Fra Terkos til kranen: En moderne historie om vannforsyning i Istanbul.
Istanbul er en stor by som ikke er bygget ved en innsjø eller elvebredd, og derfor har byen gjennom hele sin historie vært nødt til å hente vann fra store avstander.
Logg inn for å like og vurdere

Istanbul er en storby som ikke ligger ved en innsjø eller elvebredd, og derfor har vært nødt til å hente vann fra store avstander gjennom hele sin historie. ISKIs egen historie deler denne lange fortellingen inn i tre perioder: Romerriket og Det bysantinske riket, Det osmanske riket og republikken. Broer, demninger, cisterner og fontener er de mest kjente elementene i denne historien, og det finnes allerede ruter i byen som viser disse. Denne teksten ser nærmere på den mindre fortalte delen av historien, nemlig perioden fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag, da vann begynte å bli pumpet med dampmaskiner, ledet gjennom rør til hjemmene og lagret i reservoarer. Til slutt beskriver vi også hvor disse historiske strukturene kan sees i dag.
Fra fontene til røret:
I den osmanske byen ble vannet distribuert ved hjelp av tyngdekraften, det vil si at vannet fløt av seg selv. Vannet ble hentet fra kilden, gikk gjennom rør og tunneler, krysset daler med broer, ble fordelt i ventiler, og trykket ble justert med vannmålere før det endelig nådde fontenene. Ifølge ISKIs beskrivelse ble vannet målt ved hvert distribusjonspunkt, og enheten som ble brukt var "lule". Dette systemet var tilstrekkelig til å forsyne en lokal fontene, men det var ikke i stand til å levere vann til de øverste etasjene i de nye, høye bygningene. I andre halvdel av 1800-tallet var de nye leilighetsbygningene som dukket opp i Beyoğlu og Galata et tegn på en ny by som trengte trykksatt vann. Løsningen kom i form av en kontrakt. Ifølge ISKIs historie ble en fransk selskap tildelt en kontrakt i 1868, under sultan Abdülaziz, og selskapet, som offisielt het "Dersaadet Anonim Su Şirketi", men som folk kalte "Terkos Şirketi", ble dannet. Selskapet skulle levere vann fra Terkos-sjøen til Beyoğlu, Galata, den vestlige kysten av Golden Horn og den europeiske siden av Bosporos. En avhandling utarbeidet ved Marmara University beskriver selskapet som et osmansk aksjeselskap med flere eiere, og at vannet ble solgt via abonnement og med vannmålere. Den samme studien viser at kontrakten også forpliktet selskapet til å levere gratis vann til sykehus, militære enheter og til brannslukking. Ideen om en vannmåler i hvert hjem kom til Istanbul med dette selskapet.
Dampmaskinene i Terkos:
Selskapets første anlegg var et pumpestasjon som ble bygget i 1883 ved bredden av Terkos-sjøen. I 1888 ble det også bygget en demning rundt sjøen for å øke vannstanden. En masteroppgave utarbeidet ved Istanbul Technical University i 1993 beskriver denne strukturen i detalj. Ifølge oppgaven ble stasjonen bygget av franske ingeniører, arkitekter og håndverkere, og ISKI's side about water resources states that the station was in operation until 1967 and is now preserved as an industrial museum. The lake itself is still listed as a water source for the city under the name Terkos Dam, and the year of its commissioning is still listed as 1883. The company serving the Asian side and Elmalı.
The Asian side also gained its own company during the same period. According to ISKI, the Üsküdar Kadıköy Water Company was established in 1888, and in 1893, they built the first Elmalı Dam on the Elmalı Stream. A water network was laid along the coastline from Anadolu Hisarı to Bostancı. A water treatment plant to purify the water from the dam, a pumping station, a pipeline extending to Bağlarbaşı, and a water reservoir in Bağlarbaşı were also projects of this company. The Elmalı 2 Dam, located on the Çavuşbaşı Stream, was added in 1950. Today, the two dams together are one of the city's smallest water sources, but this is where the word "dam" first comes to mind when thinking about Istanbul. Hamidiye Water and the station at Cendere.
As pressurized networks were established, the water sources continued to grow. According to ISKI's history, one of the most important of these was the Hamidiye Water, built during the reign of Sultan II. Abdulhamid. This water, sourced from springs in Kemerburgaz, was supplied to barracks, palaces, and approximately fifty fountains in the Beyoğlu area. Sources differ slightly regarding the exact dates; ISKI states that the system dates back to 1904, while sources describing the station mention that the pumping station at Cendere began operating in 1902. The Cendere Hamidiye Pumping Station was established in the Cendere valley to pump the collected spring water into the city. According to the Istanbul Metropolitan Municipality's library page, the station was built because the Taksim water supply was no longer sufficient to meet the growing demand, and it supplied water to approximately one hundred fountains, including those along the road to Yıldız Palace, at a rate of approximately 1,200 cubic meters per day. The facility operated until the 1990s, after which it only supplied water to a few fountains. According to the Wikipedia article, the boilers were manufactured in Switzerland, and in the 1960s, steam-powered machines were moved from the old station in Terkos and replaced with electric pumps. The building's 33-meter brick chimney eventually collapsed. After the 1999 earthquake, work began to convert the building into a cultural center, and the restoration was completed in 2009, but the building remained closed for a long time. On October 24, 2022, it was opened to the public under the name Cendere Sanat, thanks to the restoration by İBB Miras. Inside, there is a library, exhibition spaces, and event areas dedicated to art and water culture. The large plane tree in front of the building is mentioned in the library's own promotional materials as being approximately 390 years old. The beginning of water treatment and the Istanbul Water Administration.
Before the lake water was supplied to the city, it had to be cleaned. According to ISKI, Istanbul's first water treatment plant was established in 1926 on the slopes of Kağıthane, and for the first time, the water was treated and chlorinated before being fed into the network. Kağıthane is still one of the city's Terkos-selskapet ble kjøpt av Istanbul kommune, og den 27. mai 1933 ble Istanbul Vannverk (İSKİ) etablert gjennom lov nummer 2226. Verket ble organisert som en institusjon tilknyttet kommunen, men med egen juridisk personlighet. I denne perioden ble kapasiteten til Terkos-pumpestasjonen og Kağıthane-renseanlegget økt, og dampdrevne pumper ble erstattet med elektriske pumper. En kraftledning ble trukket mellom Terkos og Silahtarağa, og det ble boret brønner i Çırpıcı, hvor det også ble etablert en pumpestasjon.
**Tidens utvikling: Demografi og vannforsyning**
Etter hvert som befolkningen vokste raskt, ble det klart at innsjø- og kildevann ikke var tilstrekkelig, og Istanbul gikk inn i en periode med bygging av flere demninger. Ifølge İSKİ ble Ömerli-demningen og Alibey-demningen satt i drift i 1972, mens Darlık-demningen i Şile og Büyükçekmece-demningen ble satt i drift i 1989. Ömerli er i dag byens største vannkilde, og forsyner nesten hele den asiatiske siden av byen. I Büyükçekmece ble forbindelsen mellom innsjøen og havet kuttet for å danne en demning. I 1981 ble Istanbul Vann- og Kanaliseringsverk (İSKİ) etablert, og i 1984 ble det en del av storkommuneadministrasjonen. På 1990-tallet ble søket etter vannkilder utvidet til dypere områder i Thrakia. Mellom 1995 og 1997 ble Düzdere-, Kuzuludere-, Büyükdere-, Sultanbahçedere- og Elmalıdere-demningene fullført i Istranca-bekkene. Kazandere ble åpnet i 1997, og Pabuçdere i 2000. Ifølge İSKİ er disse to demningene forbundet med en 2507 meter lang tunnel, og overskuddsvannet fra Kazandere føres til Pabuçdere. Sazlıdere-demningen ble satt i drift i 1998, i nærheten av Küçükçekmece-innsjøen.
**Vann fra Bosporos**
Det siste store fremskrittet kom fra øst. I 2004 ble Yeşilçay-regulatorene satt i drift, og hentet vann fra Göksu- og Çanak-bekkene, som ligger utenfor Şile. I 2007 kom det første vannet fra Melen-elven, som ligger ved grensen mellom Düzce og Sakarya. Ifølge İSKİ kan man hente 268 millioner kubikmeter vann årlig i første fase, og 575 millioner kubikmeter i andre fase. For å føre Melen-vannet til den europeiske siden, ble det gravd en tunnel under Bosporos. Ifølge Wikipedia er Bosporos-vanntunnelen en 5,5 kilometer lang konstruksjon som ligger omtrent 135 meter under overflaten, mellom Sarıyer og Beykoz. Historien om de seks dampdrevne pumpene i Terkos endte dermed med en Vi har også en tur som beskriver innsjøen og skogene rundt den, som du kan kombinere med andre aktiviteter på samme dag. De beste stedene for å se demningene er Ömerli og Büyükçekmece. Innsjøen ved Ömerli-demningen strekker seg inn i skogene mellom Çekmeköy og Şile. Siden kystlinjen er et beskyttet område, kan du bare observere fra de punktene som er tillatt av veien, og du må følge skiltene i området. Büyükçekmece-innsjøen er en av de lettest tilgjengelige vannressursene fra byen, takket være sin nærhet til kystveien.
Praktiske tips:
Mange av stedene som er nevnt her ligger langt fra hverandre, så prøv ikke å besøke dem alle på én dag. Det er mer fornuftig å planlegge et besøk til Cendere på en ettermiddag i byen, Terkos som en helgetur nordover, og Büyükçekmece som en del av en tur langs kysten. Mange av vannforsyningsanleggene ligger i beskyttede områder, så ta hensyn til gjerder, advarselsskilter og fotoforbud. Og neste gang du åpner kranen, husk at vannet kan komme fra Istranca, Ömerli eller Melen.
Kilder:
- İSKİ, Historien om vann i Istanbul, https://iski.istanbul/kurumsal/hakkimizda/istanbul-da-suyun-tarihcesi
- İSKİ, Vannressurser, https://iski.istanbul/kurumsal/hakkimizda/su-kaynaklari/
- H. Saltuk Akatay, Terkos vannpumpestasjon: Tegninger, rekonstruksjoner og restaureringsprosjekter (İTÜ, 2003), https://polen.itu.edu.tr/items/78558626-8b12-4935-ba7e-a845691b15a7/full
- Halil İbrahim Gül, Terkos vannselskap (Marmara Universitet, 2009), https://openaccess.marmara.edu.tr/entities/publication/7348dd5a-24de-41ac-86f4-235ee9e84dac
- İBB Bibliotek og Museer, Cendere Kunstbibliotek, https://ataturkkitapligi.ibb.gov.tr/en/Kitaplik/Kutuphanelerimiz/IMM-Cendere-Sanat-Library/53
- Wikipedia, Cendere Kunstmuseum, https://tr.wikipedia.org/wiki/Cendere_Sanat_M%C3%BCzesi
- Wikipedia, Bosporos-vanntunnelen, https://tr.wikipedia.org/wiki/Bo%C4%9Fazi%C3%A7i_Su_T%C3%BCneli
Kommentarer
Skriv den første kommentaren
