Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Fra lærling til mester: Mimar Sinan.

Alle kjenner Süleymaniye-moskeen, som med sine fire minareter fullender bybildet og ligger på en høyde med utsikt over Det gyldne horn. Livet til mannen som bygde den, blir imidlertid ofte oppsummert i bare noen få setninger.

Radar TürkiyeRadar Türkiye24 Eylül 202647
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Fra lærling til mester: Mimar Sinan.

Süleymaniye-moskeen, med fire minareter som fullender bybildet, ligger på en høyde med utsikt over Det gyldne horn. Alle kjenner den, men historien om mannen som skapte den, blir ofte redusert til noen få setninger. Imidlertid er Mimar Sinans historie en fortelling om en ung mann fra en landsby nær Kayseri, som først ble snekker, deretter soldat, og til slutt keiserrikets overarkitekt i nesten et halvt århundre. I denne artikkelen følger vi hans liv trinn for trinn, og forteller om hvilke bygninger fra hans tid som finnes i Istanbul i dag, og hvordan du kan besøke dem. Mye av det vi vet om Sinan kommer fra "Tezkiretü'l-bünyan," skrevet av hans nære venn, poeten Sai Mustafa Çelebi, antatt å være fra 1586-1587. Teksten består av en biografi basert på Sinans egne beretninger, samt en oversikt over hans verk. Samme forfatters "Tezkiretü'l-ebniye" og tre korte avhandlinger som finnes i Topkapı-palassets arkiv, utfyller denne informasjonen. Sinan oppsummerer også sin faglige utvikling med tre bygninger. Han refererer til Şehzade-moskeen som sitt "læreverk," Süleymaniye-moskeen som sitt "mesterverk," og Selimiye-moskeen i Edirne som sitt "fullførte mesterverk." Tittelen på denne artikkelen refererer til disse tre stadiene.

Fra Ağırnas til Istanbul

Sinan ble født i landsbyen Ağırnas, nær Kayseri. Det nøyaktige fødselsåret er ikke kjent. Turkish Diyanet Foundation Encyclopedia (TDV) anslår at han ble født før 1491, mens andre kilder gir et tidsrom mellom 1488 og 1490. Ifølge setningene som er sitert direkte fra ham i "Tezkiretü'l-bünyan," ble han rekruttert som en "devşirme" (ung gutt tatt fra sine foreldre for å bli trent til militærtjeneste eller tjeneste ved hoffet) under Yavuz Sultan Selims tid, da det for første gang ble rekruttert unge gutter fra Kayseri-området. Dokumenter viser at han fortsatte å korrespondere med sine slektninger i Kayseri i årene som fulgte. Da han ankom Istanbul, ble det antatt at han var rundt tjueåtte år gammel. Dette var en relativt høy alder for "devşirme"-barn. TDV bemerker også at Sinan vokste opp i et miljø der tyrkisk ble snakket, og at han skrev poesi i sin ungdom. Det antas at han begynte sin utdannelse ved en skole nær Atmeydanı, i nærheten av palasset og Hagia Sophia. Han forteller selv at han valgte snekkerfaget, eller "neccarlık" som det het da, av egen fri vilje. Dette yrket, som begynte med tre, skulle bli grunnlaget for alt han senere skulle skape, fra kuppelmaler til broer. Hans egentlige navn var Yusuf. I nesten alle dokumenter nevnes navnet Sinan, men på inskripsjonen på Büyükçekmece-bro Her tjente i nyosmannskavé, deretter i kavaleriet. Etter slaget ved Mohács ble han forfremmet til leder for rekruttene, deretter til leder for portvaktene og til ansvarlig for artilleriet. I 1534, under en kampanje i Irak, bygde han tre skip i Tatvan ved Van-sjøen, på ordre fra Lütfi Pasha. Han utstyrte dem med kanoner og musketter, og tok også ansvaret for dem. I 1537 deltok han i kampanjen til Korfu med rang av "haseki". Et vendepunkt i livet hans var kampanjen til Bögdania i 1538. Armeen trengte en bro over Prut-elven, og etter forslag fra Lütfi Pasha ble oppgaven gitt til Sinan. Ifølge TDV bygde han broen på tretten dager. Da det ble foreslått å bygge et tårn for å beskytte broen, protesterte han, noe som førte til en diskusjon med Lütfi Pasha, og han fryktet konsekvensene. Resultatet ble imidlertid det motsatte. Lütfi Pasha satte pris på hans dyktighet og utnevnte Sinan til å erstatte den avdøde overarkitekten Acem Ali i 1537. Sinan ble dermed overarkitekt.

Sinan tiltrådte stillingen som overarkitekt rundt 1538-1539, i en alder av førtiåtte eller førtini, og beholdt den frem til sin død, i omtrent femti år. Han arbeidet under Suleiman den store, Selim II og Murad III. I seglet og signaturen presenterte han seg som leder for de kongelige arkitektene, men han unnlot aldri å foranstille tittelen med "den fattige", altså "den ydmyke tjener". Det er omstridt hvor mange bygninger han faktisk konstruerte. Sammenligning av kilder fra den tiden gir en liste over 452 bygninger, mens noen håndbøker oppgir et tall rundt 350. Listen inkluderer moskeer, bedehus, medreser (koranskoler), gravmonumenter, veldedighetsinstitusjoner, sykehus, vanningssystemer, broer, karavanserier, palasser og bad. Det er klart at Sinan ikke konstruerte alle disse selv. Som TDV påpeker, var han lederen av et system der han utarbeidet planene, gjennomgikk prosjektene og overvåket fjerntliggende byggeplasser gjennom sine assistenter. Bygningene ble reist i henhold til tegninger, og håndverkere og lærlinger spredte planene over hele imperiet. Derfor er det mer korrekt å betrakte Sinan ikke som en enkeltstående geni, men som lederen av en skole som administrerte et stort team. Sedefkar Mehmed Ağa, arkitekten bak Sultanahmet-moskeen, var også en av hans elever. Overarkitektens arbeid bestod ikke bare av nye konstruksjoner. Han var også ansvarlig for restaurering av gamle bygninger, fjerning av bygninger som skadet monumenter, samt bredden på gatene og brannfaren i trange smug. Hans første oppgave som overarkitekt i Istanbul var å bygge et kompleks i Avratpaz Konstruksjonen startet i juni 1543. Først ble mausoleet der prinsen ble begravet ferdigstilt. Grunnsteinen til moskeen ble lagt 23. mai 1544, og moskeen ble åpnet for bruk i august 1548. Komplekset ga navnet til dette området, Şehzadebaşı, som ligger langs veien fra Beyazıt til Edirnekapı. I Şehzade-moskeen støttes den sentrale kuppelen av fire halvkupoler, og alle disse elementene hviler på buer som er plassert på fire store søyler. Sinan presenterte her det første eksemplet på sitt karakteristiske pyramideformede taksystem. Han skjulte fundamentene inne i arkader, og åpnet veggene, som ikke lenger var bærende, med et stort antall vinduer. Ifølge TDV reflekterer den rike relieffdekorasjonen på fasadene og minaretene entusiasmen fra Sinans læreperiode. I sine senere arbeider ville Sinan fremheve selve arkitekturen mer enn overflatetekstur. Samtidig, i de samme årene, reiste et kompleks til ære for Mihrimah Sultan ved siden av brygga i Üsküdar. Ifølge inskripsjonen på moskeen ble dette bygget ferdig i 1547. I denne bygningen støttes den sentrale kuppelen av halvkupoler fra tre sider. Siden tomten ved kysten var smal, tillot den ikke en klassisk gårdsplass, så Sinan plasserte et dobbelt bønneområde foran. Bygningen, kjent som Brygge-moskeen, ligger rett overfor brygga. I Şehzade's gravsted kan du se den delte kuppelen til Şehzade Mehmed-mausoleet, det fargerike steinverket og flisene som dekker hele interiøret. Mausoleet til Rüstem Paşa i samme hage gjentar dette arrangementet med et enklere program.

**Lærlingarbeidet: Süleymaniye**

I 1550 ønsket Kanuni Sultan Süleyman et kompleks bygget i sitt eget navn. Et område på det gamle palasset i Beyazıt, og det mest passende punktet på skråningen mot Det gyldne horn, ble valgt som sted. Ifølge historiske kilder ble grunnsteinen lagt 13. juni 1550, i en seremoni der selve sultanen deltok. Den første steinen ble plassert av Şeyhülislam Ebussuud Efendi på stedet der mihraben skulle reises. Den sentrale kuppelen ble fullført 16. august 1557, og moskeen ble åpnet 15. oktober 1557, syv år etter at grunnsteinen ble lagt. Sinan beskriver selv åpningen. Han presenterer nøkkelen til sultanen, men sultanen sier at det er mer passende at han som har bygget det, skal åpne den, og gir nøkkelen tilbake. Den sentrale kuppelen i moskeen har en diameter på 27,40 meter, og høyden fra bakken til toppen er litt over 50 meter. Kuppelen balanseres av store buer i retning av Det gyldne horn og Marmarahavet, mens den balanseres av to halvk Her finner du en oversettelse av teksten fra tyrkisk til norsk:

I et område på omtrent 60 dekar ligger det ulike typer skoler, religiøse høyskoler (medreser), medisinsk skole, sykehus, koranskole, grunnskole, veldedighetsinstitusjon, sykehus, handelsplass, bad og rekker med butikker. Evliya Çelebi skriver at alle bygningene var dekket av "tusenvis av kupler" og at 3000 mennesker var ansatt der. Medresene "Evvel" og "Sani" som ligger vest for moskeen, brukes i dag som Süleymaniye-biblioteket. Mausoleene til Kanuni Sultan Süleyman og Hürrem Sultan, som ligger i retning mot Mekka, er også verk av Sinan.

**Mesterverket og de siste årene**

Sinan selv hevdet at hans mesterverk ikke var i Istanbul, men i Edirne. Selimiye-moskeen, bygget for II. Selim, ble fullført da Sinan var åtti-tre år gammel, og på grunn av sin alder ble han nå omtalt som "Koca" (den store). For de som ønsker å se Selimiye, er turen "En dag i Edirne i skyggen av Selimiye" fra Radar et godt utgangspunkt. Også i hans siste år i Istanbul er det mange spor å finne. I Kadirga ligger et kompleks som bærer navnet til Sokullu Mehmed Pasha og hans kone, İsmihan Sultan. Her deler moskeen og medresen samme gårdsplass, og inskripsjonen over den felles inngangen dateres til 1572. Dette komplekset, som er bygget på en skråning og støttet av murer, fører deg via en trapp til fontenen når du går gjennom hovedporten. Kılıç Ali Pasha-moskeen i Tophane ble fullført i 1580. TDV (Turkish Daily Vision) anser dette bygget som et eksperiment der Sinan tolket Ayasofyas plan i mye mindre skala og på en statisk sikrere måte. I perioden til II. Selim ble husene som omringet Ayasofya og skadet bygningen fjernet, og Sinan støttet også strukturen med eksterne støttepilarer. Under de samme arbeidene ble mausoleet til II. Selim bygget av Sinan, og ble det første mausoleet i Ayasofyas gårdsplass, og ble fullført i 1576-1577. De skadede kjøkkenene i Topkapı-palasset, som ble skadet i brannen i 1574, ble også gjenoppbygd av ham, samtidig som hovedstrukturen ble bevart. I 1584 reiste Sinan på pilegrimsreise til Mekka, og etterlot seg en arkitekt ved navn Mehmed Subaşı som vikar. Etter at han kom tilbake, fortsatte han å jobbe, til tross for sin høye alder.

**Badehusene til Sinan**

I lister over Sinans verk finner man førtito badehus. Noen av disse kan du fortsatt se i Istanbul, og de brukes fortsatt som badehus. Det mest kjente er Haseki Hürrem Sultan-badehuset, som ligger mellom Ayasofya og Sultanahmet-mos Temperaturen i dette området skiller seg fra den vanlige hammam-planen, og bruker en buet struktur som åpner seg i en stjerneformet design rundt et sentralt punkt, som man finner i varme kilder. Bygningen ble i mange år brukt som et sted for hjemløse om natten, men den ble senere restaurert. Çemberlitaş-badet er et interessant spørsmålstegn. Etter at inskripsjonen på døren ble rengjort, kunne man lese datoen 1584 og en diktning av Sai Mustafa Çelebi. Dermed ble det klart at badet ble bygget av Nurbanu Valide Sultan, moren til sultan Murad III, for å generere inntekter til Atik Valide-komplekset i Üsküdar. Atik Valide-komplekset er et verk av Sinan, og badet tilhører hans tid som arkitekt, men Çemberlitaş-badet er ikke inkludert i lister over Sinans verk. TDV anser derfor dette som et spørsmål som fortsatt venter på en løsning. I 1868, da Divanyolu ble utvidet, ble en del av omkledningsrommet fjernet, mens herreavdelingen fortsatte å bli brukt som bad. Det finnes også eksempler som har forsvunnet. Hürrem Sultans dobbeltbad i Eminönü lå rett overfor den sørlige inngangen til det nåværende Egyptbazar. Det ble revet rundt 1930 og erstattet med et kontorbygg. Badet til Süleymaniye-komplekset står fortsatt der som en del av komplekset. Den beste måten å se innsiden av disse badene er å benytte seg av tjenestene. Husk at det er separate avdelinger for menn og kvinner, og at prisene og åpningstidene kan variere.

Ifølge TDV er Sinans viktigste ingeniørverk, og det største i omfang, ikke en moské, men Kırkçeşme-anlegget, som forsynte Istanbul med vann. Ifølge kildene så Sultan Süleyman vann som sivet ut fra en gammel vannvei i nærheten av Kağıthane, og han undersøkte om det var mulig å forsyne byen med vann fra dette området, og han beordret Sinan til å undersøke saken. Sinan undersøkte vannkildene og elvene i Belgrad-skogen og rapporterte at det var mulig. Storvesiren Rüstem Paşa motsatte seg dette, og hevdet at hvis det kom mye vann til byen, ville befolkningen øke og det ville bli vanskeligere å forsyne byen. Han fengslet til og med en vannekspert som jobbet sammen med Sinan. Sultanen beordret likevel at byggearbeidet skulle fortsette. Arbeidet, som startet i 1554, ble fullført før 1563. Etter at buene som ble ødelagt i flommen 20. september 1563 ble reparert, ble anlegget satt i drift igjen i 1564. Süleymaniye-komplekset kostet 35 millioner akçe, mens Kırkçeşme-anlegget kostet 50 millioner akçe. Den totale lengden på hovedkanalene overstiger 55 kilometer. Det er tretti-tre Broen ved Büyükçekmece, som ligger langs veien til Rumeli, er også et resultat av samme ingeniørkunst. Det fantes en eldre bro i dette sumpete området, men den var i ruiner. I stedet for å bygge en kort bro som forbinder de to sidene av sumpen, designet Sinan en mye lengre bro som gikk over hele sumpen. Han skrev at den gamle broen var bygget for nær havet og i et utsatt område, noe som førte til at fundamentet ble ødelagt, og at den nye broen ble bygget lenger sør. For hver av broens pilarer ble det konstruert former som var like store som en stor båt, deretter ble det slått ned pilarer og fylt med bly. Broen, som ble påbegynt på ordre fra Kanuni, ble fullført i 1567-1568, under regjeringsperioden til hans sønn, II. Selim, da sultanen døde under felttoget til Zigetvar. Broens totale lengde er 635,57 meter, og bredden er 7,17 meter. Den består av fire seksjoner med opp- og nedstigninger, og har tjueåtte spenn. Det antas at de åpne områdene mellom seksjonene er ment for å tillate oversvømmelsesvann å passere broen uten å skade den. Inskripsjonen i kiosken, "Verket til Yusuf bin Abdullah," er signaturen vi nevnte tidligere. I dag er den historiske broen relativt godt bevart, siden biltrafikken går over en moderne bro i nærheten. I området ved broens inngang finner du også Sokullu Mehmed Paşa-moskeen, Kurşunlu Han og Kanuni Sultan Süleyman-fontenen. Mausoleet i Süleymaniye

Sinan døde i 1588. I Süleymaniye-komplekset, i et lite, trekantet område som skiller to gater, ble det først bygget en kuppelformet fontene, og rett bak den ble Sinans mausoleum bygget. Mausoleet ligner en hagepavillon. Over steinbasene er det buer, og over dem et tak som heller i alle retninger. Under taket er det en steinkiste. På den delen av muren som vender mot moskeen, er det en versinngravert inskripsjon av Sai Mustafa Çelebi. Versene, skrevet av en venn, beskriver hvordan arkitekten Sinan har forlatt denne verden. Ifølge TDV finnes det ingen andre eksempler på at et kompleks inneholder både gravstedet til grunnleggeren (sultanen) og gravstedet til arkitekten. Det er lett å finne mausoleet. Se etter en enkel bygning i hvit stein, foran Süleymaniye-kompleksets mur mot Golden Horn, rett til venstre når du kommer ut av Istanbul-kontoret for religiøse anligheter, ved begynnelsen av Fetva Yokuşu-gaten. Sinans testament gir også informasjon om familien hans. Hans kone, Mihri, døde før ham, og hans sønn, Mehmed Bey, ble drept i kamp. Testamentet nevner to døtre og to barnebarn, og hans eiendom inkluderer hus, butikker, en hage og en vannvei. Å besøke Sinans verk i Istanbul i dag

Sinans bygninger i Istanbul er sp Etter å ha besøkt Kılıç Ali Paşa-moskeen og badet, ta fergen til Üsküdar. Samme dag kan du også besøke Mihrimah Sultan-moskeen, som ligger rett overfor fergeterminalen, og Atik Valide-komplekset, som ble bygget til minne om Nurbanu Sultan.

  • Startpunktet for reisen. Hürrem Sultan-komplekset i Haseki er et godt utgangspunkt for de som ønsker å følge Sinans arkitektoniske utvikling, siden det var hans første oppdrag i Istanbul som arkitekt.
  • En halvdagsutflukt utenfor byen. Besøk Kanuni Sultan Süleyman-broen og bygningene ved brohodet i Büyükçekmece. Besøk moskeene utenom bønnetider, og unngå spesielt fredag formiddag. Kvinner må dekke til hodet, og alle må ha på seg klær som dekker skuldre og knær. Skoene tas av ved inngangen, og det forventes stillhet inne i moskeen. Du kan finne mer informasjon om hva du bør vite før du besøker en moské i artikkelen "Ting du bør vite før du besøker en moské" på Radar.

Å vite hva du skal se etter i Sinans byggverk vil forandre opplevelsen. Prøv å stå under kuppelen og observer hvordan vekten fordeles på søylene og buene. Legg merke til hvor støttepilarne er plassert, og tell antall vinduer i veggene. TDV (Turkish Daily Vision) anser det som en av Sinans viktigste bidrag at han systematisk åpnet veggene med vinduer, i stedet for de mørke interiørene fra tidligere perioder.

Se også Süleymaniye-komplekset fra avstand, for eksempel fra Galata eller Üsküdar-siden. Sinan plasserte komplekset på toppen av bakken, slik at det ville gi det mest imponerende silhuetten for de som så på det fra disse områdene av byen. I sine siste ord, som ble overlevert etter hans død, ønsket Sinan at de som så på verkene hans, skulle se på arbeidet med respekt og minnes ham med gode tanker. Det er ikke vanskelig å vise denne respekten når du utforsker disse bygningene. Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren