Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne

"De tre kunstene på papir: Ebru, kalligrafi og dekorativ kunst i Istanbul."

Når du står foran en kalligrafisk plakat, ser du faktisk resultatet av arbeidet til tre forskjellige kunstnere. Teksten i midten er skrevet av en kalligraf med en bambuspenn. Den forseggjorte, gullbelagte rammen rundt teksten er utført av en dekoratør.

Radar TürkiyeRadar Türkiye24 Eylül 202673
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

"De tre kunstene på papir: Ebru, kalligrafi og dekorativ kunst i Istanbul."

Når du står foran en kalligrafisk plakat, ser du faktisk resultatet av arbeidet til tre forskjellige kunstnere. Teksten i midten er skrevet av en kalligraf med en bambuspenn. Den forseggjorte rammen rundt teksten, dekorert med gullfolie, er utført av en dekoratør. Den ytre kanten, med sine fargerike mønstre, er ofte laget av ebru-papir, et papir med et mønster som oppstår én gang på overflaten av vann og som ikke kan gjenskapes. I det osmanske Istanbul var disse tre kunstformene ofte representert i de samme miljøene, ofte utført av de samme kunstnerne, og kombinert på samme side. Denne teksten er ment å lede deg inn i denne verden. Vi vil først se på ebru-kunstnerens arbeidsplass, deretter kalligrafens penn og til slutt dekoratørens gull. Deretter vil vi fortelle deg hvor du kan oppleve disse kunstformene i Istanbul i dag, hvilke spor de forskjellige kunstnerne har etterlatt seg i forskjellige bydeler, og hvor du kan begynne hvis du ønsker å prøve selv. To av disse kunstformene er inkludert på UNESCOs liste over immaterielle kulturarv. Ebru ble inkludert i 2014, og kalligrafi i 2021, begge representerer Tyrkia.

**Tre Kunstformer, Én Side**

Det som binder disse tre kunstformene sammen er boken. Enten det er en håndskrevet bok eller en plakat, var den ofte et resultat av arbeidet til flere kunstnere. Kalligrafen skrev teksten, dekoratøren prydet overskrifter, marger og linjeavstander, og boken ble bundet med ebru-papir. TDV Islamic Encyclopedia nevner bruken av ebru-papir i forbindelse med innbinding av håndskrevne bøker, samt dekorasjoner på plakater og dikt. Den samme encyklopedien beskriver også dekorasjonskunsten (tezhip), og forklarer at den ble brukt i et bredt spekter av gjenstander, fra Koraner til kongelige dekreter, fra hylier (beskrivelser av profeten Muhammed) til murakkas (illustrerte manuskripter). Derfor, når du står foran et vitrineskap på et museum, er det nyttig å se siden som mer enn bare et enkelt kunstverk, men som et lagdelt verk. Se først på teksten, deretter på gullet rundt, og til slutt på det fargerike papiret i kanten. Når du begynner å skille de forskjellige kunstnernes bidrag på samme side, begynner også samlingene å fortelle en annen historie. Å lure på når en plakat ble skrevet, hvilken stil den er dekorert i, og hvorfor akkurat den fargen ble valgt for kanten, forvandler et raskt besøk i en museumsfløy til en bok som leses side for side.

**Bilder på Vann**

Ebru, som definert i TDV Islamic Encyclopedia, er kunsten å dekorere papir med farger som er spredt på overflaten av vann, og selve papiret som er laget på denne måten. Navnet kommer fra persisk. Lignende teknikker var kjent i Kina og Japan mye tidligere. Ifølge encyklopedien kom denne kunsten til Iran via Sil UNESCOs definisjon beskriver det som en naturlig syre.

  • Pensel. Laget ved å vikle hestehår rundt en trestang, og brukes til å spre maling på overflaten.
  • Børste. Tynne og tykke metallstenger brukes til å forme mønsteret. En børste, som består av metalltråder festet til en trestang med jevne mellomrom, er et verktøy som brukes i børstemønstermaling. Arbeidsrekkefølgen er som følger: Fargene, tilsatt kitt, spres forsiktig over vannoverflaten med en pensel. Ifølge encyklopediens beskrivelse vil hver nye farge, avhengig av mengden kitt den inneholder, skyve de forrige fargene til side for å skape plass. Det vil si at rekkefølgen av fargene og mengden kitt bestemmer hvordan mønsteret vil utvikle seg. Deretter formes mønsteret med en børste eller en metallstang, papiret legges forsiktig på overflaten, mønsteret overføres til papiret, og papiret løftes og tørkes i skyggen. Mønsteret som er skapt på overflaten, overføres kun til ett ark papir, og det samme mønsteret kan ikke gjenskapes. Derfor er hvert ebrumønster et unikt eksemplar. Til gjengeld kan en godt forberedt overflate med kitt inneholde omtrent seks hundre ark papir, ifølge encyklopediens beskrivelse. Disse to fakta definerer også en ebrumalers hverdag. Overflaten varer lenge, men mønsteret er kun for en gang. UNESCO opptok ebrumaling på sin representantliste i 2014. Beskrivelsen på listen understreker at denne kunsten overføres muntlig og praktisk mellom mester og lærling, og at det i seg selv tar minst to år å tilegne seg de grunnleggende ferdighetene. Mønstrene inkluderer blomster, blader, dekorasjoner og geometriske former, og det påpekes at ebrumaling tradisjonelt brukes til å dekorere bøker. Beskrivelsen nevner også at ebrumaling er en tradisjon som er åpen for alle, uavhengig av alder, kjønn eller bakgrunn.

Fra "Battal" til "Blomstermønster":

Ebrumaling har sitt eget vokabular. De forskjellige typene får navn basert på hvordan malingen spres og hva som brukes til å forme mønsteret på vannoverflaten. De viktigste typene som er nevnt i TDV Islamic Encyclopedia er:

  • "Battal" ebrumaling. Fargene spres jevnt, og mesteren griper minimalt inn. Dette er den grunnleggende formen for ebrumaling, og det er det første mønsteret en student lærer.
  • "Gelgit" eller "tarama". En metallstang føres frem og tilbake over overflaten med raske bevegelser.
  • "Şal". Stangen roteres uregelmessig i sirkulære bevegelser.
  • "Bülbül yuvası" (Nightingale's nest). Stangen beveges i spiraler mot midten, og det dannes sammenflettede I 1646 ble denne teksten publisert i Roma, og den spredte seg senere til Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia. I UNESCOs engelske registrering står det fortsatt at kunsten kalles "marbling".

**Kalligrafi: Kunsten å skrive vakkert**

Kalligrafi er vakker skrift som oppsto fra arabiske bokstaver og utviklet seg til en egen kunstform i islamsk sivilisasjon. UNESCOs definisjon av "husn-i hat" fra 2021 oppsummerer godt essensen av denne kunsten. Husn-i hat er en tradisjon for å skrive bokstaver på en målt og proporsjonal måte, med hensyn til visse estetiske verdier. Nøkkelordet her er "mål". Bokstavernes høyde, bredde og forhold til hverandre er underlagt strenge regler. TDV Islamic Encyclopedia skriver at reglene for denne proporsjonale skriften først ble fastsatt av Ibn Mukle (død 940). Vakker skrift kommer mer fra disiplin enn fra intuisjon, og krever mange års trening. Innenfor klassisk kalligrafi finnes det seks grunnleggende skrifttyper, kjent som "aklam-i sitte". TDV Islamic Encyclopedia skriver at den mest utviklede formen av disse ble skapt av Yakut al-Mustasimi (død 1299).

* **Thuluth:** Dette er den mest egnede skriften for å vise kunstnerisk dyktighet, med sine runde og elegante bokstaver. Kalligrafene kaller den "skriftens mor".
* **Naskh:** Denne skriften foretrekkes for lange tekster, spesielt i boktrykk, fordi den passer godt i linjer.
* **Muhaqqaq og Reyhani:** Disse er søsterskrifter som kjennetegnes av sine rette linjer, og de ble brukt i koranskrifter frem til det 16. århundre.
* **Tawqi og Riq'a:** Disse ble brukt i offisiell korrespondanse i de første århundrene av Det osmanske riket. Til disse ble det utviklet andre typer i Det osmanske riket.
* **Taliq:** Med sin fine og buede form ble denne brukt i litterære verk og diktsamlinger.
* **Divani:** Denne ble formet for offisiell korrespondanse på slutten av 1400-tallet. Den mer forseggjorte og imponerende varianten, kjent som "celi divani", oppsto i Istanbul på 1500-tallet og ble brukt i den høyeste grad av offisiell korrespondanse.
* **Celi:** Dette er mer en målestokk enn en egen type. "Celi" refererer til store, lettleste skrifter som brukes på vegger og i inskripsjoner. En artikkel i encyklopedien beskriver hvordan disse store skriftene, som utfordrer kalligrafens ferdigheter, ble forstørret fra et lite utgangspunkt ved hjelp av en rutenettmetode, og deretter overført til veggen ved hjelp av nåleformede maler.

Materialene som brukes er også en del av tradisjonen. UNESCO nevner følgende verktøy: En tillatelse gitt av en lærer kalles en "icazetname", og studenten kan først signere sine egne verk etter å ha mottatt denne tillatelsen. Signeringer begynner ofte med ordet "ketebe", som betyr "skrevet", og derfor kalles det også å sette "ketebe" når man signerer. UNESCOs definisjon understreker også at kalligrafene overfører kunnskap, håndverk og verdier gjennom læreforhold. Når du legger merke til den lille signaturen i hjørnet av en plate, vet du at det ligger mange års trening bak den signaturen. Kalligrafer i Istanbul

"Koranen ble åpenbar i Hijaz, lest i Egypt og skrevet i Istanbul." Dette sitatet, som også nevnes i TDV Islam-leksikonets artikkel om kalligrafi, oppsummerer Istanbuls plass i kalligrafikunsten. Å kjenne igjen noen navn vil gjøre det lettere å lese det du ser i museer og moskeer. - Sheikh Hamdullah (d. 1520). Født i Amasya. Ble venn med Bayezid II under hans tid som prins, og etter at Bayezid kom til tronen, ble han ansatt som skriver og lærer ved hoffet. Han utviklet Yakuts stil og skapte sin egen vei, og regnes som grunnleggeren av den osmanske kalligrafiskolen. Han var også en dyktig bueskytter, og ble utnevnt til leder for Atıcılar-tekken i Okmeydanı. - Ahmed Şemseddin Karahisari (d. 1556). En av de store kalligrafer i Kanuni-perioden. Han skrev personlig teksten på kuppelen i Süleymaniye-moskeen. En stor utgave av Koranen som han skrev for Kanuni, er bevart i Topkapı-palasset. - Hasan Çelebi. Karahisaris fosterbarn. Han er kjent for de utskjærte inskripsjonene i stein i Süleymaniye- og Edirne Selimiye-moskeene. - Hafız Osman (1642-1698). Han tolket Sheikh Hamdullahs stil på nytt og skapte en egen skole, kjent under hans eget navn. Hans "hilyeler" (beskrivelser av profeten) vises i dag i Hat Sanatları Müzesi (Museum for kalligrafiske kunstformer) i Beyazıt. - Mustafa Rakım (d. 1826). Regnes som en mester i Thuluth og Jeli Thuluth-skrifter. Fordi han reformerte de keiserlige seglene, skiller man mellom "Rakım før" og "Rakım etter" i historien om seglene. - Kazasker Mustafa İzzet Efendi (1801-1876). Både kalligraf og komponist. De store platene i Hagia Sophia er hans verk. - Sami Efendi (d. 1912). Han ga Rakıms skole et nytt pust med sin dyktighet i Jeli-skriften. - Necmeddin Okyay (1883-1976). En kalligraf, ebru-kunstner (marmorering) og bokbinder fra Üsküdar. Vi beskriver ham nærmere i Üsküdar-delen nedenfor. I begynnelsen av det 20. å Her papir først forberedes med et beskyttende lag kalt "ahar". Avhengig av teknikken, brukes forskjellige betegnelser. Når gull påføres med nyanserte, fine penselstrøk, kalles det "halkari". Når gullstøv strøs på papiret, kalles det "zerefşan". Motivene er som et alfabet. "Hatayi"-gruppen omfatter stiliserte blader og blomster, klør og knopper. Motiver som "Rumi", "bulut" (sky) og "çintemani" er også vanlige. Å kunne identifisere disse motivene på en side kan gi en indikasjon på hvilken periode siden tilhører. De forskjellige periodene i osmansk kalligrafi kan også skille seg fra hverandre. En encyklopedi beskriver separat "Baba Nakkaş"-stilen, som ble tydelig i Fatih-perioden med store "hatayi"-motiver, "saz yolu"-stilen utviklet av Şahkulu i første halvdel av 1600-tallet, og de halvt stiliserte hageblomstene som "sernakkaş" Kara Memi introduserte på sidene i Kanuni-perioden, som inkluderte tulipaner, nelliker og roser. På 1700-tallet ble en stil kjent under navnet Ali Üsküdari fremtredende. På 1700- og 1800-tallet ble det vanlig med store blomsterbuketter på sidene, påvirket av europeisk rokokko. Når du ser en tulipan av Kara Memi ved siden av en rokokkobukett på et museum, får du et inntrykk av hvordan smaken i Istanbul har endret seg i løpet av to hundre år.

Hvor du kan se disse verkene på museer:

For å se disse tre kunstformene sammen, er det tre museer i Istanbul som er verdt å besøke. Siden utstillingene kan endre seg fra tid til annen, er det lurt å sjekke de offisielle nettsidene før du besøker.
* **Tyrkisk og Islamsk Kunstmuseum:** Ligger i Sultanahmet, ved siden av Hippodromen, i Ibrahim Pasha-palasset. Museet ble først åpnet i 1914 i Suleymaniye-kompleksets forsyningsbygning, og flyttet til sin nåværende bygning i 1983. Bygningen ble restaurert i 1983, og museet ble gjenåpnet i 1984 med en ny utstilling for å markere sitt hundreårsjubileum. Museet har samlinger av tepper, manuskripter, trearbeider, stein, glass, metall og keramikk, samt et etnografisk avsnitt. Ifølge informasjonen fra Istanbul-guvernementet, inkluderer manuskriptsamlingen den første tyrkiske oversettelsen av Koranen. Den samme informasjonen indikerer at det etnografiske avsnittet beskriver 1800-tallets Istanbul med temaer som kaffe, bad, livsstil, kalligrafer og "Karagöz" (en form for skyggeteater).
* **Sakıp Sabancı Museum:** Ligger i Atlı Köşk (Rytterpalasset) i Emirgan. De øvre rommene i palasset er omgjort til utstill Museet har vært stengt siden 2012 på grunn av restaurering. Ifølge en kunngjøring fra Fatih kommune ble det gjenåpnet for besøkende 7. mai 2026. Ifølge informasjon i pressen, vises omtrent 200 utvalgte verk fra en samling på over 3000 gjenstander. Blant disse er kalligrafiske verk fra sultaner og hilyer (beskrivelser) av Hafız Osman. Ensaiklopedien beskriver den eldste gjenstanden i samlingen som en kufisk koran fra det 9. og 10. århundre. Bygningen er også kjent som "Havuzlu Medrese" på grunn av dammen i gårdsplassen.

**Inskripsjoner på veggene i moskeene**

For å se kalligrafi i Istanbul trenger du ikke nødvendigvis å besøke et museum. Byens moskeer er som en stor utstilling med inskripsjoner på stein og vegger. Løft blikket i Süleymaniye-moskeen. Ifølge TDV Islam-leksikonet skrev Ahmed Karahisari teksten i kuppelen mens han var i live. Etter hvert som teksten forvitret, ble den skrevet på nytt av Abdülfettah Efendi i en Rakım-stil. Det betyr at det i linjen du ser i dag, er arbeidet til to forskjellige århundrer. Inskripsjonene som er hugget inn i steinen i moskeen, tilskrives Hasan Çelebi, sønnen til Karahisari. I Hagia Sophia-moskeen er de store, runde platene som henger på veggene under kuppelen, verk av Kazasker Mustafa İzzet Efendi. Ifølge den tyrkiske Wikipedia er disse platene omtrent 7,6 meter i diameter og regnes som de største platene som er laget frem til den tiden. Teksten i kuppelbåndet er også hans verk. Du kan også finne spor etter Kazasker i Beyazıt. Når du forlater Hat Sanatları Müzesi (Museum for kalligrafi), ta en titt på den talik-inskripsjonen over den monumentale inngangen til Istanbul Universitet, den er også hans verk. Samme kilde opplyser at verkene hans også finnes på døren til Nusretiye-moskeen, i Hırka-i Şerif-moskeen, i Dolmabahçe-palasset og i skattkammeret i Topkapı-palasset. Når du besøker moskeene, vær oppmerksom på etiketten. Unngå å besøke under bønnetider, bruk klær som dekker skuldrene og knærne, kvinner bør dekke hodet, ta av skoene ved inngangen og snakk lavt inne. Det er bedre å stoppe et øyeblikk i gårdsplassen eller ved inngangen for å lese inskripsjonene og platene, enn å forstyrre de som ber inne.

**I fotsporene til kalligrafer i Üsküdar**

To store navn i historien om kalligrafi og marmorering er knyttet til Üsküdar. Hvis du ønsker å tilbringe en ettermiddag i deres fotspor, er det nok å ta fergen over. Şeyh Hamdullah ligger begravet på Karacaahmet-kirkegården i Üsk Å stå i gårdsplassen til den nye Valide-moskeen og tenke på at man i førti år har gått gjennom denne døren hver dag, gir deg et nytt perspektiv på et vakkert ebru-kunstverk.

For de som ønsker å prøve selv, er den mest tilgjengelige offentlige ressursen i Istanbul institusjonen ISMEK, som er en del av Istanbul Metropolitan Municipality og tilbyr yrkes- og kunstutdanning. Institusjonen har programmer innenfor alle tre kunstformene. Ifølge informasjonen på kursidene, er programmene som følger:

* **Ebru Begynner:** Her brukes kitre-vann, jordfarger og pensler laget av hestehår. Teknikker som battal, gelgit, tarakli, shal, bülbül yuvası, kumlu, kılçıklı og hatip undervises. Man må være 16 år eller eldre for å søke, og opptak skjer etter en innledende samtale.
* **Ebru Videregående:** Her arbeides det med tradisjonelle blomstermønstre på bakgrunn av ebrumalerier, ved hjelp av teknikker som hatip, akkase, lale, papatya og murakka. Opptak skjer etter en søknadseksamen og en samtale.
* **Tezhip Begynner:** Her lærer man om fargene og materialene som brukes i tezhip, samt regler for mønstre og komposisjon. Opptak skjer etter en søknadseksamen og en innledende samtale, og studentene må selv sørge for materialene.
* **Hüsn-i Hat Begynner:** Her lærer man om historien til kalligrafi, ulike skrifttyper og berømte tyrkiske kalligrafer, og man begynner å skrive bokstaver og tekster. Programmet inkluderer skrifttyper som rika, sülüs, talik, divani, celi divani og kufi. På kursidene beskrives disse programmene som 256 timer lange, og de som fullfører får et sertifikat. Antall sentre som tilbyr disse kursene varierer fra distrikt til distrikt og fra periode til periode. Skolen for kunst og design i Üsküdar er et eksempel på et slikt senter. Følg med på institusjonens offisielle nettside for informasjon om påmeldingsdatoer og antall plasser.

En advarsel kommer også fra UNESCO: Selv å tilegne seg de grunnleggende ferdighetene innenfor ebrumaling tar minst to år. De første papirene som kommer ut av prosessen vil ha feil, det er slik denne kunsten er.

**Ting du bør vite før du drar:**

Her er noen praktiske tips for en dag dedikert til å utforske disse tre kunstformene:

* Du kan rekke å besøke Sultanahmet og Beyazıt på en dag. Start med å besøke Det tyrkiske og islamske kunstmuseum om morgenen, gå langs Divanyolu eller ta T1-trikken til Beyazıt, og besøk deretter Hat Sanatları Müzesi (Museet for kalligrafi) og Süleymaniye-moskeen om ettermiddagen.
* Sakıp Sabancı-museet krever et eget besøk på omtrent en halv dag. Du kan komme deg til Emir Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren