ÇİÇU

"Man bør i det minste ha noen å krangle med; selv en krangel kan være en form for glede."

I en gammel leilighet i Istanbul, forsøker han å leve innenfor de grensene han selv har satt for sin egen verden.
Historien om en ensom mann viser på en rå og direkte måte menneskets behov for å bli elsket, forstått og føle tilhørighet. Mannen, hvis forbindelser til omverdenen gradvis svekkes, gir liv til sine eiendeler, skaper fantasifullt forhold og bygger seg et liv med en kjæreste han kaller Çiçu. Men hvert skritt han tar for å unnslippe ensomheten, trekker ham dypere inn i sin egen indre verden. I denne verden hvor virkelighet og fantasi, kjærlighet og vane, frihet og fangenskap blandes, blir spørsmålet stadig mer presserende: Er menneskets største frykt å være alene, eller å føle seg ensom selv når man er sammen med noen andre? "Noen ganger er det ikke ensomheten i seg selv som sliter, men mangelen på noen å dele ensomheten med," sier Aziz Nesin. I "ÇİÇU" presenteres ensomheten ikke bare som en tilstand en person opplever, men som en usynlig fengsel vi selv bygger. Stykket viser på en tragikomisk måte menneskets kamp mot sin egen ensomhet, i den delikate balansen mellom å bli elsket og forstått, og å virkelig kunne berøre og bli berørt av en annen.