
En spasertur langs Yeşilırmak-elven i Amasya.
Logg inn for å like og vurdere
Denne ruten kombinerer begge sider av Yeşilırmak-dalen i en enkelt tur på omtrent en halv dag. Amasya ligger ved en dyp dal dannet av Yeşilırmak, og er et knutepunkt for veier som forbinder kysten av Svartehavet med andre deler av Anatolia. Byens historie kan leses på begge sider av denne dalen. Ruten starter ved Amasya-museet på sørsiden. Museet gir en introduksjon til de ulike epoker du vil møte på de neste stoppene, fra den kalkolittiske perioden til osmansk tid. Steinobjektene i hagen gir et innblikk i en tidslinje som strekker seg fra hittittene til osmanerne. Etter museet krysser du elven og kommer til nordsiden, ved foten av Harşena-fjellet. Ifølge Kulturarv- og Museumsgeneralatet er den 272 meter høye kalksteinformasjonen som stiger opp på nordsiden kjent som Harşena-fjellet. Samme kilde opplyser at deler av dette området inkluderer hellenistiske murrester, monumentale cisterner datert til det 1. århundre f.Kr. og Yalıboyu-husene. Ruten går gjennom dette området. Her starter trappene fra Hatuniye-området, som fører opp til Kongenes gravkamre. Disse monumentale steinkonstruksjonene, som stammer fra tiden da Pontus var hovedstad, er det mest krevende og givende stoppet på ruten, og er derfor plassert midtveis i turen, mens du fortsatt har energi. Gravkamrene, sammen med Amasya-borgen, ble i 2015 inkludert i UNESCOs foreløpige liste over verdensarvsteder. Etter å ha gått ned fra skråningen, starter Yalıboyu-husene langs elvebredden, bygget på de historiske murrestene. Disse husene, med murverk fylt med trekonstruksjoner, er hovedsakelig fra 1800-tallet og ble fredet i 1992. På denne måten gir ruten deg muligheten til å gå fra antikk steinarkitektur til sivil osmansk arkitektur. Til slutt returnerer du til sørsiden og kommer til Amasya Darüşşifası, datert 1308-1309. Bygningen, som i dag er kjent som Sabuncuoğlu Medical and Surgical History Museum, avslutter ruten med sin ilkhanid-periode steinbearbeiding. Logikken bak rekkefølgen er enkel: først innendørs og kontekst, deretter skråning og utsikt, deretter kystlinjen, og til slutt en rolig innendørs opplevelse igjen. Turen foregår til fots; sjekk avstandene mellom stoppene i en kartapp. Anbefalte tider er 75 minutter på museet, 60 minutter ved Kongenes gravkamre, 45 minutter ved Yalıboyu og 45 minutter ved Darüşşifası. Praktiske tips er også viktige. Det står på den offisielle siden at museet er stengt i lunsjpausen; sjekk åpningstidene på den offisielle siden. Noen områder rundt Amasya-borgen kan være stengt på grunn av utgravninger. G Kilder:
- Amasya Valiliği, Amasya Museum, https://www.amasya.gov.tr/amasya-muzesi
- Amasya Valiliği, Amasya Husene, https://www.amasya.gov.tr/amasya-evleri
- Kulturportalen, Kongelige Gravkamre, https://www.kulturportali.gov.tr/turkiye/amasya/gezilecekyer/kralkaya-mezarlari
- Kulturportalen, Husene ved kysten, https://www.kulturportali.gov.tr/turkiye/amasya/gezilecekyer/yaliboyu-evler
- KVMGM, Harşena-fjellet og de pontiske kongelige gravkamrene, https://kvmgm.ktb.gov.tr/TR-137900/harsena-dagi-ve-pontus-kral-kaya-mezarlari-amasya-2015.html
- Amasya Provincial Kultur- og Turistkontor, Kongelige Gravkamre, https://amasya.ktb.gov.tr/TR-59519/kral-kaya-mezarlari.html
- TDV Islam-leksikonet, Amasya Darüşşifası (medisinsk institutt), https://islamansiklopedisi.org.tr/amasya-darussifasi
- Amasya Provincial Kultur- og Turistkontor, Sabuncuoğlu Medisin- og Kirurgihistorie Museum, https://amasya.ktb.gov.tr/tr-59522/sabuncuoglu-tip-ve-cerrahi-tarihi-muzesi.html
Rutestopp

Amasya Museum.
Ruten starter ved Amasya-museet, og det er fornuftig å begynne omvisningen her, i hagen. Museet ligger i sentrum av byen, på motsatt side av Yeşilırmak-elven, i forhold til Kongenes gravplass. Ifølge informasjon fra fylkesadministrasjonen ble museet opprinnelig etablert som et lager for et lite antall arkeologiske gjenstander og mumier. Grunnleggelsesåret varierer i ulike kilder, så det tryggeste er å si at det ble grunnlagt på 1920-tallet. Etter hvert som samlingen vokste, ble den først flyttet til en annen historisk bygning, og deretter, 22. mars 1977, til den nåværende bygningen. Museet ble åpnet for publikum 14. juni 1980.
Samlingen spenner fra den kalkolittiske perioden til osmansk tid. Ifølge fylkesadministrasjonens nettside inneholder museet arkeologiske og etnografiske gjenstander, samt mynter, segl, manuskripter og mumier. Nettsiden oppgir at det totale antallet gjenstander er over tjue tusen. Det er en god idé å først gå en tur i hagen før man går inn, og deretter vende tilbake. Den utendørs utstillingen ligger i hagen vest for bygningen. Her vises steinobjekter fra hitittisk, hellenistisk, romersk, bysantinsk, ilkhanid, seldsjukkisk og osmansk tid. For å se detaljene i inskripsjonene, relieffene og dekorasjonene på steinene, er det lurt å besøke museet i morgen eller ettermiddag, når lyset er bedre. Prøv å skille mellom de ulike sivilisasjonene ved å lese etikettene ved siden av hver stein.
Amasyas beliggenhet ved et veikryss er en av grunnene til denne mangfoldigheten. Ifølge Kulturarv- og Museergeneraldirektoratet har sørhellingen av Harşena-fjellet vært bebodd av titalls sivilisasjoner fra tidlig bronsealder til slutten av den osmanske perioden. Derfor kan man se museet som et slags "minne" for byen. I en separat bygning i hagen finnes en samling på åtte mumier; ifølge fylkesadministrasjonens nettside tilhørte disse personene som var i tjeneste under ilkhanid-styret på 1300-tallet. Spør vaktene ved inngangen om regler for fotografering.
I de innendørs rommene finner man små, men interessante utstillinger med mynter, segl og manuskripter; ta deg god tid her. De etnografiske gjenstandene viser objekter knyttet til livet i regionen, og er en god forberedelse før man besøker husene ved kysten. Å følge rommene i kronologisk rekkefølge vil hjelpe deg å plassere de pontiske bygningene du snart skal se i en historisk kontekst. Museets offisielle nettside opplyser at det er stengt i lunsjpausen; sjekk åpningstidene på den offisielle nettsiden. Informasjon om inngangsbillett og gyldighet av kort kan variere; sjek

Kongenes gravkammer.
Det andre stoppet er de kongelige gravene, som er hugget inn i den sørlige skråningen av Harşena-fjellet. Man kommer dit ved å gå opp trapper som starter fra jernbanelinjen i Hatuniye-området, slik Kulturportalen beskriver det. Vær oppmerksom på omgivelsene mens du går. Stien fører deg både til gravene og til et utsiktspunkt med utsikt over byen. Ta deg tid til å puste og se ned i dalen.
Amasya ligger i en dyp dal dannet av Yeşilırmak-elven. Ifølge Kulturarv- og Museergeneraldirektoratet, er den 272 meter høye, spisse fjellformasjonen som stiger opp nord for dalen kjent som Harşena-fjellet. Gravene er hugget inn i disse kalksteinsklippene, som stiger opp som en jevn vegg. Bygningene tilhører perioden da Pontos-kongene gjorde Amasya til hovedstad, fra rundt 300-tallet f.Kr. Kilder oppgir forskjellige, men nærliggende datoer for etableringen av hovedstaden, nemlig 302 f.Kr. og 301 f.Kr. Grunnleggeren av Pontos-riket var Mithridates I Ktistes, og gravene antas å tilhøre fem konger mellom ham og Pharnakes I.
Gravkamrene er adskilt av gallerier formet som U-er, hugget ut av hovedfjellet. Dermed ser hvert kammer ut som en frittstående blokk, skåret ut av hovedfjellmassen, og omgitt av en korridor. Kamrene, som er dekket med hvelv, og korridorene rundt dem, skaper en unik arkitektur med sine runde hvelvformer. Direktoratet påpeker at den greske innflytelsen, som er dominerende i de arkitektoniske stilene, er helt borte i grav nummer 1, og at en ny, lokal stil har oppstått. Grav nummer 1 tilskrives Pharnakes I og har dimensjonene 15x8x6 meter. Ifølge samme kilde er dette den siste fjellgraven som ble bygget i Pontos-perioden. En annen kongelig gravplass for dynastiet er ikke funnet, og denne tradisjonen ble heller ikke videreført i den andre hovedstaden, Sinope (Sinop).
Kildene oppgir forskjellige tall for antall fjellgraver langs Yeşilırmak-dalen. Det snakkes om mer enn tjue graver, men bare noen få har overlevd til i dag. Sammen med Amasya-festningen ble gravene oppført på UNESCOs foreløpige verdensarvliste i 2015. Direktoratet nevner også at det finnes hellenistiske murrester og monumentale cisterner fra det 1. århundre f.Kr. på samme område, som er en del av denne helheten.
På skråningen, vær oppmerksom på de smale inngangene, overflatene som er hugget ut i fjellet, og proporsjonene i fasadene. Bruk høyden på en person som referanse for å forstå skalaen. Siden skråningen vender sørover, vil lyset fra solen om morgenen og ettermiddagen fremheve utskjæringene

Amasya-husene ved sjøen.
Det tredje stoppet er Yalıboyu-husene langs den nordlige bredden av Yeşilırmak. Denne delen av turen går langs elven. Kulturportalen beskriver området som "Bahçeleriçi", som ligger ved Büyük Ağa Caddesi, i sentrum av byen, ved elvebredden. Så snart du går ned trappen, stopp ved elvebredden og se først på husene på avstand. Husene er bygget oppå de historiske bymurene, og dette er et karakteristisk trekk som er typisk for Amasya. Byggemetoden er "hımış" og "bağdadı", som betyr at veggene er bygget med murstein mellom trekonstruksjoner. Ifølge Amasya fylkesting er de fleste husene fra 1800-tallet, og de ble fredet 5. mai 1992.
Takene er enten valmtak eller saltak, og er dekket med bølgepapp. Husene står tett sammen og er enten ett eller to etasjer høye, med en kjeller. I noen hus finnes en "şahniş" (balkong) på første eller andre etasje. Andre etasjer er utbygde med balkonger, noe som gir symmetri i fasaden og utvider det indre rommet. I husene som ligger oppå bymuren, støttes disse utbygningene med "eliböğründeler" (trebalkonger), så det er en god øvelse å se etter disse trekonstruksjonene i bunnen av fasaden. Takket være disse utbygningene er øvre etasjer lysere og har flere vinduer.
Vinduene er vanligvis av "giyotin"-typen (skyvevinduer) og er arrangert i grupper på tre. Foran vinduene finner du treverk som hindrer innsyn fra utsiden. De fleste husene har en gårdsplass og en hage, hvor en brønn og en ovn er de mest fremtredende elementene. Inne i husene foregår det daglige livet i rommene rundt stuen. Rommene inneholder vanligvis en ovn, et "şerbetlik" (et lite bord for servering av drikke), et skap, hyller og en benk. Med unntak av noen få eksempler, finnes det ikke separate bad i husene; i noen rom er store skap omgjort til bad.
Dette er et levende boligområde. Det er ikke alltid mulig å gå inn i husene, så det er viktig å observere dem fra utsiden, og det er nødvendig å respektere privatlivet når du tar bilder ved dørene. Ikke berør treverket eller fasadene. På rolige morgener kan det rolige vannet reflektere husenes bilde, noe som gir en god mulighet for fotografering. Skråningen av Kongenes gravplass ligger rett bak husene; du kan prøve å finne en vinkel fra den andre siden av elven for å fange begge delene i samme bilde. Kulturarv- og museeumdirektoratet anser husene som en del av helheten som består av Harşena-fjellet, elven og dalen.
Fordi kystveien er flat, er dette et godt sted å ta en pause etter å ha gått ned trappene. For neste stopp må du krysse el

Amasya Darüşşifası (Sabuncuoğlu Medisin- og Kirurgihistorie Museum).
Den siste destinasjonen er Amasya Darüşşifası, som i dag er kjent som Sabuncuoğlu Medisin- og Kirurgihistorie Museum. Ifølge TDV Islam-leksikonet, er bygningen plassert langs en gate som går parallelt med Yeşilırmak-elven, og den er bygget i henhold til en typisk medrese-plan. En arabisk inskripsjon over inngangen indikerer at bygningen ble reist i årene 1308-1309. Ifølge inskripsjonen ble den bygget av Anber b. Abdullah, en slave til Ilkhanat-herskerens kone, İldüş Hatun, og av Anadolu-emiren Ahmed Bey. Det finnes ingen informasjon om arkitekten. Grunnlaget for bygningen har ikke overlevd, men det er kjent at det ble utstedt i 1312.
Bygningen er 33,60 x 25,60 meter og er orientert i øst-vest retning. Planen består av en rektangulær gårdsplass omgitt av to rekker med arkader og innganger, samt en hovedarkade. Den store arkaden innvendig er 7,10 x 5,70 meter og åpner seg mot gårdsplassen med en spiss bue. La oss først se på den vestlige fasaden, som vender mot gaten. Denne fasaden er bygget av jevnt tilpassede steiner, og portalen er høyere enn fasaden (omtrent en tredjedel) og fremstår som en utkraging. På hver side av portalen er det store vinduer, og i hjørnene er det sylindriske tårn. Inngangspartiet har en buet form, er profilert på sidene, og arkaden er forbundet med fasaden gjennom en nisje som er 2 meter dyp.
Amasya Kultur- og Turismeavdeling påpeker at den fremre fasaden er av stor kunstnerisk verdi. Ifølge samme kilde finnes det en utskjæring av en knelende person på nøkkelsteinen i døren. I gårdsplassen er søylene som bærer arkadene dekorert med forskjellige kapitler, inkludert terninger, mukarnas og profiler. De lange salene bak arkadene er 4,65 x 14,10 meter og er dekket med hvelv. Mursteinshvelv støtter disse hvelvene. I de ytre veggene er det et uregelmessig steinmønster, mens murstein brukes i buene for å hindre spredning; vær oppmerksom på denne materialforskjellen.
Som det står i inskripsjonen, fungerte bygningen generelt som et sykehus. Ifølge TDV-artikkelen, er det en oppfatning om at bygningen kun ble brukt til å huse sinnslidende, men dette er ikke nødvendigvis tilfellet. At Sabuncuoğlu Şerefeddin, forfatteren av "Cerrahiyye-i İlhaniyye", praktiserte medisin og kirurgi her, bekreftes av hans eget verk, "Mücerrebname". Ifølge kulturavdelingen finnes det en Sabuncuoğlu-sal i museet som viser medisinske og kirurgiske instrumenter fra ti forskjellige spesialiteter; disse instrumentene er laget basert på
Kommentarer
Laster...
