En dag i Kızılcahamam og Çamlıdere Geopark.

Årsaken til at man bør starte her er enkel: Informasjonstavlene forklarer hvorfor du ser basaltkolonner, forsteinede trær og varmt vann akkurat her, og deretter kan du se det med egne øyne. Kommunens museum i Kızılcahamam ligger i sentrum, i Akçay-området. Museet er to etasjer høyt. I første etasje finner du ti utstillinger som forteller om Anatolias geologiske historie, vulkanisme, den geologiske tidsskalaen og hvordan et tre kan forsteines. Her finner du også eksempler på forsteinede trær som er 23 millioner år gamle. I andre etasje er det femten utstillinger som presenterer de ulike stasjonene i geoparken: Pelitçik og Yahşihan fossilskog, sedimentene ved Güvem-Beşkonak-sjøen, diatoméer og basaltkolonner. Det finnes mikroskoper, filmer og interaktive spill. Hvis du kommer med barn, bør du sette av minst en halvtime her, da det blir lettere å være tålmodig når dere er ute i naturen.

Det du bør se nøye på er de utstilte tverrsnittene av trær. Du kan se årringer og vevstruktur i steinene, og du vil se den samme strukturen på stedet i Pelitçik, men det er ikke like enkelt å bøye seg ned og se på den på nært hold som det er her. De tre vulkanske epokene som nevnes i informasjonen vil dukke opp igjen gjennom dagen; noter deg hvilken epoke som gjelder for hver stasjon, da fargen og teksturen på steinene ute i terrenget reflekterer dette.

Sjekk kommunens nettside for åpningstider og priser. Siden museet ligger i sentrum, er det bare noen få minutter til Soğuksu, og inngangen til nasjonalparken ligger rett utenfor byen. Dette er også det siste stedet du kan ta en lunsjpause og fylle drivstoff før du kjører videre langs Güvem-veien, da det blir færre alternativer der.

Kilde: Kızılcahamam kommune, side om geoparken; Wikipedia, Kızılcahamam-Çamlıdere geopark.

Soğuksu, som starter rett over Kızılcahamam, ble erklært som Tyrkias andre nasjonalpark den 19. februar 1959. Området på 1187 hektar strekker seg fra en høyde på 1030 meter til nesten 1780 meter, med de høyeste punktene Arhut og Tolubelen. Parken ligger i overgangen mellom det nordlige Anatolske skogsområdet og det sentrale Anatolske steppeområdet, og er preget av skog med hovedsakelig furu, samt gran og andre treslag. Det er registrert 428 forskjellige plantearter, hvorav 50 er endemiske. Kızılcahamam-narcissen er en av disse.

Denne stasjonen på geoparkruten har to viktige funksjoner. For det første er det fjellet: parken består helt av vulkansk stein, inkludert andesitt, basalt, tuff og agglomerat. For det andre er det trærne: mellom Kuzcapınar og Uzunkavak finnes et område på omtrent 1000 kvadratmeter med silisifiserte trestykker som stikker opp fra bakken. Ifølge forskere er disse omtrent 10 til 15 millioner år gamle. Her får du en liten forsmak på den fossile skogen før du fortsetter til Pelitçik.

Ta også en titt opp mot himmelen. Det er registrert omtrent 160 forskjellige fuglearter i parken, og her finnes en koloni på 30-35 individer av den truede åtselgribben. Det er ikke vanskelig å se den store, svarte silhuetten sveve over termalbadene om morgenen, og et kikkert kan være nyttig. Det totale lengden på stiene er 16 kilometer, og det finnes merkede ruter og sykkelstier. Du kan få et kart i besøkssenteret. Det finnes piknikbord, bålplasser og en campingplass i nærheten av hovedinngangen. 70% av parken er et beskyttet område, så hold deg til stiene. Inngangen er betalt, og for oppdaterte priser og åpningstider, se nettsiden til nasjonalparken. Hvis du setter av to timer, kan du fullføre en av rutene og også se de silisifiserte trærne.

Kilde: Kızılcahamam Kaymakamlığı, Soğuksu Milli Parkı; Tarım ve Orman Bakanlığı 9. Bölge Müdürlüğü; Vikipedi.

Fra Kızılcahamam tar Güvem-Çerkeş-veien, kjør i 18 kilometer. Du kommer til Seyhamamı omtrent 2 kilometer før du når Güvem. Dette varme kildeområdet er kjent for sitt geologiske trekk: vannet som kommer opp til overflaten, stammer fra et punkt der to forkastninger, som går i nord-sør og øst-vest retning, krysser hverandre. Temperaturen på vannet er 44 grader. Alle de varme kildene i området er en del av det samme vulkanske systemet; selv om lavaen kjølte seg ned for millioner av år siden, holder varmen fortsatt på å varme opp vannet og skyve det opp gjennom sprekker i forkastningene. Det er ingen tilfeldighet at det finnes basaltkolonner i nærheten; begge er resultatet av den samme forkastningslinjen.

Kızılcahamams historie som kurort går tilbake til romertiden; ruinene av et romersk bad i sentrum av distriktet er et bevis på dette. En historie forteller at navnet på distriktet kommer fra at Timur, etter slaget ved Ankara i 1402, bad i det varme vannet her og uttrykte sin tilfredshet. Det som skiller Sey Hamamı er at vannet samles i et naturlig basseng. Anlegget ble skadet i jordskjelvet i Çerkeş i 1943, men ble senere restaurert og åpnet på nytt.

Sett av en time: enten ta et bad, eller bare gå gjennom landsbyen og se hvor kilden kommer og se dampen. Hvis du skal bade, bør du sjekke med kommunen for å få informasjon om tilgjengelighet og åpningstider. Husk å ta med håndkle og slippers, og ikke opphold deg for lenge i det varme vannet. Hvis du har tid, kan du kjøre noen kilometer videre på samme vei: etter å ha passert Güvem, vil du se basaltkolonnene i sundet ved siden av Fındıklı Mahallesi. Disse er 20-25 millioner år gamle lavaformasjoner som har delt seg i sekskantede prismer mens de kjølte seg ned. Lokalbefolkningen kaller dem "Sabun Kayalar" (såpefjell) fordi de ligner såpe. Dette er ikke et obligatorisk stopp, men et raskt syn langs veien: vær forsiktig så du ikke blokkerer veien, og ta ikke med deg noen steiner eller fossiler. Deretter kan du returnere til Kızılcahamam.

Kilde: Kızılcahamam kommune, Seyhamamı Historiske Kurort; Kızılcahamam distriktskontor, Geopark-stopp, Kurorter og Beşkonak Basaltkolonner Geosite.

Etter lunsj returnerer du til Kızılcahamam og kjører i retning Çamlıdere. Et område på tre hektar, som ligger mellom Pelitçik og Yahşihan, 11 kilometer sørvest for distriktets sentrum, er et område med høy bevaringsverdi. Dette er det mest kjente geologiske stedet i geoparken: her finner du overflater med røtter, stammer og grener som har blitt forsteinet. Ifølge geologer dateres denne skogen til tidlig miocen, altså for mellom 23 og 15 millioner år siden. Det var en blandet skog dominert av furu og lønn, og ifølge offisielle kilder også einer. Forsteningprosessen startet i vulkanske innsjøer med silikatrikt vann: silikatpartikler avsatte seg på celleveggene og i hulrommene i trærne, og etterfølgende vulkanutbrudd dekket alt med aske og bevarte det i millioner av år. Ringene og vevstrukturen du ser i dag er ikke selve treet, men silikat og opal som har erstattet det.

De forstenede delene er konsentrert i et belte som er 250-300 meter bredt. Geologer og eksperter fra Ingeniørforeningen for Geologi og MTA (General Directorate of Mineral Research and Exploration) skriver at hvis det utføres arkeologiske utgravninger, vil hele trærne, inkludert røtter og stammer, bli avdekket, og at området fortjener å bli et friluftsmuseum. Det er utarbeidet et landskaps- og turprosjekt for området. Før du drar, bør du imidlertid kontakte Çamlıdere kommune for å finne ut om det er spesielle adgangsregler og om det kreves guide, da fri tilgang til området kanskje ikke alltid er mulig. Ikke flytt eller tråkk på noen av delene.

Husk stammesnittet du så på museet; her finner du den samme strukturen, men i mye større skala, på en gjørmete skråning. I sentrum av Çamlıdere blir det funnet lignende forstenede materialer, som bearbeides til smykker og suvenirer. Etter å ha besøkt den forstenede skogen, returnerer du til Çamlıdere og kjører 15 kilometer til Çamkoru.

Kilde: Çamlıdere kommune; Atabey og Saraç, JMO; Gürgen og Çiçek 2009, DergiPark; Wikipedia, Pelitçik.

Avslutt dagen i Çamkoru, langs den gamle veien mellom Ankara og Bolu. Avstanden til Çamlıdere er 15 km, til Kızılcahamam 38 km, til Ankara 110 km og til Gerede 50 km. Naturparken, som ble erklært 9. april 2008, dekker omtrent 220 hektar og er registrert som landets 23. naturpark. Det gamle veitområdet deler området i to: på den ene siden en skog med furu og gran, og på den andre siden åpne områder og reservoaret Çamkoru. Vegetasjonen er en overgangssone mellom steppeland og nordlig skog: her finner du furu, eik, pil, lønn, gran og busker av femfingerplanten.

Aktiviteten her er fotturer. Området rundt reservoaret og stiene inne i skogen er flate og korte, noe som er ideelt for å strekke på beina etter timer i bilen og på skråninger. Det finnes ørret i reservoaret; du kan observere dem når de stiger opp til overflaten om morgenen og kvelden. Det er en hjortefarm i parken, hvor dyrene blir oppdrettet for å slippes ut i naturen. Du kan se gjerdet på avstand, men ikke gå for nær. Ulv, rev, grevling og villsvin er også registrert i området, så unngå å gå inn i skogen om kvelden.

Fasiliteter: Naturutdanningssenter, kafé, volleyballbane, toaletter og inngangskontroll. Det er mulig å campe her; det er også en speider- og ungdomsleir som drives av Utdanningsdepartementet i området. Inngangen er betalt; sjekk nettsiden til regionkontoret for gjeldende priser. Kveldene kan være kjølige om sommeren, så ta med et ekstra lag med klær. På veien tilbake kan du enten fortsette langs den gamle veien til Kızılcahamam og deretter ta E750, eller du kan koble deg til motorveien fra Gerede. I begge tilfeller bør du starte turen i dagslys.

Kilde: Landbruks- og skogdepartementet, regionkontor 9, Çamkoru naturpark; Wikipedia.