Hayat

Etter å ha blitt drept sammen med babyen i magen, befinner Hayat seg i en slags mellomtilstand, der hun møter Pandora, Medusa og Lamia. Disse tre kvinnene, som en gang ble straffet, forbannet og demonisert, har i løpet av tusenvis av år adoptert språket i historiene som ble fortalt om dem, og har blitt bærere av det samme systemet. Foran deres dommer konfronterer Hayat de motstridende forventningene som rettes mot kvinner, og inntar formen av kvinner fra forskjellige epoker og livsstiler. Men til slutt innser hun at den egentlige makten ikke ligger hos menn, men i en urgammel forståelse av makt som lever i oss alle, fra myter til religion, fra familien til hverdagen. Hun forklarer hvordan undertrykkelsens mekanismer fester seg i menneskets sinn. Hayat, som aksepterer at hun ikke kan forandre verden alene, minner om at femininitet er en stor mulighet for menneskeheten til å lære å skape i stedet for å herske, og til å gi plass til andre i stedet for å eie. Til slutt vender hun blikket fra de mytologiske figurene og mot publikum. Fordi historiene som opprettholder denne mellomtilstanden, vil ikke forbli på scenen, men vil reise hjem med oss alle når stykket er over...

Hvor mange forskjellige måter kan en kvinne leve et feil liv? Hvis hun er stille, blir hun usynlig; hvis hun snakker, blir hun arrogant; hvis hun elsker, blir hun svak; hvis hun forlater, blir hun utakknemlig; hvis hun vet, blir hun overlegen; hvis hun ikke vet, blir hun uvitende; hvis hun ønsker, blir hun umoralsk; hvis hun gir opp, blir hun dogmatisk... Først skrev vi historiene deres. Deretter trodde vi på dem. Til slutt ønsket vi at kvinnene skulle ligne på disse historiene. Nå står fire kvinner overfor hverandre i "Araf"; én er nettopp blitt drept, og ingen husker hvordan de tre andre døde. Livet vil ikke bare nøye seg med å lytte til historiene denne gangen. Fordi nå er det klart: Helvetet er egentlig denne verdenen, hvor vi ikke klarer å skape det paradiset vi kunne ha bygget.