Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Ankara-stein, hovedstadens rosa andesitt.

Se på steinene i Ankara, se på tårene i øynene mine. Den første linjen i sangen setter en bys steiner og øynenes tårer side om side, og det er ingen tilfeldighet.

Radar TürkiyeRadar Türkiye30 Eylül 202629
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Ankara-stein, hovedstadens rosa andesitt.

Her serin Ankara'nın steinen, se på tårene i øynene mine. Den første linjen i sangen setter en bys stein side om side med kjærlighet, og dette er ikke tilfeldig. Ankara har faktisk en stein; den kalles andesitt, den har en rosa farge, en tett og hard tekstur. Fra bymurene til fasaden til Ankara stasjon, fra relieffene i Güvenpark til veggene i universitetsfakultetene, er byens mest varige konstruksjoner bygget med denne steinen. Denne teksten forteller om andesittens millioner år lange vulkanske opprinnelse, dens forekomster, dens rolle i de tidlige årene av hovedstadens etablering, og hvor den kan sees i byen i dag. Hva er andesitt?

Andesitt er en vulkansk bergart som dannes når magma fra dypet av jordens skorpe stiger opp og avkjøles. Geologer definerer den som en mellomtype mellom basalt og riolit, med et silisiumdioksid-innhold som varierer fra 57 til 63 prosent. Hovedmineralet er plagioklasfeltspat, og det finnes også pyroxen og hornblend. Dens porfyrittiske tekstur, det vil si at den inneholder synlige, store krystaller i en finere grunnmasse, gir steinen et karakteristisk flekkete utseende. Den er oppkalt etter Andesfjellene i Sør-Amerika; termen ble først brukt av den tyske geologen Leopold von Buch i 1826. Andesitt er den vanligste bergartstypen i områder der havbunnen dykker ned under kontinentene og i øygrupper. Menneskeheten har brukt den som byggemateriale i tusenvis av år; monumenter som Borobudur i Java og Sacsayhuaman i Peru er bygget av andesitt. Ankara-steinen er også en del av denne store familien. De gamle vulkanene under Ankara

I området rundt Ankara finnes vulkanske bergarter som spenner over et bredt tidsrom, fra sen kritt til pliocen. De vanligste og mest distinkte er de vulkanittene fra tidlig neogen, kjent som Kızılcahamam eller Galatia-vulkanittene; basaltkolonnene og den fossile skogen i Kızılcahamam og Çamlıdere geopark er spor etter denne vulkanismen. Bergartene som utvinnes som "Ankara-stein" tilhører imidlertid en annen gruppe. Ifølge en studie publisert i Türkiye Jeoloji Bülteni av Nizamettin Kazancı og Alper Gürbüz, dukker disse vulkanittene opp i flekker mellom Gölbaşı, Bala og Elmadağ. I stedet for å være en del av et stort vulkansk system, er de utbrudd som skjedde enkeltvis i tidlig og midtre miocen, og som deretter ble dekket av sedimenter fra sen miocen og pliocen. Det betyr at de rosa steinene du ser på åsene sør for byen er omtrent femten til tjue millioner år gamle. I nærheten av Mamak, langs veien til Haymana og i nærheten av landsbyen Ballıkuyumcu nær Polatlı, finnes det også basaltiske, andesittiske og riolittiske lavastrømmer. De samme Stenen er hard og tett, men likevel relativt lett å bearbeide. Den er porøs, absorberer ikke vann og er derfor motstandsdyktig mot frost og slitasje. Når den er våt, får den en glansfull farge. Disse egenskapene har gjort den til et populært materiale for flislegging og fasader i århundrer. Legg merke til hvordan en fortauskant eller en fasade i Ulus blir mørkerosa etter regn; det er steinen i sin beste form. Hvor er steinbruddene?

Til tross for navnet, er det stedet hvor Ankara-steinen finnes, altså hvor de beste eksemplene utvinnes, i distriktet Gölbaşı. Den samme rosa andesitten finnes også i områdene rundt Çankırı, Afyon og Uşak, men navnet har blitt knyttet til Ankara. Selv om steinen ser ut til å være utbredt på kartet, er reserver begrenset fordi det ikke er mulig å utvinne blokker fra steinbrudd overalt. Nærhet til sentrum, privat eiendom, skog og beskyttede områder gjør det vanskelig å åpne nye steinbrudd. De historiske steinbruddene ligger imidlertid inne i byen. I en artikkel publisert i "Ankara Araştırmaları Dergisi" sammenlignet Kıymet Deniz og Yusuf Kağan Kadıoğlu steinene i murene til Ankara-slottet mineralogisk og geokjemisk, og fant den beste matchen i syv gamle steinbrudd i Yenidoğan-høyden. Det betyr at murene til slottet er bygget med rosa andesitt som ble hugget ut fra åsen rett ved siden av. Denne informasjonen er viktig, ikke bare for historieinteresserte, men også for restaurering. Å bruke stein fra samme kilde i reparasjoner bidrar til å bevare strukturens integritet. Fra slottet til Roma: Steinens lange minne

Murene til Ankara-slottet er bygget av rosa andesitt med en porfirofanittisk tekstur, og det er også innslag av murstein og kalkstein. Det er ikke sikkert når slottet ble bygget, men det er kjent at det eksisterte på tiden da galaterne bosatte seg i Ankara. I løpet av det åttende og niende århundre ble byen angrepet flere ganger, og murene ble raskt reparert. På den tiden ble marmorblokker fra ruiner av romerske monumenter, søyler og marmorrenner fra vanningssystemer brukt i murene. Når du går inne i slottet i dag, kan du se hvite marmorfragmenter, og til og med omvendte inskripsjoner, mellom radene av rosa andesitt. Steinen oppsummerer alle lagene av byen i en enkelt vegg. I veggene til det romerske badet er det brukt en vekslende teknikk med rader av stein og murstein. Når Haydar Topal nevner de viktigste bygningene i Ankara som er bygget med naturstein, nevner han Ankara-slottet, det romerske badet, Augustus-tempelet, den gamle parlamentsbygningen, Ankara jernbanestasjon og Anıtkabir. Denne listen viser at det er mulig å lese de to tusen årene fra galaterne til Kazancı og Gürbüz nevner at fakultetene for språk og historie, samt geografi, jus, landbruk og naturvitenskap, samt bygningene til Ziraat Bankası og Sentralbanken, ble bygget med Ankara-stein og beholder fortsatt sin prakt i dag. Vedat Tek designet det andre parlamentsbygget i 1923, som er bygget i hugget stein, og som i dag er Cumhuriyet-museet. Dette er et av de tidligste eksemplene fra den perioden. Grunnsteinen til Ankara jernbanestasjon, designet av Şekip Akalın, ble lagt 3. november 1935, og bygningen ble åpnet 30. oktober 1937. Den bærende konstruksjonen i betong var fullstendig kledd med Ankara-stein utvendig. Sikkerhetsmonumentet i Kızılay, skapt i 1935 av de østerrikske skulptørene Anton Hanak og Josef Thorak, har seks meter høye bronsefigurer på en 37 meter høy sokkel. Sokkelen er omgitt av andesittrelieffer som skildrer tyrkisk politi, gendarmeriet, intellektuelle og bønder. Historien om Anıtkabir er en annen. Mellom 1944 og 1953 ble monumentet reist etter planer av Emin Onat og Orhan Arda. Dommerne ønsket at den dominerende steinen skulle være lysere enn jorden. Derfor ble de ytre veggene i æresalen, relieffene som skildrer seier, og søylene som omgir seremoniplassen, kledd med gul travertin fra Eskipazar, løvefigurene med travertin fra Kayseri Pınarbaşı, seremoniområdet og trappene med hvit travertin fra Haymana, og de indre veggene i tårnene med travertin fra Malıköy. Som eksperter innen gruve- og petroleumindustri har skrevet i tidsskriftet Aurum, ble Ankara-andesitt brukt i offentlige bygninger i hovedstaden i de første årene av republikken. Byggingen av Anıtkabir markerte et vendepunkt for den tyrkiske natursteinindustrien; nye steinbrudd ble åpnet, og dyktige håndverkere ble utdannet. Haydar Topal nevner også Anıtkabir blant bygningene som er bygget med andesitt, men det er viktig å huske at den dominerende steinen i monumentet er travertin. Å se de to steinene ved siden av hverandre gir et bedre inntrykk av hvor karakteristisk rosa andesitten er for Ankara.

Hvor kan du se den i byen?

Du trenger ikke å besøke et museum for å se Ankara-stein; selve byen er et friluftsmuseum. Start turen ved Kale (festningen). Se på de hvite marmorblokkene og søylene som er innfelt i radene av rosa andesitt i murene til den indre festningen; steinbruddene på Yenidoğan-høyden ligger bare noen få kilometer unna. Når du går ned fra Kale til Ulus, ta på den huggede steinfasaden til det andre parlamentsbygget på Hükümet Meydanı, og gå deretter til jernbanestasjonen og Som en del av den geologiske arv: Stein

Kazancı og Gürbüz anser Ankara-steinen som en av de naturlige steinene i Tyrkia som har en betydelig geologisk verdi, sammen med Ahlat-steinen, Nevşehir-steinen og Sille-steinen. De mener at den kulturelle verdien av en bygningsstein ikke bare finnes i bygningene, men også i steinbruddene hvor den ble utvunnet. Derfor anbefaler de at gamle steinbrudd bevares som natur- og kulturminner, og at man ved restaureringer bruker stein fra de originale steinbruddene. Arbeidet som følger Ankara-slottets stein helt opp til Yenidoğan-høyden, er et direkte resultat av dette behovet. Den mest diskrete måten å bli kjent med en by er å se på steinen den er bygget av. Ankara-steinen er rosa, hard og tålmodig; den bærer med seg en historie som strekker seg fra en vulkan som kjølte seg ned for femten millioner år siden, til gallernes murer, romerske bad og republikkens jernbanestasjon. Neste gang du lener deg mot en vegg i Ulus, husk at den faktisk er laget av vulkansk stein.

Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren