En spasertur fra Galata til Tophane i det gamle havneområdet.

I en av gatene som fører ned fra foten av Galata-tårnet til Banklar Caddesi, ligger denne trappen som slynger seg nedover. Den er et av de mest fotograferte stedene i Karaköy. Trappen ble bygget i andre halvdel av 1800-tallet av Abraham Salomon Kamondo, lederen av Kamondo-familien, en av de mest fremtredende bankfamilene i Det osmanske riket. Kilder er uenige om det nøyaktige året; noen oppgir 1850-tallet, mens andre sier 1870-1880.

Ifølge kildene hadde trappen to funksjoner. Den forkortet veien fra Kamondos hus til gaten der bankene lå, og den gjorde det lettere for barna hans å gå til den nærliggende østerrikske skolen. Dermed er denne imponerende konstruksjonen i realiteten en snarvei, og den tjener fortsatt samme formål i dag, med folk som reiser frem og tilbake mellom Karaköy og Galata.

Designet ligger et sted mellom neo-barokk og tidlig art nouveau. De buede linjene gir trappen et skulpturelt utseende, og den er best å beskue fra gaten nedenfor eller fra plattformen øverst. Legg merke til det intrikate mønsteret på rekkverket og den sekskantede formen på trinnene; det sies at denne formen ble valgt for å hindre at barn snublet og falt. Fotografen Henri Cartier-Bresson fotograferte trappen i 1964, og siden den gang har den vært et av de mest kjente bildene av byen.

Hvis du vil ta bilder, bør du velge tidlig morgen, da passasjen blir mer folksom etter hvert som dagen går. Siden trappen er smal, bør du gi plass til folk som går opp og ned mens du tar bilder, og unngå å stå lenge på trinnene. På slutten av trappen kommer du direkte ut på Banklar Caddesi; neste stopp er SALT Galata, som ligger bare noen få skritt unna.

Kilde: Wikipedia (Kamondo Trappene; Camondo Stairs).

Bankalar Caddesi hadde tidligere navnet Voyvoda Caddesi; Evliya Çelebi omtalte den som Voyvoda Yolu på 1600-tallet. I den siste perioden av Det osmanske riket var gaten imperiets finansielle sentrum, og banker og forsikringsselskaper var lokalisert her frem til 1990-tallet. Børsen, som ble grunnlagt i 1866 under navnet Dersaadet Tahvilat Borsası, lå også her frem til den ble flyttet til İstinye i 1995.

Den mest imponerende bygningen i gaten er hovedkontoret til Ottoman Bank, designet av den franske levantinske arkitekten Alexandre Vallaury, og som ble åpnet i 1892. Prøv å se bygningen fra begge sider. Fasaden mot gaten er i neoklassisk stil, med en storslått og detaljert bankfasade. Baksiden av bygningen, mot Bosporos, har en balkong og en orientalsk stil. Denne forskjellen mellom de to fasadene kan tolkes som et uttrykk for bankens posisjon mellom Øst og Vest.

Bygningen fungerte som bankens hovedkontor fra 1892 til 1999. Etter en oppussing ledet av Han Tümertekin, ble den åpnet som SALT Galata i november 2011. Det første du bør se inne i bygningen er Ottoman Bank-museet i første etasje. Museet, som ble grunnlagt i 2002, er det første museet som ble etablert av en privatbank i Tyrkia, og det ligger inne i de opprinnelige kontorene som banken brukte fra 1892. Museet forteller bankens historie frem til 1933 gjennom sedler, regnskapsbøker, aksjer og bilder av ansatte. En utstilling i første etasje beskriver byggeprosessen til hovedkontoret; en del av samlingen kan også sees online via Google Arts & Culture.

I de øvre etasjene finner du SALT-forskningslesesalen, konferansesalen og skiftende utstillinger. Inngangen er gratis, men det er stengt på mandager. Sjekk de oppdaterte åpningstidene på den offisielle nettsiden.

Kilde: SALT sin offisielle nettside; Wikipedia (Bankalar Caddesi).

Når du går vestover fra Bankalar Caddesi, inn i Galata Mahkemesi Sokağı, reiser en minaret med firkantet grunnplan og spiss kuppel opp mellom de trange gatene. Den er unik blant minaretene i Istanbul, fordi bygningens historie også er forskjellig fra de fleste moskeene i byen. Ifølge TDV Islam-leksikonet, lå det en stor kirke bygget av dominikanske munker på dette stedet allerede på 1300-tallet. Etter erobringen ble bygningen omgjort til en moské rundt 1475, som en stiftelse av sultan Mehmet II, og den ble omtalt som Galata-moskeen i dokumenter. Etter at staten Beni Nasr ble styrtet i 1492, bosatte muslimer fra Andalusia som kom fra Spania seg i dette området, og moskeen begynte å bli kjent som Arap-moskeen.

Minareten er en ombygd versjon av et gammelt kirketårn. Den firkantede planen og de tre vinduene minner om minaretene fra Umayyad-perioden i Syria. Inne i bygningen er de gotiske kuplene mot kibla (bønneretningen) det mest tydelige eksemplet på dens middelalderske opprinnelse. Bygningen har lag fra middelalderen, 1700-tallet og 1900-tallet, og det er verdt å prøve å skille disse lagene fra hverandre. På 1700-tallet utvidet og restaurerte Saliha Sultan bygningen, og i 1734-35 ble en fontene lagt til. I 1868-69 fikk Adile Sultan bygget en cisterne og en fontene i gårdsplassen. Mellom 1913 og 1919 ble det utført en omfattende restaurering under ledelse av Giritli Hasan Bey, hvor taket ble fornyet, en overdekt gang i arabisk stil ble lagt til inngangen, og italienske gravsteiner som ble funnet i bakken, ble flyttet til Istanbul arkeologiske museer.

Arap-moskeen er i dag et sted for tilbedelse i nabolaget. Prøv å besøke utenom bønnetidene. Ta av deg skoene ved inngangen. Kvinner bør dekke til hodet, og alle bør ha på seg klær som dekker skuldre og knær. Vær stille inne, ikke gå foran de som ber, og ta bilder uten blits og uten å forstyrre andre.

Kilde: TDV Islam-leksikon; Wikipedia (Arap Camii).

Når du går østover fra Karaköy og kommer til Tophane-plassen, er den store, kuppelformede bygningen foran deg moskeen som tilhører komplekset bygget av Kaptan-ı Derya Kılıç Ali Paşa, designet av Mimar Sinan. Ifølge inskripsjonen ble moskeen fullført i 1580. Sinan tok på seg dette prosjektet sent i livet, da han var i nittårene. Komplekset var opprinnelig plassert ved en brygge, ved sjøen; i dag står bygningene til Galataport foran moskeen, siden kystlinjen er fylt ut.

Planen til moskeen er en mindre versjon av Hagia Sophia. Den store kuppelen, med en diameter på omtrent 12,70 meter, støttes av to halvkupoler langs kibla-aksen (retningen mot Mekka). Når du går inn, kan du se dette mønsteret ved å se opp mot taket. I stedet for den storslåtte følelsen av Süleymaniye-moskeen, opplever du et mer kompakt og balansert interiør. Mihraben (bønneretningen) er plassert i en utspringende del av veggen, og er dekorert med fliser fra de beste verkstedene i İznik. Inskripsjonene ved inngangen og teksten i mihraben ble skrevet av kalligrafen Demircikulu Yusuf Efendi, fra den siste generasjonen av Karahisari-skolen.

I tillegg til moskeen, inneholder komplekset en medresa (islamsk høyskole) med sytten celler, et bad, en oktogonal grav for Kılıç Ali Paşa, en skole for barn og en vannfontene. Moskeen og graven ble restaurert i 2011, mens resten av komplekset, inkludert medresen, ble restaurert frem til 2015. I hagen ligger graver, inkludert den til admiral Ateş Mehmed Paşa. Å stå i gården og observere hvordan moskeen, graven og badet er plassert i forhold til hverandre, er den enkleste måten å forstå kompleksets beliggenhet ved vannkanten.

Vær oppmerksom på bønnetidene, spesielt på fredager, da moskeen kan være veldig full. Skoene tas av ved inngangen, og kvinner bruker sjal. Klær som dekker skuldrene og knærne, en stille oppførsel og fotografering uten blits er tilstrekkelig; unngå å gå foran de som ber.

Kilde: TDV İslam Ansiklopedisi; Vikipedi (Kılıç Ali Paşa Camii; Kılıç Ali Pasha Complex).

Badet, som lå rett ved siden av veien, var en inntektsbringende del av komplekset. Ifølge TDV Islam Encyclopedia ble det fullført i februar 1583. Badet, som var en del av et havnekompleks bygget på et fylt kystområde, tjente både sjøfolk og ga inntekter til stiftelsen. Det var designet som et enkelt bad, uten separate seksjoner for menn og kvinner.

Det mest karakteristiske trekket ved bygningen er varmestuen. Denne delen, som har en sekskantet plan, har fire buede nisjer som er brukt til å vaske seg, mens de to andre åpner seg mot de tilstøtende kjølerommene. I midten er det en sentral stein, og over er det en enkelt kuppel som slipper inn lys. Veggene er bygget med en murverksteknikk som kombinerer stein og murstein. Gjennom årene har jordskjelv, spesielt skadet kuppelen, og bygningen har blitt forsømt i mange år.

I 2005 kjøpte Iren-familien bygningen og igangsatte en omfattende restaurering. Arbeidet, ledet av arkitekten Cafer Bozkurt, tok omtrent syv år og ble fullført i 2012. Under restaureringen ble de senere tilføydde omkledningsrommene i kjølerommene fjernet, og det opprinnelige, åpne rommet ble gjenskapt. Kuppelen ble restaurert ved hjelp av tradisjonelle teknikker. Prosjektet ble tildelt den nasjonale arkitekturprisen i 2016 og Europa Nostra-prisen i 2017.

Badet er i dag i drift igjen. Bygningen, som opprinnelig kun var for menn, er nå åpen for både menn og kvinner, men på forskjellige tidspunkter. Hvis du ønsker å oppleve badet, kan du finne åpningstider og betingelser på badets egen nettside. Selv om du bare går forbi, er det lærerikt å se den kuppelformede strukturen og se hvordan Sinan plasserte badet ved siden av moskeen.

Kilder: TDV Islam Encyclopedia; Europa Nostra; Wikipedia (Kılıç Ali Paşa Hamamı).

Når du kommer ut fra badet, bør du først stoppe foran Tophane-fontenen. Denne fontenen, som ble bygget av I. Mahmud i 1732, har en rektangulær form, og alle fire sidene er identiske. Hjørnene er avrundet opp til to tredjedeler av høyden. Se nøye på steinrelieffene på fasaden; frukttrær som vokser ut av vaser og blomsterbuketter i potter er arrangert i rektangulære rammer. Sammen med de bølgende dekorasjonene i hjørnene, er fontenen et typisk eksempel på overgangen fra klassisk osmansk stil til vestlig dekorasjon, og den regnes som en av de største fontenene i Istanbul. Teksten som står på fontenen er skrevet av dikteren Nafihi. Fontenen lå tidligere ved kysten, men ble senere flyttet innover ved hjelp av fyllmasse. Den ble omfattende restaurert i 2006.

Nord for fontenen, i retning Boğazkesen, ligger Tophane-i Amire, en bygning med kuppel. Etter erobringen etablerte Fatih Sultan Mehmed et støperi her, hvor det ble produsert kanoner til hæren og marinen. Bygningen ble modernisert i perioden under Suleiman den store, og ble også ombygd på 1700-tallet. Ifølge kilder ble den gjenoppbygd i 1743. I 1843 ble et jernverk etablert i Zeytinburnu, og i 1850 begynte det å fungere for fullt, noe som gradvis førte til at kanonproduksjonen ble flyttet dit.

I 1992 ble bygningen overført til Mimar Sinan Fine Arts University, og den brukes i dag som Tophane-i Amire Kultur- og Kunstsenter. Den har tre utstillingsområder: Beş Kubbe, Tek Kubbe og Sarnıçlar. Hvis det er en utstilling, bør du gå inn i Beş Kubbe-salen og prøve å få en følelse av bygningens størrelse under de kuplene som gir salen sitt navn. Sjekk universitetets kunngjøringer før du drar, da utstillingsprogrammet endres. Selv om det ikke er noen utstilling, gir det et godt perspektiv å se både fontenen og støperiet samtidig, og viser hvor nærme industrien, som ga området sitt navn, ble etablert ved kysten.

Kilde: Mimar Sinan Fine Arts University; Kulturinventar; Wikipedia (Tophane-i Amire; Tophane Çeşmesi).

Ruten ender ved Nusretiye-moskeen, som ligger rett ved siden av Tophane trikkeholdeplassen. Denne moskeen ble bygget med en helt annen stil enn de forrige stoppene, nesten to og et halvt århundre senere. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia ble byggingen av moskeen, som ble bestilt av II. Mahmud, startet i juni 1823 etter en stor brann, og den ble fullført 8. april 1826. Arkitekten var Krikor Amira Kalfa fra Balyan-familien. Navnet betyr "seier" og er knyttet til II. Mahmuds oppløsning av Janitsjarordenen.

Når du ser den utenfra, vil det første du legger merke til være de to uvanlig slanke minaretene. Moskeen er en storslått bygning som kombinerer elementer fra europeisk barokk og klassisisme. Sammenlign fasadedekorasjonene med den enkle strukturen til Kılıç Ali Paşa-moskeen, som ligger noen hundre meter unna, og du vil kunne se overgangen fra det osmanske arkitekturspraket fra 1600-tallet til det mer vestlig pregede språket fra 1800-tallet, alt på bare noen få minutters gange. Sultanens private inngang, kalt "hünkar kasrı", er også en del av bygningen.

De intrikate dekorasjonene innvendig bruker mer av et vestlig dekorativt repertoar enn tradisjonelle tyrkiske motiver. Legg merke til kuppelen; i stedet for den vanlige inskripsjonsbåndet, finner du her en vegetativ dekorasjon, noe som var en innovativ detalj for sin tid. Inskripsjonene er utført av den berømte kalligrafen Mustafa Rakım fra den tiden. Foran moskeen lå et klokketårn og en vannfontene; i løpet av 1900-tallet ble området endret av byutviklingen, og disse bygningene ble senere flyttet.

Moskeen er åpen for besøkende i dag. Besøk utenom bønnetidene, ta av skoene, og kvinner bør bruke sjal, dekke skuldrene og knærne, og vær stille inne. Når du forlater moskeen, kan du enkelt ta trikken til Kabataş eller Eminönü.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Wikipedia (Nusretiye Camii).