Şairin Kayığı

Stykket fortelles gjennom øynene til en forteller som beskriver seg selv som "ikke en vanlig båtmann, men en følgesvenn for poetene." Denne båten transporterer ikke passasjerer til den andre siden i vanlig forstand; den samler i stedet store navn innenfor tyrkisk poesi (Can Yücel, Edip Cansever, İlhan Berk, İsmet Özel, Tomris Uyar, Ece Ayhan, Nilgün Marmara, Ülkü Tamer og Sezai Karakoç) ved samme bord. Passasjerene har ingen bagasje, men bærer med seg ufullførte vers og barndomsminner. Gjennom hele stykket diskuterer disse poetene hva poesi er, livet, døden, fedrene sine, ensomheten og hjemlandet, hver med sin unike stil. Til slutt innser fortelleren at han egentlig ikke er en båtmann, men en "lytter" for disse menneskene som reparerer minner, og han avslutter stykket ved å overlate den tomme stolen ved bordet til publikum (leseren).