Dyr som har fått navnene sine fra Ankara: Katt, geit og kanin.
I nesten alle verdens språk vekker ordet "angora" assosiasjoner til mykhet; du kan finne det på etiketten til en genser, i en liste over katter som deltar i en konkurranse, eller i navnet på en geitefarm.
Logg inn for å like og vurdere

I nesten alle verdens språk assosierer ordet "angora" med mykhet; det dukker opp på etiketten til en genser, i en liste over katter som deltar i en konkurranse, eller som navnet på en geitefarm. Ordet kommer fra en by, og den byen er Ankara. Denne steppe-byen, som i århundrer har blitt kalt Angora på vestlige språk, har gitt navn til tre dyr: en langhåret, hvit katt, en geit som produserer mohair, og en kanin hvis ull brukes til å strikke gensere. Alle tre finnes i dag over hele verden, og alle tre har sin opprinnelse i de tøffe vintrene og de tørre somrene i Sentral-Anatolia. Denne artikkelen forteller historien om alle tre, og viktigst av alt, den forteller hvor du kan se dem i dag i Ankara. Navnet på en by, etternavnet til tre dyr.
Byen, som i antikken var kjent som Ankyra, ble i den tyrkiske periode kjent som Engürü, og på europeiske kart som Angora. Frem til 1930 kjente Vesten byen under dette navnet. Dyrene, som har spredt seg til verden gjennom mohair, pels og ull, bærer derfor navnet Angora. Det som egentlig er felles for alle tre dyrene, er ikke bare navnet, men også den lange og glansfulle pelsen. I Ankaranas utviklingsagents bok om mohair står det at geiten har tilpasset seg regionens jord og klima, og dermed fått sin nåværende form og sine mohair-egenskaper. For katter og kaniner har det samme steppe-klimaet og århundrer med avl av de fineste pelsdyrene gitt et lignende resultat. Alle tre finnes i dag i mange land utenfor Tyrkia, og et av målene med denne artikkelen er å bringe dem tilbake til sine røtter.
Ankarakatten: Et hvitt symbol i palasser og på gater.
Ankarakatten er en av de eldste langhårede katteraser som er kjent. På slutten av 1500-tallet begynte langhårede katter å bli ført fra Anatolia, Persia og Russland til England og Frankrike. På 1600-tallet var Ankarakatten anerkjent som en egen rase i Europa. Ifølge tyrkiske kilder var det sjøfolk som først førte dem dit, og på 1700-tallet ble kattene populære blant europeiske adelsfolk. Deretter kom en lang periode med forvirring: Ankarakatten ble så blandet med perserkatter at Charles Catton i 1788 brukte begge navnene for samme rase, og i 1903 skrev Frances Simpson at forskjellene mellom dem var veldig små. Stedet hvor rasen beholdt sin rene form, var byen den fikk navnet sitt etter. Dyrehagen, som ble grunnlagt i 1933 i Atatürk Forest Farm og offisielt åpnet 29. oktober 1940, bevarte spesielt hvite katter med forskjellige øyenfarger – det vil si katter med ett blått og ett ravgult øye – gjennom et avlsprogram som ble startet i første halvdel av 1900-tallet. Grunnlaget for de tyrkiske An Denne skjønnheten har imidlertid en pris: genet som er ansvarlig for den hvite pelsen og de blå øynene, kan forårsake medfødt døvhet, og døvhet er vanlig hos hvite katter med blå øyne. Karakteren er leken, intelligent og atletisk; den elsker å klatre og knytter seg sterkt til én person i hjemmet. I motsetning til Van-katten, liker den ikke vann. Hvor kan man finne Ankara-katten i dag?
Dyreparken ved Atatürk Orman Çiftliği ble stengt 26. august 2013 på grunn av behov for oppussing, og har ikke blitt gjenåpnet. De fleste dyrene ble flyttet til Gaziantep. Kattenes nåværende adresse er Pursaklar. Pursaklar kommune etablerte i 2017 et senter for bevaring, opprettholdelse og promotering av Ankara-katten. Ifølge Anadolu Ajansı består senteret, som ligger på et område på 2000 kvadratmeter, av syv seksjoner: hunnkattseksjon, hannkattseksjon, fødeavdeling og klinikk. Senteret huser femti katter, hvorav førtifem er avlshunner, og har en kapasitet på å produsere tolvti kulls med kattunger hvert år. Senteret tar imot skolegrupper og besøkende, og kattungene blir gitt bort etter at de første kostnadene for fôr er dekket. To katter, Kılıç og Seymen, som var blant de første beboerne i senteret, ble sendt til Ayasofya, og deres avkom fortsetter å leve i senteret. Dette kattehjemmet, som ligger i Endemik Vadi i Pursaklar, er det eneste stedet i Ankara hvor du kan se en renraset Ankara-katt fritt i hagen, i stedet for bak gitter. Sjekk kommunens nettside for besøksdager og -tider. Det vitenskapelige arbeidet med å bevare denne rasen utføres av Veterinærfakultetet ved Ankara Universitet. Fakultetets avdeling for husdyravl startet på slutten av 2000-tallet et forskningssenter for denne katten, som var i fare for å bli utryddet. På den tiden sa Fatih Atasoy at de fleste av de gjenværende kattene befant seg på Atatürk Orman Çiftliği, mens noen bodde i hjemmene til familier i Ankara. I dag fortsetter fakultetet, som ligger i Dışkapı, å forske på denne rasen. Ankara-geit og kashmirull: en fiber som beriker en by.
Ifølge boken "Ankara-geit, kashmirull og Sof" fra Ankara Utviklingsbyrå, ble geiten brakt fra øst for Kaspihavet til Ankara og omegn av tyrkerne på 1200-tallet. Den tilpasset seg jord og klima i regionen og utviklet den kashimirullen den er kjent for i dag, og ble kun oppdrettet i Anatolia frem til 1838. Fra 1500-tallet utviklet det seg en sterk tekstilindustri i Ankara basert på kashmirull. "Engürü sof", vevd av ren kashmirull, ble solgt i mange europeiske byer mellom Spredningen av geiten begynte som en gaveutveksling. Ifølge boken var det et par Ankara-geiter som ble gitt som en gave fra sultan Süleyman til keiser Karl V i 1541, og disse regnes som de første Ankara-geitene som forlot Anatolia. I 1836 førte en flokk med en hunn og tolv hanngeiter, som løytnant Henderson tok med seg til Sør-Afrika, til at saueavl ble etablert i landet. Ni geiter som ble gitt til James Davis, en bomullsekspert som kom til Tyrkia i 1849, la grunnlaget for oppdrett i Amerika. I 1856 fulgte Australia. I dag produseres over halvparten av verdens mohairproduksjon i Sør-Afrika. Selve geiten er relativt liten: hannene veier mellom 35 og 55 kg, mens hunnene veier mellom 30 og 40 kg. Hunnene produserer 3 til 4 kg mohair i året, mens hannene produserer 4 til 6 kg, og de klippes to ganger i året. Tallene forteller en historie om vekst og nedgang. På 1960-tallet var det seks millioner Ankara-geiter i Tyrkia, og i 1959 utgjorde mohair alene 4,56 % av landets eksport. I 2009 hadde antallet sunket til 147 000. Tyrkisk Mohairforening, grunnlagt i 1930, åpnet et eksempelgård i Lalahan i 1933, og i 1969 kjøpte Tiftikbirlik mohair på vegne av staten. I dag distribuerer landbruks- og skogsministeriet, som en del av et prosjekt som ble lansert i 2020, avlshanner og elektriske klippemaskiner til flokkene. Ifølge TÜIKs data fra 2021 er det 289 555 Ankara-geiter i Tyrkia, hvorav 220 229 befinner seg i provinsen Ankara, og 330 av de 468 tonnene mohair som produseres i landet, kommer fra denne provinsen. Ifølge Anadolu Agency har antallet geiter i provinsen økt fra 66 000 i 2008 til 166 000 i 2020. Hvis du vil se geitene, er det visse steder du bør dra: landsbyene Ayaş, Beypazarı, Güdül og Nallıhan, hvor de er mest tallrike. Våren er klippesesongen; å møte en flokk med hvite geiter med krøllete ull som strekker seg ned til hasene, er et av de eldste synene i Ankara.
Ankara-kaninen, som bærer navnet etter byen, er den vanskeligste å finne, selv i Ankara.
I det første notatet fra Ankara Handelsbørsen står det en smertefull sannhet: selv om den heter Ankara-kanin, er den utryddet, ikke bare i Tyrkia, men også i Ankara. Likevel er dette en av de eldste kaninrasene og den eneste som utelukkende avles for sin pels. Den ble først Pelsen krever mye stell; hvis den ikke børstes daglig, vil den floke seg. Hår som dyret slikker i seg, kan danne klumper i magen og forårsake livstruende blokkeringer. Den første uken etter klipping er den mest risikable perioden på grunn av kulde. Returen til Tyrkia var sen og vanskelig. Etter at den lokale tekstilindustrien begynte å bearbeide angorull i 1990-årene, økte importen til 105 tonn i 1995. Samme år etablerte en entreprenør den første gården i Kırşehir, med 40 kaniner importert fra Tyskland. I 1999 ble 56 hunnkaniner og 6 hannkaniner importert fra Frankrike med støtte fra TÜBİTAK, Erciyes Universitetets veterinærfakultet og Ankara Poultry Research Institute. Denne flokken i Kayseri ble en viktig genetisk ressurs for rasen i Tyrkia. En studie publisert av Ege Universitet i 2007 viste at det var 42 gårder i 17 provinser, med en gjennomsnittlig årlig ullproduksjon på 642 gram. Studien påpekte også problemer som mangel på teknisk kunnskap, vanskeligheter med å finne kvalitetsfôr og problemer med å markedsføre ullen. Notatet understreker at kaninene gir best avling i høyder mellom 1100 og 2000 meter, og at temperaturen i buret bør holdes mellom 5 og 15 grader. Områdene rundt Ankara, som ligger høyt og er kjølig, er derfor fortsatt et egnet miljø for disse dyrene. Likevel er det i dag vanskelig å finne dem i Ankara; det mest sannsynlige stedet er en forskningsflokk eller en liten familiebedrift.
Det er ikke mulig å se alle tre dyrene på én dag i Ankara, men to dager er nok. Den første dagen bør du besøke kattehjemmet i Pursaklar. Finn ut hvilke tidspunkter kattene er ute i hagen, og hvilke regler som gjelder for gruppeomvisninger, fra kommunen på forhånd. Spør betjeningen før du tar kattene opp i fanget. Deretter kan du dra ned til Ulus og gå rundt i området rundt Suluhan og bedesten. Det er der de historiske handelsstedene ligger, og publikasjonene fra Koç Universitet VEKAM forteller historien om disse gatene. Den andre dagen bør du dedikere til områdene rundt Ayaş, Beypazarı, Güdül og Nallıhan. Klipping av sauen gjøres to ganger i året, og våren er en av disse periodene. Spør gjeteren før du nærmer deg flokken, lær å gjenkjenne hundene på avstand, og vent til morgensolen for å ta bilder. Vær tålmodig når det gjelder kaninen; å bringe dette dyret, som har gitt Ankara verdensomspennende anerkjennelse, tilbake, er en oppgave som fortsatt er ufullført. Kanskje noen som leser dette, vil ta på seg den oppgaven. Kilder:
- Ankara Utviklingsbyrå, Ankara-geiten, mohair og ull, https://www.kalkinmakutuphanesi.gov.tr/assets/upload/dosyalar/90.pdf
- Et og Meieriinstitusjonen, Ankara-geiten (mohairgeit), https://www.esk.gov.tr/tr/11125/
- Landbruks- og skogdepartementet HAYGEM, Prosjekt for utvikling av oppdrett av Ankara-geiter, https://www.tarimorman.gov.tr/HAYGEM/Haber/143/Ankara-Kecisi-Yetistiriciliginin-Gelistirilmesi-Projesi-Devam-Etmektedir%E2%80%A6
- Anadolu Agency, Ankara-katter som er truet, beskyttes i et spesielt kattehus, https://www.aa.com.tr/tr/yasam/nesli-risk-altindaki-ankara-kedileri-kendilerine-ozel-kedi-evinde-korunuyor/3832090
- Anadolu Agency, Antall Ankara-geiter øker med støtte, https://www.aa.com.tr/tr/turkiye/ankara-kecisi-sayisi-desteklerle-artiyor-/1985146
- Pursaklar kommune, Senter for beskyttelse, bevaring og promotering av Ankara-katten, https://www.pursaklar.bel.tr/projeler/tamamlanan-projeler/ankara-kedisini-koruma-yasatma-ve-tanitma-merkezi
- Hürriyet, Katteforskningssenter skal opprettes, https://www.hurriyet.com.tr/kelebek/kedi-arastirma-merkezi-kuruluyor-8508746
- Ankara Handelskammer, Ankara-kaninen, https://www.ankaratb.org.tr/lib_upload/ANKARA%20TAVSANI.pdf
- Artukoğlu, M. M. et al., Generelle egenskaper, problemer og løsningsforslag for oppdrett av Ankara-kaniner i Tyrkia, Ege Universitetets fakultet for landbruk, tidsskrift 44(2), 2007, https://dergipark.org.tr/tr/pub/zfdergi/article/69527
- Wikipedia, Ankara-katten, https://tr.wikipedia.org/wiki/Ankara_kedisi
- Wikipedia, Tyrkisk Angora, https://en.wikipedia.org/wiki/Turkish_Angora
- Wikipedia, Ankara-geiten, https://tr.wikipedia.org/wiki/Ankara_ke%C3%A7isi
- Wikipedia, Angora-kaninen, https://en.wikipedia.org/wiki/Angora_rabbit
- Wikipedia, Atatürk Forest Farm dyrehage, https://tr.wikipedia.org/wiki/Atat%C3%BCrk_Orman_%C3%87iftli%C4%9Fi_Hayvanat_Bah%C3%A7esi
Kommentarer
Skriv den første kommentaren
