Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Å se utsikten over Bosphorus-kysten fra sjøen.

Alle som reiser over Bosporos-stredet med ferge, stiller på et eller annet tidspunkt det samme spørsmålet.

Radar TürkiyeRadar Türkiye24 Eylül 202631
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Å se utsikten over Bosphorus-kysten fra sjøen.

Her som reiser over Bosporos med ferge, stiller seg det samme spørsmålet på et tidspunkt. Hvem er disse trehusene bygget for, når ble de bygget, og hvorfor? Yalıene (kysthusene) er et kjent syn langs Bosporos, men siden de i stor grad fortsatt er bebodd, er det vanskelig å se innsiden. Denne teksten er ment å lære deg å "lese" et yalı fra utsiden. Vi vil forklare hva de forskjellige delene av et yalı brukes til, hvor fargene kommer fra, hvilke som er de eldste eksemplene, og hvordan du kan se dem i dag, enten fra fergen, fra land eller fra et museum.

Hva betyr "yalı"?

Ordet kommer fra det greske ordet "yalos", som betyr kyst og strand. I eldre tekster ble også ordene "sahilhane" (en sammensetning av det arabiske "sahil" som betyr kyst, og det persiske "hane" som betyr hus) brukt for å beskrive slike bygninger. Når bygningene ble veldig store, ble de kalt "sahilsaray" (kystpalass). Arkitekten og forfatteren Sinan Genim påpeker at selv om lignende bygninger finnes langs elvene Meriç, Porsuk og Yeşilırmak, eller langs kysten av Izmir, er yalıene i sin nåværende form et bygningstype som er unik for Bosporos. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia ble yalıene bygget langs Golden Horn og Bosporos fra 16. til midten av 18. århundre, og det var først på 18. århundre at Bosporos-yalıene fikk sin distinkte identitet. Palasser som Yalı Köşkü (Yalı-paviljongen) ved siden av Topkapı-palasset, regnes som forløpere for denne typen bygninger. Genim refererer til Yalı Köşkü fra 1592 som den første monumentale bygningen der navnet "yalı" ble brukt. Med Tulip-perioden, altså under regjeringsperioden til Ahmed III (1703-1730), begynte kystlinjen langs Bosporos å fylles med sommerhus for statlige tjenestemenn, velstående handelsmenn og familier knyttet til hoffet. Ordet "yalı" ble lenge brukt synonymt med "konak" (herskapshus) og "köşk" (paviljong), og beskrev hovedsakelig husene som familier flyttet til om sommeren. TDV-artikkelen bemerker at denne flyttingen var en seremoni, en årlig ritual. I dag, ifølge en oversikt på det tyrkiske Wikipedia, er det omtrent 360 yalıer som har overlevd langs begge sider av Bosporos.

Anatomien til et yalı

For å forstå et yalı, tenk på det som et hus med to sider. Siden mot havet er åpen og livlig, med utstikkende deler som strekker seg ut mot vannet; siden mot land er lukket av høye hagemurer og smale gater. Som TDV beskriver, er yalıene lange bygninger, vanligvis i to etasjer, med en fasade vendt mot vannet Her finner du oversettelsen:

Bostadshusene langs Bosporos består vanligvis av en hovedetasje som strekker seg ut mot havet, ofte med en etasje over. Disse utstikkende delene bæres av trekonstruksjoner. Hovedetasjen fungerer som serviceområde; her finner man en flisbelagt terrasse og lyse rom som vender ut mot den. I etasjen over finner man salonger, gjesterom, soverom og noen ganger et bibliotek. Balkonger er ikke vanlig i disse husene, men i stedet finner man store, åpne verandaer. Forholdet til vannet er også karakteristisk for disse boligene. I tidligere århundrer var den eneste måten å komme seg til boligene via sjøen, så en brygge var et must. Ifølge Genim ble bryggene ofte plassert under haremdelen eller i en liten havn i haremhagen. Ved enden av bryggen kunne det være et sjøbad, og i et hjørne av hagen kunne det være et fiskeforråd. Inne i husene ble det lagt til små bassenger og fontener for å skape en følelse av vann. Genim nevner også en tradisjon knyttet til bryggene: sjøfolk og fiskere hadde rett til å bruke disse bryggene, og fiskerne kunne bruke dem til å tørke og rulle inn fiskegrepene sine. Hvit, kittelmaling og grå.

Informasjonen om fargene på disse boligene er mest presis i TDV (Türk Dil Kurumu - Tyrkisk Språkakademi). Selv om de var beskjedne i størrelse, ble disse boligene, som minnet om små palasser, malt i hvitt eller i en farge som lignet kittelmaling. Kittelmaling er en naturlig maling som inneholder jernoksid. Kunsthistorikeren Doç. Dr. Zeynep Emel Ekim, som ble intervjuet av Anadolu Ajansı i 2024, forklarer at denne malingen, i tillegg til rødt, også finnes i brune og gule toner, og at den beskytter treverket mot sol, fukt og regn. Påføringen er tidkrevende. Først påføres en grunning med bly på det rengjorte treverket, deretter påføres en hard pasta laget av terpentin og linolje, og overflaten pusses. Malingen påføres eventuelt i to lag. Fordi malingen bare kan påføres på treverk, finner man den ikke i konstruksjoner av stein eller marmor. I dag har mange syntetiske rødfarger tatt over, som er enklere og billigere. Ekim nevner eksempler der den originale kittelmalingen er brukt med omhu, som Amcazade Hüseyin Paşa-boligen, Kont Ostrorog-boligen i Kandilli og Sadullah Paşa-boligen i Çengelköy. Ikke alle boligene var røde. I TDV står det at i kystområdene der mange ikke-muslimske familier bodde, var boligene solide bygninger, og fasadene var malt i diskrete farger som grå-beige eller grå-blå, mens vindus- og dørkarmer var hvite. I den tyrkiske Wikipedia-artikkelen om boliger står det at fargene vanligvis Her er en oversettelse fra tyrkisk til norsk:

Yeniköy, Tarabya og Büyükdere var populære steder for sommerhus blant utlendinger og ambassader, og noen av de gamle ambassadeboligene i Büyükdere brukes fortsatt som sommerboliger i dag. I Sarıyer bodde middelklassefamilier i villaer. På den asiatiske siden er det mer landlig preg, med hager som stiger oppover skråningen i terrasser. En av grunnene til at kystlinjen er så godt dokumentert, er "bostancıbaşı"-registrene. Når sultanen seilte i båt i Bosporos, styrte "bostancıbaşı" båten og ga informasjon om villaene, hagene, palassene og bryggene langs kysten. Disse detaljerte registrene er blant de viktigste dokumentene for å spore hvilken villa som tilhørte hvem i hvilken periode. Selv måten man beveget seg i båt på hadde sine egne regler. Ifølge TDV (Türk Dil Kurumu) steg ministre om bord i båter med fem årer, mens personer med lavere rang brukte båter med fire, tre eller to årer. Det var en gest av respekt å lukke parasollen når man seilte forbi en villa. Den eldste av dem er Amcazade Hüseyin Paşa-villaen.

Den eldste villaen som fortsatt står i Bosporos, er den som ble bygget av Amcazade Hüseyin Paşa, en storvesir fra Köprülü-familien, på den asiatiske siden, mellom Kanlıca og Anadoluhisarı. Ifølge TDV ble den bygget i 1699, og den beskrives som den eldste trebygningen som fortsatt står i Bosporos, og kanskje i hele Istanbul. Den ble også kalt "Meşruta-villaen" på grunn av forbindelsen til pashens stiftelser. Etter Karlofça-avtalen ble Østerrikes ambassadør formelt brakt hit med båt den 29. april 1700. Villaen var en gang et stort kompleks med et harem på tjue rom, som strakte seg 80 meter langs sjøen. På 1800-tallet ble de originale bygningene enten brent ned eller revet. Det som står igjen i dag er en enkelt etasje, en "divanhane" (salong) som delvis hviler på påler langs kysten. Dette er et enkelt rom i form av en T. I midten av det marmorbelagte rommet er det en fontene, og de tre "armene" stiger lett opp som en slags veranda. Selv om bygningen ser svært enkel ut utenfra, er interiøret dekorert med gullfargede broderier, skapdører med elfenben og perlemor, og paneler som viser blomster som spruter ut av vaser. TDV skriver at denne tre-divanhanen er det eneste eksemplaret av sitt slag som fortsatt står i Istanbul, og at den ble bygget før vestlig innflytelse begynte. Bygningen ble forsømt i mange år på 1900-tallet. Ifølge en notat vedlagt et bilde i samme artikkel, finnes noen av interiørdekorasjonene i Istanbul Vakıf İnşaat Eserleri Müzesi (museet for vakf-konstruksjoner). Planen er en av de beste eksemplene på osmansk villaarkitektur. Den er fullstendig symmetrisk, basert på to akser som krysser hverandre, og har en sentral gårdsplass. I hjørnene av gårdsplassen, som strekker seg parallelt med havet, finnes det to rom i hver side, og i retning mot havet og hagen er det åpne verandaer. I øverste etasje blir gårdsplassen oval, og over den ligger en lav kuppel som minner om et rom. Et lite bibliotek, der musikere pleide å spille, vender mot gårdsplassen, noe som antyder at denne salongen ble brukt til måltider og musikkarrangementer. Den virkelige overraskelsen finner man på veggene. I nisjene i rommene finnes forseggjorte malerier som viser villaer, palasser og kystanlegg langs Bosporos og Det Gylne Horn. Ett av disse maleriene viser Topkapı-kystpalasset, som brant ned i 1862. Dermed fungerer veggene i villaen som et dokument over bygninger som ikke lenger eksisterer. Bygningen fikk sitt nåværende utseende etter en restaurering utført av arkitekten Turgut Cansever og Cahide Tamer i perioden 1949-1951, og den ble ytterligere restaurert under ledelse av Feyza Cansever i perioden 1995-1997. I dag er den bevart av Tek-Esin-stiftelsen. Den røde fasaden er lett gjenkjennelig fra båtene som passerer Çengelköy. I Kandilli ligger Kıbrıslı-villaen, og i Kanlıca ligger Hekimbaşı-villaen.

På den asiatiske siden, like etter Küçüksu, begynner Kıbrıslı-villaen ved Kandilli-kysten. Villaen ble bygget i slutten av 1700-tallet, og den første eieren var İzzet Mehmed Paşa, en av statsministrene til Sultan Abdülhamid I. I 1840 ble den kjøpt av Kıbrıslı Mehmed Emin Paşa, og fikk dermed sitt nåværende navn. Ifølge den tyrkiske Wikipedia har den den lengste fasaden mot Bosporos, med en kystlinje på 64 meter. Den best bevarte delen er "selamlık" (den delen av villaen som var ment for menn). Man kommer inn i den gjennom en veranda med fire søyler fra hagen, og i de fire hjørnene av gårdsplassen ligger det rom. Legg merke til hvordan fasaden er dekorert med utspring, og hvordan de smale, lange vinduene er plassert i rekker. Litt lenger nord, mellom Kanlıca og Anadoluhisarı, ligger Hekimbaşı Salih Efendi-villaen. Villaen er oppkalt etter Salih Efendi, en lege under Sultan Abdülmecid, som kjøpte den på 1850-tallet. TDV skriver at denne villaen er kjent for sine blomsterhager og sitruslunder, og at nellikene og rosene som ble dyrket her, la grunnlaget for senere etablerte drivhus i regionen. Salih Efendi, som var interessert i botanikk, har fått navnet sitt tilknyttet en rose I 1995 ble store deler av bygningen ødelagt i en brann. Restaureringen, som startet i 1998, tok utgangspunkt i utseendet fra 1890-årene, ikke slik den var rett før brannen. Denne villaen forteller også om den vestlige innflytelsen som startet med Dolmabahçe-palasset. TDV (Turkish Historical Society) påpeker at i løpet av 1800-tallet ble det bygget prangende villaer i stein, utstyrt med alle elementer av neoklassisk stil, og at den klassiske fasadedesignen ble endret med elementer fra Vesten. Å se en villa i tre med utstikkende balkonger ved siden av en solid steinvilla med søyler, når man ser fra sjøen, er den enkleste måten å forstå denne transformasjonen. Mehtabiye, solnedgangspaviljong og en livsstils slutt.

Villaene besto ikke bare av hovedbygningene. Genim forteller at villaene på den europeiske siden (Rumeli) hadde en "mehtabiye" (månepaviljong), mens de på den asiatiske siden (Anadolu) hadde en "gurub köşkü" (solnedgangspaviljong). I disse små paviljongene, med kun ett rom, kunne man, som navnet antyder, se måneskinnet eller solnedgangen over den andre siden. Tenk på forholdet mellom lys og vann på begge sider av Bosporos; på den asiatiske siden, som vender mot vest, er det solnedgangen som er i fokus, mens på den europeiske siden er det måneskinnet som reflekteres i vannet. Denne livsstilen tok slutt tidlig på 1900-tallet. TDV skriver at slutten på første verdenskrig også markerte slutten på livet ved Bosporos. På grunn av økonomiske vanskeligheter klarte ikke familier å vedlikeholde villaene sine; de fleste av disse kystboligene og villaene skiftet eiere, ble brukt til andre formål, og noen ble ødelagt i branner. Branner, som er en uunngåelig fiende for tre, var den viktigste årsaken til at mange villaer ved Bosporos forsvant. Bosporos-loven og beskyttelse.

I dag er det grunnleggende rammeverket for beskyttelse av villaer og deres omgivelser Bosporos-loven, som ble vedtatt 18. november 1983 og publisert i den offisielle gazetten 22. november 1983 (lov nr. 2960). Formålet med loven er å beskytte og utvikle de kulturelle og historiske verdiene og den naturlige skjønnheten i Bosporos-området, samtidig som man begrenser bebyggelse som øker befolkningstettheten. Loven deler området inn i soner. Det er en "utsiktssone" bak kystlinjen, en "bakre sone" bak den, og en "påvirkningssone" ytterst. Blant de generelle bestemmelsene er det at kystlinjen kun kan brukes til allmenn nytte, at restaurering av kultur- og naturarv skal prioriteres, at det ikke kan bygges kull- og drivstofflagre, verft eller industriområder, Linjen mellom Çengelköy og İstinye går i en svingete rute mellom Çengelköy, Arnavutköy, Bebek, Kandilli, Anadolu Hisarı, Kanlıca, Emirgan og İstinye, og passerer foran mange av villaene langs kysten. Linjen mellom Bebek og Emirgan er også i drift på markeder og helligdager, og den passerer også Anadolu Hisarı og Kanlıca. – Sjekk den oppdaterte rutetabellen på Şehir Hatları sin nettside, da avgangstider og dager kan variere. Hvis du foretrekker å gå, er kystveien på den europeiske siden, som strekker seg fra Bebek til Rumeli Hisarı og videre til Emirgan, et godt valg. Şerifler Yalısı i Emirgan er, ifølge TDV, også en "veivals", noe som betyr at den ligger mellom veien og sjøen, slik at du kan se fasaden fra fortauet. Ifølge Wikipedia ble denne villaen bygget i 1780 og er den eldste bevarte villaen på den europeiske siden. Ifølge TDV-artikkelen tilhører villaen Kulturministeriet. I Arnavutköy går også en kystvei som passerer foran mange av villaene. På den asiatiske siden ligger villaene ofte mellom sjøen og veien, så du ser ofte bare murveggene fra land. Det er mye mer effektivt å se villaene i Kandilli, Kanlıca og Çengelköy fra den andre siden, spesielt fra kysten ved Bebek og Rumeli Hisarı. Det nærmeste du kommer til å gå inn i en villa er Sadberk Hanım-museet i Büyükdere. Hovedbygningen er Azaryan-villaen, bygget på slutten av 1800-tallet. Den ble restaurert under ledelse av arkitekten Sedad Hakkı Eldem mellom 1978 og 1980 og omgjort til et museum, som ble åpnet 14. oktober 1980 som Tyrkias første private museum. Når du besøker utstillingen, bør du også legge merke til størrelsen på rommene, trappene og hvordan utsikten over Bosporos er fra vinduene. Hvis du ønsker å se en kyststruktur i palassstil, er også Küçüksu Kasrı og Beylerbeyi Sarayı på den asiatiske siden åpne for besøkende. Sjekk de offisielle nettsidene for oppdaterte besøksdager og -tider.

Praktiske tips:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren