet som et slags "minne" for byen. I en separat bygning i hagen finnes en samling på åtte mumier; ifølge fylkesadministrasjonens nettside tilhørte disse personene som var i tjeneste under ilkhanid-styret på 1300-tallet. Spør vaktene ved inngangen om regler for fotografering.

I de innendørs rommene finner man små, men interessante utstillinger med mynter, segl og manuskripter; ta deg god tid her. De etnografiske gjenstandene viser objekter knyttet til livet i regionen, og er en god forberedelse før man besøker husene ved kysten. Å følge rommene i kronologisk rekkefølge vil hjelpe deg å plassere de pontiske bygningene du snart skal se i en historisk kontekst. Museets offisielle nettside opplyser at det er stengt i lunsjpausen; sjekk åpningstidene på den offisielle nettsiden. Informasjon om inngangsbillett og gyldighet av kort kan variere; sjek

Amasya-museet ligger i en moderne bygning langs sørsiden av Yeşilırmak-elven, på Mustafa Kemal Paşa Caddesi. Museets historie kan spores tilbake til et museumslager som ble etablert i 1925. Selv om det er små forskjeller i offisielle kilder angående grunnleggelsesåret, er det tryggest å si at museet ble grunnlagt "på 1920-tallet". Den første samlingen besto av et lite antall arkeologiske funn, plassert i to rom i medrese-bygningen som tilhørte Bayezid II. Etter hvert som samlingen vokste, ble den flyttet til Gök Medrese i 1962, og til den nåværende bygningen i 1977. Den ombygde museet ble åpnet for publikum 14. juni 1980. Ifølge nettsiden til guvernøren inneholder samlingen i dag over 23 000 gjenstander, og består av arkeologiske og etnografiske objekter, samt mynter, segl og manuskripter. Presentasjonen på Kulturportalen gir en rik kronologi som strekker seg fra den sene neolitiske og tidlige kalkolitiske perioden til osmansk tid. Denne perioden inkluderer også bronsealderen, hettittene, Urartu, frigierne, skyterne, perserne, hellenistisk tid, romertiden, bysantinsk tid og seldsjukkene. Kilder nevner forskjellige antall sivilisasjoner; derfor er det viktigere å huske tidsperioden enn det nøyaktige antallet. Museet er kjent som en struktur bestående av tre enheter: Hazeranlar Konağı, Kral Kaya-gravplassen og selve museet. Hazeranlar Konağı ser ut til å være stengt på den offisielle nettsiden, så det bør ikke inkluderes i reiseplanen. Kral Kaya-gravplassen er en egen attraksjon i byen, og det anbefales å sjekke den aktuelle statusen før besøk. Den mest kjente gjenstanden på museet er en bronsefigur av hettittguden Tešup. Figuren ble funnet i 1962 i Mesken Höyük, en landsby nær Doğantepe, i en dybde av fire meter. Den er 21,5 centimeter høy og veier 1340 gram, og er laget ved støpeteknikk. Armer, ben og den nederste delen av skjørtet er ikke bevart. Guden har en konisk, spiss hatt; ansiktet har tykke øyenbryn, mandelformede øyne og et lett smil. Øyehulene er tomme i dag, men det antas at de opprinnelig var fylt med verdifulle steiner som lapis lazuli. Gjenstanden er knyttet til det antikke navnet på Doğantepe, Hakmiş, og vises i et eget vitrineskap. En annen bemerkelsesverdig gjenstand er Elmalı-mosaikken, som ble funnet under en redningsutgravning i 2013 i Küpderesi-området nær Yavru-landsbyen. Det er fastslått at bygningen hvor mosaikken ble funnet, ble etablert som en landlig villa i romertiden. Museet anser denne mosaikken som viktig fordi den viser at En av de mest sjarmerende gjenstandene i samlingen er et marmor solur fra osmansk tid. I hagen vest for museumsbygningen vises steinobjekter fra perioder som strekker seg fra hittittene til osmansk tid. Hvis du først går en tur i hagen, får du muligheten til å sammenligne steinutformingen fra de forskjellige epokene før du går inn i de innendørs rommene. Mumier fra ilkhanid-perioden, datert til det 14. århundre, er også en del av denne samlingen. Disse gjenstandene er presentert med stor forsiktighet, og er viktige både historisk og for bevaring. Informasjonen om hvor mumiene vises kan variere, så det er lurt å sjekke med museet før besøket for å få oppdatert informasjon. Det er tillatt å ta bilder i museet med amatørutstyr. Museet ligger i sentrum av byen og er, ifølge Kulturportalen, innenfor gangavstand fra de fleste deler av byen. Åpningstidene kan variere, inkludert lunsjpauser og stengte dager, så sjekk den offisielle nettsiden for oppdatert informasjon. Det er også nyttig å se på nettsiden til det lokale kultur- og turistkontoret før besøket. Sett av minst en time til å utforske rommene. Det kan være lurt å bruke tid på å se på utstillingene om Tešup, mosaikkene og sarkofagene separat. Etter besøket kan du gå ned til bredden av Yeşilırmak-elven og fortsette til andre historiske steder i byen til fots.
2
Kral Kaya Mezarları

Kongenes gravkammer.

~1 t her
Hatuniye, 05000 Yuvacık/Amasya Merkez

Det andre stoppet er de kongelige gravene, som er hugget inn i den sørlige skråningen av Harşena-fjellet. Man kommer dit ved å gå opp trapper som starter fra jernbanelinjen i Hatuniye-området, slik Kulturportalen beskriver det. Vær oppmerksom på omgivelsene mens du går. Stien fører deg både til gravene og til et utsiktspunkt med utsikt over byen. Ta deg tid til å puste og se ned i dalen.

Amasya ligger i en dyp dal dannet av Yeşilırmak-elven. Ifølge Kulturarv- og Museergeneraldirektoratet, er den 272 meter høye, spisse fjellformasjonen som stiger opp nord for dalen kjent som Harşena-fjellet. Gravene er hugget inn i disse kalksteinsklippene, som stiger opp som en jevn vegg. Bygningene tilhører perioden da Pontos-kongene gjorde Amasya til hovedstad, fra rundt 300-tallet f.Kr. Kilder oppgir forskjellige, men nærliggende datoer for etableringen av hovedstaden, nemlig 302 f.Kr. og 301 f.Kr. Grunnleggeren av Pontos-riket var Mithridates I Ktistes, og gravene antas å tilhøre fem konger mellom ham og Pharnakes I.

Gravkamrene er adskilt av gallerier formet som U-er, hugget ut av hovedfjellet. Dermed ser hvert kammer ut som en frittstående blokk, skåret ut av hovedfjellmassen, og omgitt av en korridor. Kamrene, som er dekket med hvelv, og korridorene rundt dem, skaper en unik arkitektur med sine runde hvelvformer. Direktoratet påpeker at den greske innflytelsen, som er dominerende i de arkitektoniske stilene, er helt borte i grav nummer 1, og at en ny, lokal stil har oppstått. Grav nummer 1 tilskrives Pharnakes I og har dimensjonene 15x8x6 meter. Ifølge samme kilde er dette den siste fjellgraven som ble bygget i Pontos-perioden. En annen kongelig gravplass for dynastiet er ikke funnet, og denne tradisjonen ble heller ikke videreført i den andre hovedstaden, Sinope (Sinop).

Kildene oppgir forskjellige tall for antall fjellgraver langs Yeşilırmak-dalen. Det snakkes om mer enn tjue graver, men bare noen få har overlevd til i dag. Sammen med Amasya-festningen ble gravene oppført på UNESCOs foreløpige verdensarvliste i 2015. Direktoratet nevner også at det finnes hellenistiske murrester og monumentale cisterner fra det 1. århundre f.Kr. på samme område, som er en del av denne helheten.

På skråningen, vær oppmerksom på de smale inngangene, overflatene som er hugget ut i fjellet, og proporsjonene i fasadene. Bruk høyden på en person som referanse for å forstå skalaen. Siden skråningen vender sørover, vil lyset fra solen om morgenen og ettermiddagen fremheve utskjæringene

Kongenes gravkammer, også kjent som Pontos-kongenes fjellgraver, er monumentale gravkammer hugget inn i kalksteinsklipper som stiger opp nord for Amasya, på sørsiden av Harşena-fjellet. De ble bygget i den hellenistiske perioden, da kongedømmet Pontos brukte Amaseia som hovedstad. Kilder er ikke entydige om nøyaktig når hovedstaden ble flyttet, men det er sikkert at Amaseia var sentrum for kongedømmet fra begynnelsen av det 3. århundre f.Kr. Kulturarv- og museedirektoratet skriver at kongedømmet ble grunnlagt av Mithridates I, en persisk satrap, i Amaseia. Gravkamrene er knyttet til de fem første kongene, fra grunnleggeren Mithridates I Ktistes til Mithridates I Pharnakes. En side om administrasjonen nevner at den antikke forfatteren Strabon bekreftet at disse gravkamrene tilhørte kongene. Siden historien om festningens forsvar og beboelse er beskrevet på en annen side, fokuserer vi her på gravkamrenes arkitektur og kongeslekten. Gravkamrene er adskilt fra hverandre av U-formede gallerier hugget inn i fjellet. Hvert kammer ser ut som en frittstående steinkloss som stikker ut fra skråningen, omgitt av korridorer som kan gås rundt. Takene er hvelvede, og takflatene er dekorert med runde hvelvkonstruksjoner. Kulturarv- og museedirektoratet oppgir at høyden varierer fra 8 til 15 meter. Gravkammer nummer 5 tilskrives Mithridates I Pharnakes, og er kjent for sine dimensjoner på 15 x 8 x 6 meter. Ifølge samme kilde er den greske påvirkningen i arkitekturen tydelig, men i motsetning til andre eksempler i Anatolia, avtar den gradvis i Amaseia. Denne påvirkningen forsvinner helt i gravkammer nummer 5, og en ny stil som er unik for regionen oppstår. Det samme dokumentet nevner at tradisjonen med fjellgraver ender i Amaseia, og at den ikke fortsatte i Sinope, den andre hovedstaden. En annen kongelig gravplass tilhørende samme slekt er ikke funnet. Ifølge Kulturportalen er det kjent at det finnes 21 gravplasser i forskjellige størrelser langs Yeşilırmak-dalen, mens administrasjonen oppgir at det finnes rundt 25 fjellgraver i dalen. Med tanke på denne forskjellen, er det tryggest å si at det finnes mer enn tjue gravplasser. Bare noen få av disse har overlevd til i dag. På området, i Kızlar Sarayı-området, finnes det to private osmanske bad fra 1500-tallet, ifølge administrasjonens side. I tillegg finnes det monumentale cisterner fra det 1. århundre f.Kr. og hellenistiske bymurer på stedet. Harşena-fjellet og Pontos-kongenes fjellgraver ble i 2015 inkludert i UNESCOs foreløpige liste over verdensarvsteder. Kulturarv- og Å berøre eller klatre på fjellveggene er verken trygt eller anbefalt. Sjekk om området er åpent og hva som er reglene for besøk på nettsiden til den lokale kulturturismen før du drar. Siden fjellsiden er solbelyst hele dagen, vil lyset være mykere tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen, noe som er bedre for fotografering. Nede ved kysten ligger Yalıboyu-husene, og fra toppen kan du se både takene på husene og elvens slyng. Et vidvinkelobjektiv er nyttig for å få med hele fjellsiden i bildet, i stedet for bare en enkelt grav. Tenk på gravene sammen med festningen; festningen er en forsvars- og bebyggelsesstruktur, mens dette området er familiens monumentale arkitektoniske område. For å unngå folkemengder, kom tidlig om morgenen, og vær hensynsfull mot andre når dere møtes på de smale trappene.
3
Amasya Yalıboyu Evleri

Amasya-husene ved sjøen.

~45 min her
Bahçeleriçi, Büyük Ağa Cd. No:1, 05200 Amasya Merkez/Amasya

Det tredje stoppet er Yalıboyu-husene langs den nordlige bredden av Yeşilırmak. Denne delen av turen går langs elven. Kulturportalen beskriver området som "Bahçeleriçi", som ligger ved Büyük Ağa Caddesi, i sentrum av byen, ved elvebredden. Så snart du går ned trappen, stopp ved elvebredden og se først på husene på avstand. Husene er bygget oppå de historiske bymurene, og dette er et karakteristisk trekk som er typisk for Amasya. Byggemetoden er "hımış" og "bağdadı", som betyr at veggene er bygget med murstein mellom trekonstruksjoner. Ifølge Amasya fylkesting er de fleste husene fra 1800-tallet, og de ble fredet 5. mai 1992.

Takene er enten valmtak eller saltak, og er dekket med bølgepapp. Husene står tett sammen og er enten ett eller to etasjer høye, med en kjeller. I noen hus finnes en "şahniş" (balkong) på første eller andre etasje. Andre etasjer er utbygde med balkonger, noe som gir symmetri i fasaden og utvider det indre rommet. I husene som ligger oppå bymuren, støttes disse utbygningene med "eliböğründeler" (trebalkonger), så det er en god øvelse å se etter disse trekonstruksjonene i bunnen av fasaden. Takket være disse utbygningene er øvre etasjer lysere og har flere vinduer.

Vinduene er vanligvis av "giyotin"-typen (skyvevinduer) og er arrangert i grupper på tre. Foran vinduene finner du treverk som hindrer innsyn fra utsiden. De fleste husene har en gårdsplass og en hage, hvor en brønn og en ovn er de mest fremtredende elementene. Inne i husene foregår det daglige livet i rommene rundt stuen. Rommene inneholder vanligvis en ovn, et "şerbetlik" (et lite bord for servering av drikke), et skap, hyller og en benk. Med unntak av noen få eksempler, finnes det ikke separate bad i husene; i noen rom er store skap omgjort til bad.

Dette er et levende boligområde. Det er ikke alltid mulig å gå inn i husene, så det er viktig å observere dem fra utsiden, og det er nødvendig å respektere privatlivet når du tar bilder ved dørene. Ikke berør treverket eller fasadene. På rolige morgener kan det rolige vannet reflektere husenes bilde, noe som gir en god mulighet for fotografering. Skråningen av Kongenes gravplass ligger rett bak husene; du kan prøve å finne en vinkel fra den andre siden av elven for å fange begge delene i samme bilde. Kulturarv- og museeumdirektoratet anser husene som en del av helheten som består av Harşena-fjellet, elven og dalen.

Fordi kystveien er flat, er dette et godt sted å ta en pause etter å ha gått ned trappene. For neste stopp må du krysse el

Amasya Yalıboyu-husene ligger langs den nordlige bredden av Yeşilırmak-elven, og består av tradisjonelle boliger som er plassert oppå byens historiske bymurer. Det er ikke en enkelt bygning, men et sammenhengende boligområde som utgjør et av Amasyas mest karakteristiske trekk. Ifølge guvernøren er de fleste av disse husene fra 1800-tallet. Husene er fredet gjennom en beslutning fra Ankara Kultur- og Naturvernkomité datert 5. mai 1992, med nummer 2364. Kulturarv- og museumsdirektoratet regner Yalıboyu-husene som en del av området som inkluderer Harşena-fjellet og Pontus-kongenes gravområde. Byggemetoden er basert på en kombinasjon av trekonstruksjoner og murverk, der murstein er brukt som fyllmateriale mellom trekonstruksjonene. Takene er enten valmet eller saltak, og er dekket med bølgepapp. Husene er bygget i rekkekø, med en eller to etasjer over en kjeller. I noen hus finnes en "şahniş" (balkong) på første eller andre etasje. Andre etasjer stikker utover og har balkonger. Denne utstikkeren skaper symmetri i husets plan og gir mer plass innvendig. Guvernøren påpeker at dette er spesielt tydelig i husene som ligger oppå bymuren, og at utstikkerne er støttet opp av "eliböğründeler" (konsoller). De utstikkende øvre etasjene gir mulighet for flere vinduer, som er av "giyotin"-typen og er arrangert i grupper på tre. Treverket foran vinduene hindrer at man kan se inn fra utsiden. De fleste husene har gårdsplass og hage, og brønnen og ovnen er de mest fremtredende elementene på gårdsplassen. I husene med "haremlik selamlık"-oppdeling (separerte områder for menn og kvinner) ligger hagen i midten, og huset har et lukket utseende. I noen hus sørger en høy hagevegg for denne lukkingen. Hverdagen foregår i rom som er organisert rundt et område som kalles "sofa" eller "hayat". Rommene inneholder vanligvis funksjonelle elementer som ovn, "şerbetlik" (drikkebeholder), "yüklük" (oppbevaringsskap), hyller og benker. Med unntak av noen få eksempler finnes det ingen separate baderom; i stedet er noen av de store oppbevaringsskapene ("yüklük") brukt til dette formålet. Bruken av husene i dag varierer fra hus til hus; det er ikke sikkert at man kan gå inn i alle husene, så respekter privatlivet til de som bor der. Offisielt er adressen "Büyük Ağa Caddesi". Det beste stedet for å se husene er fra motsatt side av elven; det er der man virkelig forstår hvordan de er plassert oppå bymuren. Fra motsatt side kan man også få med festningen og gravkamrene i fjellsiden i samme bilde. Om ettermiddagen varmer sollyset trefasadene Sammenstillingen av gravsteinene og husene viser byens hellenistiske og osmanske lag side om side. For å skille mellom de to lagene, se etter tre- og adobearkitektur i husene, og steinbearbeiding i de øvre gravsteinene. Husk at husene er fredet; ikke berør fasadene, og unngå handlinger som kan skade bygningene ved kysten. Sjekk de nyeste kunngjøringene fra Amasya Kultur- og Turistkontor før besøket.
4
Amasya Darüşşifası (Sabuncuoğlu Tıp ve Cerrahi Tarihi Müzesi)

Amasya Darüşşifası (Sabuncuoğlu Medisin- og Kirurgihistorie Museum).

~45 min her
Pirinççi, Atatürk Cd. No:15, 05200 Merkez Amasya

Den siste destinasjonen er Amasya Darüşşifası, som i dag er kjent som Sabuncuoğlu Medisin- og Kirurgihistorie Museum. Ifølge TDV Islam-leksikonet, er bygningen plassert langs en gate som går parallelt med Yeşilırmak-elven, og den er bygget i henhold til en typisk medrese-plan. En arabisk inskripsjon over inngangen indikerer at bygningen ble reist i årene 1308-1309. Ifølge inskripsjonen ble den bygget av Anber b. Abdullah, en slave til Ilkhanat-herskerens kone, İldüş Hatun, og av Anadolu-emiren Ahmed Bey. Det finnes ingen informasjon om arkitekten. Grunnlaget for bygningen har ikke overlevd, men det er kjent at det ble utstedt i 1312.

Bygningen er 33,60 x 25,60 meter og er orientert i øst-vest retning. Planen består av en rektangulær gårdsplass omgitt av to rekker med arkader og innganger, samt en hovedarkade. Den store arkaden innvendig er 7,10 x 5,70 meter og åpner seg mot gårdsplassen med en spiss bue. La oss først se på den vestlige fasaden, som vender mot gaten. Denne fasaden er bygget av jevnt tilpassede steiner, og portalen er høyere enn fasaden (omtrent en tredjedel) og fremstår som en utkraging. På hver side av portalen er det store vinduer, og i hjørnene er det sylindriske tårn. Inngangspartiet har en buet form, er profilert på sidene, og arkaden er forbundet med fasaden gjennom en nisje som er 2 meter dyp.

Amasya Kultur- og Turismeavdeling påpeker at den fremre fasaden er av stor kunstnerisk verdi. Ifølge samme kilde finnes det en utskjæring av en knelende person på nøkkelsteinen i døren. I gårdsplassen er søylene som bærer arkadene dekorert med forskjellige kapitler, inkludert terninger, mukarnas og profiler. De lange salene bak arkadene er 4,65 x 14,10 meter og er dekket med hvelv. Mursteinshvelv støtter disse hvelvene. I de ytre veggene er det et uregelmessig steinmønster, mens murstein brukes i buene for å hindre spredning; vær oppmerksom på denne materialforskjellen.

Som det står i inskripsjonen, fungerte bygningen generelt som et sykehus. Ifølge TDV-artikkelen, er det en oppfatning om at bygningen kun ble brukt til å huse sinnslidende, men dette er ikke nødvendigvis tilfellet. At Sabuncuoğlu Şerefeddin, forfatteren av "Cerrahiyye-i İlhaniyye", praktiserte medisin og kirurgi her, bekreftes av hans eget verk, "Mücerrebname". Ifølge kulturavdelingen finnes det en Sabuncuoğlu-sal i museet som viser medisinske og kirurgiske instrumenter fra ti forskjellige spesialiteter; disse instrumentene er laget basert på

Amasya Darüşşifası er et sykehus som ble bygget i henhold til en madrasjeplan, og ligger langs en gate som går parallelt med Yeşilırmak-elven. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia plasserer en arabisk inskripsjon på portalen bygningen til perioden 1308-1309. Ifølge inskripsjonen ble bygningen reist av Anber b. Abdullah, slave til Olcaytu Khan, herskeren i Ilkhanate-riket, og Ahmed Bey, emir i Anatolia. Det finnes ingen informasjon om arkitekten. Det er kjent at en waqf (stiftelse) ble utstedt i 1312, men denne er ikke bevart. Bygningen er 33,60 x 25,60 meter og er orientert med sin lange akse fra øst til vest. Planen består av en rektangulær gårdsplass omgitt av to rekker med arkader, og rom bak disse. Inngangspaviljongen og den tilsvarende hovedpaviljongen plasserer bygningen i et skjema med to arkader rundt en gårdsplass. Hovedpaviljongen er 7,10 x 5,70 meter, åpner seg mot gårdsplassen med en spissbue og er dekket av et tønnehvelv. Hjørnerommene på hver side av paviljongen er 6,10 x 7,80 meter og er dekket av et tønnehvelv. Arkadene på hver side av gårdsplassen er bygget med spissbuer av finhogd stein, og hviler på søyler med dekorative kapiteler. De lange salene bak arkadene er 4,65 x 14,10 meter og er dekket av et langt tønnehvelv støttet av mursteinsspissbuer. Disse salene har vinduer mot utsiden. Vestfasaden vender mot gaten og har beholdt sin monumentale effekt; den er bygget av finhogd stein. Portalen er en tredjedel høyere enn fasaden og stikker ut. På hver side av portalen er det store vinduer, og fasaden er avgrenset av sylindriske hjørnetårn. Denne symmetriske ordningen knytter inngangspaviljongen til tradisjonen for seldsjukkiske bygninger i Anatolia. Rommet bak portalen er 4,10 x 6,50 meter; den buede åpningen er forbundet med fasaden gjennom en nisje på to meters dybde. Amasya Provincial Directorate of Culture and Tourism påpeker at fasaden er verdifull kunstnerisk, og nevner de geometriske bladornamentene og de dekorative kapitlene. Samme kilde skriver at det er en utskjæring av en knelende menneskeskikkelse i nøkkelsteinen, og beskriver dette som et karakteristisk trekk ved bygningen. Når du kommer inn, løft blikket og se på denne utskjæringen. Øst-, vest- og nordfasadene er bygget med tilfeldige steiner og støttet av buer; derfor er det vestfasaden som er mest imponerende. Artikkelen i TDV påpeker at betegnelsen "bimarhane" (sykehus) oppsto fordi man trodde at dette bare var et sted for sinnssyke, men if Museet inneholder en sal dedikert til Sabuncuoğlu, hvor det vises medisinske instrumenter og kirurgiske verktøy fra ulike spesialiteter, samt illustrasjoner fra "Cerrahiyye-i İlhaniyye" som viser behandlingsmetoder. Sabuncuoğlu-klinikken er en egen seksjon som beskriver kirurgiske operasjoner og behandlinger. I Musikterapisalen kan man finne detaljert informasjon om de viktigste musikkinstrumentene som ble brukt i musikterapi på den tiden, samt om de tyrkiske musikkskalaene som ble brukt i behandlingen. Museet ligger i sentrum, rett overfor guvernørkontoret, og ligger 50 meter fra parkeringsplassen for turistbusser. I en artikkel fra 1991 beskrives hvordan bygningen er restaurert, med grøntområder rundt, og at den er åpen for publikum. For å få oppdatert informasjon om åpningstider og arrangementer, bør du sjekke nettsiden til det lokale kultur- og turistkontoret før besøket. Først bør du observere fasaden utenfra, og deretter gå inn på gårdsplassen og sammenligne de enkelte søylene i arkaden; variasjonen i søylene vil raskt bli tydelig.

Kommentarer

0/1000

Laster...

Rutekart

Ruteinformasjon
ByAmasya Merkez, Amasya
TypeKulturell
Stopp4
Dato6. november 2026
Radar TürkiyeForfatterRadar TürkiyeStart rute