Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Lale Devri'nin Yazlığı Sadabad. (Oversatt: Sommerresidensen til Lale-perioden, Sadabad.)

Kağıthane er i dag en av de mest befolkede bydelene i Istanbul, og kjennetegnes av mange metrostasjoner, forretningssentre og boligblokker som klatrer oppover åssidene.

Radar TürkiyeRadar Türkiye15 Ekim 202631
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Lale Devri'nin Yazlığı Sadabad. (Oversatt: Sommerresidensen til Lale-perioden, Sadabad.)

Kağıthane er i dag en av de mest befolkede bydelene i Istanbul, fylt med metrostasjoner, forretningssentre og leilighetsbygg som klatrer oppover skråningene. De to breddene av bekken som renner ut i Det gyldne horn, var for tre hundre år siden byens mest berømte sommerresort. Denne dalen, hvor palasser, paviljonger, marmorkanaler og fossefall ble bygget, fikk navnet Sadabad, som betyr "lykksalig og velstående sted". Denne teksten forteller om denne sommerresidensen fra Lale-perioden, både kulturelt og arkitektonisk, og viser deretter hvor du kan finne spor av den i dagens Kağıthane. Fra Kağıthanes eng til Lale-perioden.

Historien om dalen begynner lenge før palasset. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia, het bekken Barbysos i bysantinsk tid, og navnet i osmansk tid stammer fra papirfabrikkene som angivelig lå her. Fra perioden til Suleiman den store, ble Kağıthanes eng en av de mest populære rekreasjonsområdene for innbyggerne i Istanbul. Evliya Çelebi skriver at gullsmeder og lærhandlere slo opp telt her, både for å more seg og for å holde møter knyttet til sine yrker. Palassets hester ble beitet på disse engene, og om våren strømmet byens innbyggere hit for å nyte frisk luft. De tidligste bygningene i dalen stammer også fra denne perioden. Kruttverket, grunnlagt av Bayezid II og ombygd i mur av Suleiman, Imrahor-fontenen og -paviljongen, bygget på slutten av 1500-tallet, og paviljongen som Murad IV lot bygge for Emirgune Yusuf Han, er de første bygningene som er nevnt i kildene. Men det var på begynnelsen av 1700-tallet, under Ahmed III og hans storvesir Nevşehirli Damad İbrahim Pasha, at transformasjonen som ga dalen sitt navn fant sted. Etter Pasarofça-traktaten i 1718, ble det en periode med fred i Istanbul, og det ble bygget mange palasser, paviljonger, hager og fontener. Historikeren Ahmed Refik ga denne perioden navnet "Lale-perioden" i sitt verk som ble publisert i avisen i 1913, og navnet ble etablert. I sommeren 1722 ble en bekk omformet.

Ifølge TDV, førte en sommerfest som Damad İbrahim Pasha arrangerte i Kağıthane i 1717 til at sultanen ble glad for denne dalen. I 1722 ble bekken foran palasset som skulle bygges, renset og ført inn i en rett kanal med jevne bredder. Denne konstruksjonen, som fikk navnet Cedvel-i Sim, eller "sølvkanalen", ble dekorert med marmor fra Kulelibahçe-palasset i Çengelköy. Det ble lagt til demninger og fossefall, og vannet fra de små fossene samlet seg i marmorbassenger. Bassengene foran palasset var dekorert med fontener med dragehoder som sprutet vann, Ahmeds dekret fra 17. september 1722 beordret at 450 platantrær, lime-, svartbjørk-, hasseltre- og kastanjetrær ble gravd opp fra Yoros-fjellene og fraktet til Kağıthane med båt. En del av hagen fikk navnet Hüsrevabad. Opprinnelsen til den arkitektoniske stilen er fortsatt omdiskutert. Den vanligste oppfatningen er at palassene og hagene i Versailles, Fontainebleau og Marly, som ble beskrevet av Yirmisekiz Çelebi Mehmed Efendi, som var ambassadør i Paris i 1720, ble brukt som inspirasjon. Arkitekten og akademikeren Sedad Hakkı Eldem hevdet imidlertid i sitt verk fra 1977 at bygningene i Sadabad i svært liten grad lignet fransk palassarkitektur. Andre forskere peker på forbindelser til palasset Çihil Sütun i Isfahan. Konklusjonen er at Sadabad ikke var en kopi av en enkelt kilde, men et sted hvor den osmanske hagetradisjonen møtte nye ideer.

Sadabad ble raskt et sentrum for villaer og hager. Tomter langs elven ble tildelt fremstående personer, og det ble oppmuntret til å bygge villaer. Ifølge Kağıthane Kaymakamlığı ble det i løpet av åtte år bygget 173 villaer langs begge sider av palasset, fra palasset til Bosporos. TDV (Türk Dil Kurumu) rapporterer, basert på Çelebizade Asım Efendi, at det var omtrent 170 villaer og palasser mellom Sadabad og Baruthane. Kilder nevner at disse bygningene fikk navn som Kasr-ı Cenan, Kasr-ı Neşat, Çeşme-i Nur, Kovanlı Köprü og Beyaz Köprü. Underholdningen var ikke begrenset til palassmurene. I helgene strømmet folk til dalen; de kom i dekorert vogner og med båter pyntet med blomster fra Bosporos, og alle satt i forskjellige deler av området, avhengig av sin status. Denne utflukten ble kalt "å dra på Sadabad-tur." TDV nevner at svømmeøvelser i Bosporos oppsto som en tradisjon i denne perioden. Om dagen ble det arrangert turneringer i cirit (en form for polo), løp og bryting, og om natten ble det holdt samtaler om "kandil" (lykter) og tulipaner, samt musikkforestillinger. Utenlandske ambassadører ble også av og til invitert hit. Ifølge Wikipedia begynte underholdningen i forbindelse med Hıdrellez-festivalen og fortsatte gjennom hele natten i måneskinnet.

Fra og med 25. september 1730 ble denne blomstrende perioden avsluttet med Patrona Halil-opprøret. Opprørerne krevde at villaene og palassene i Kağıthane skulle rives. Ifølge TDV tillot den nye sultanen, I. Mahmud, at palasset ble brent, men han klarte ikke å forhindre at det ble revet. Hüseyin Ayvansarayi skriver at 120 palasser ble revet i Sadabad og omegn. Tre palasser, en kommuneadministrasjonsbygning

Når man i dag snakker om "Sadabad-palasset", refererer man egentlig til tre bygninger som ble reist på samme sted etter hverandre. Den første var et palass fra Tulip-perioden i 1722. II. Mahmud rev det gamle palasset i 1809 og bygde et nytt. Ifølge Turkish Historical Society (TDV) var Krikor Amira Balyan arkitekten for dette andre palasset; ifølge Kağıthane kommune fortsatte byggingen frem til 1816. Ifølge TDV's artikkel om Kağıthane, bodde sultanen og hans harem her i noen dager under Nowruz-festivalen i 1814, og i de påfølgende årene ble det fortsatt arrangert fester og seremonier i dalen. Da Abdülaziz ble sultan, rev han ned II. Mahmuds palass i 1862-1863 og fikk bygget Çağlayan-palasset, et toetasjes palass i vestlig stil, designet av Sarkis og Agop Balyan. Samme sultan arrangerte en fest for soldater og utenlandske diplomater i Kağıthane etter en reise til Egypt i 1863, og åpnet palasshagen for publikum i 1867. II. Abdülhamid fikk bygget en monumentalt fontene i Kağıthane-engen i 1893, og et lite palass ble bygget ved siden av skytebanen der det ble testet våpen fra Tyskland. Det 20. århundre var ikke snillt mot dalen. Etter første verdenskrig forsvant de historiske bygningene som ble forsømt, en etter en. Ifølge kommunens beskrivelse ble Çadır-paviljongen ved elven revet i 1940 på grunn av et løvtre som falt over den, det tredje palasset ble revet i 1943, og i stedet ble det bygget en militær skole i 1952. Den samme bygningen har siden 1998 vært brukt som administrasjonsbygning for Kağıthane kommune. Poliss-palasset ble revet i 1956 for å bygge en gassverk, og i dag ligger en bussgarasje der. Etter 1950-tallet førte økt migrasjon til en tett bebyggelse langs elven, og industriell forurensning gjorde elven til et problem i mange år. Sadabad i poesien

Bygningene ble revet, men Sadabad fortsatte å leve videre i litteraturen. Ifølge TDV er det første verket som nevner Kağıthane, fra slutten av 1500-tallet, Tacizade Cafer Çelebis "Hevesname"; Nefi sammenligner dalen med paradis på grunn av folkemengden og skjønnheten. Den mest berømte poeten som har udødeliggjort Sadabad er Nedim. Linjen "La oss dra, min elskede, la oss reise til Sadabad" (som gjengitt i TDV) er fortsatt den første linjen som kommer til folk når de tenker på Tulip-perioden. Denne innflytelsen fortsatte helt frem til det 20. århundre. I en artikkel i "Türkoloji Dergisi" analyserer S. Dilek Området langs bekken, som ble renset og omregulert på 1990-tallet, er i dag en park med gress og en tursti. En del av området, der Cedvel-i Sim lå, er også inkludert her. Den enkleste måten å forstå dalens opprinnelige omfang er å starte turen rundt rådhuset og følge bekken nedover mot Det gyldne horn. Når du ser på skråningene, vil du se at leiligangskompleksene har erstattet kasinene som en gang fylte begge breddene. Ifølge Kağıthane distriktshus, ble Sadabad-moskeen, som bærer samme navn, bygget fra Tulip-perioden til Abdülaziz-perioden. Den ble revet sammen med palasset og bygget på nytt, og fikk derfor også navnet Aziziye-moskeen. Denne bygningen er et av de tydeligste sporene av det gamle Sadabad fra 1800-tallet, som fortsatt kan sees i dalen i dag. På stedet der İmrahor-palasset en gang sto, ligger det nå et boligkompleks.

Praktiske tips:
Den beste måten å komme seg til Kağıthane med tog er via M7-metroen. Stasjonen "Kağıthane" ligger i distriktet. Sjekk den oppdaterte rutetabellen for metroen via Metro İstanbul, da det noen ganger kjøres "pendel"-tog på enkelte strekninger. Ifølge Wikipedia er den delen av bekken som er omregulert og omdøpt til Cedvel-i Sim omtrent en kilometer lang, og det er en relativt flat tur. Som kildene beskriver, er den beste tiden å besøke Sadabad på våren. Å gå i dalen tidlig i mai, vel vitende om at festlighetene starter med Hıdrellez og at de foregår i skyggen av roser, vil forbedre opplevelsen. Før besøket, les artiklene om Sadabad og Kağıthane i TDV Islamic Encyclopedia for å lettere kunne forestille deg de gamle bygningene der de nåværende gatene ligger. For oppdatert informasjon om besøksforholdene i det åpne området rundt rådhuset, kontakt Kağıthane kommune.

Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren