Hvordan etablerer man en hovedstad?

I 1923, da Ankara ble utnevnt til hovedstad, var det en by med rundt 30 000 innbyggere, beliggende ved foten av en festning. I løpet av femten år ble det etablert boulevarder, ministerier, en jernbanestasjon, en opera, et universitet og ambassader; byen ble forvandlet til et uttrykk for en stats arkitektoniske visjon. I dag kan du, mens du går fra Ulus til Kızılay, lese to forskjellige "dialekter" av denne visjonen side om side, så lenge du vet hvor du skal se.

Den første dialekten er den nasjonale arkitekturen. Denne stilen, som oppsto på slutten av det osmanske riket og ble brakt til Ankara i løpet av de første ti årene av republikken, kombinerer seldsjukkiske og osmanske motiver (spisse buer, fliser, brede frynser, kupler) med moderne offentlige bygninger. I Ulus finner du Vedat Tek's andre parlamentsbygning (1924) og Kemaleddin's Ankara Palas (1927), Arif Hikmet Koyunoğlu's Etnografiske museum (1928) og det tyrkiske huset (den nåværende Bildemuseet, 1930), samt de italienske bygningene til Giulio Mongeri, Ziraat Bankası (1929) og İş Bankası. Alle disse ligger i nærheten av hverandre, og du kan besøke de fleste av dem som museer eller offentlige bygninger i dag.

Den andre dialekten er modernismen fra 1930-årene. Den unge republikken vendte blikket mot Europa, også innen arkitektur. Tyske og østerrikske arkitekter (Clemens Holzmeister, Ernst Egli, Bruno Taut, Paul Bonatz) skapte et enkelt, funksjonelt og monumentalt språk i ministerier, skoler og offentlige bygninger. I Sıhhiye finner du Taut's fakultet for språk, historie og geografi (1937), i ministerområdet finner du Holzmeister's ministerblokker og den nye parlamentsbygningen (startet i 1938), i Ulus finner du Şevki Balmumcu's utstillingshus (1933), som ble omgjort til en opera av Bonatz (1948), og Şekip Akalın's jernbanestasjon (1937). Utsmykkede fasader, lange horisontale linjer og steinbekledning; når du først legger merke til det, vil du se det overalt.

For å lese begge stilene sammen, er det nok å gå langs Atatürk Boulevard, som strekker seg fra Ulus til Çankaya, og som reflekterer byens utvikling fra nord til sør gjennom historien. I Ulus finner du kupler og fliser, i Sıhhiye finner du steinmodernisme, i Kızılay finner du leilighetsbygg fra 1950-årene, i Kavaklıdere finner du ambassader, og i Çankaya finner du herskapshus. Selve byen er en kronologisk utstilling.

Hvis du spør hva som er tapt, kan du si at det tidlige republikanske bybildet ble i stor grad endret etter 1960 på grunn